Bolt må ta juksemakerne

… men verdens raskeste mann sitter stille som en mus

Usain Bolt. Foto: NTB Scanpix

Usain Bolt. Foto: NTB Scanpix

Usain Bolt (26) er blitt så stor at han er større enn friidretten. Derfor er det på tide at han tar rollen som sportens øverste talsmann i kampen mot doping – istedenfor å sitte stille som en mus når enda en supersprinter går i fellen. 

Av: Øystein Jarlsbo, friidrettsreporter VG

Øystein Jarlsbo.

Øystein Jarlsbo.

Sist Usain Bolt kom til Oslo, for halvannen uke siden, spurte jeg om det ikke gjorde ham litt forbannet å bli slått av en juksemaker som Justin Gatlin. Bolt hadde noen dager før det kort-korte intervjuet jeg fikk med ham på Flytoget, tapt 100 meteren i Roma for amerikaneren.

Med ett hundredels sekund. 9,94 mot 9,95.

Gatlin vant OL og VM-gull – og satte verdensrekord – i 2004, 2005 og 2006, før han ble tatt for doping. Ikke for første gang. For andre gang. Det var nær ved at han slapp unna. Med god hjelp tydde han til et helt batteri av unnskyldninger. Før og etter at USAs idrettsmyndigheter i noen måneder hadde holdt skandalen unna offentligheten.

Jeg intervjuet Gatlin da han dobbeltvant i VM i Helsinki i 2005 (100 og 200). Moren og stefaren hans også. Greie og sympatiske folk. Han hadde imidlertid noen folk rundt seg med ikke alt for rent mel i posen. Han ble felt til slutt. Men nå er han tilbake, sikkert ved god hjelp av tidligere tilegnet dop-kraft, klar til å slå Usain Bolt i friidretts-VM om snaut to måneder.

Og Usain Bolt synes ikke det er noe å hefte ved.

Han dukket unna spørsmålet (egentlig to med samme utgangspunkt) mitt mandag for snart to uker siden. Lik en smidig bokser holdt han guarden oppe og trippet behendig unna. Justin Gatlin og alle hans doping-likemenn og kvinner var ikke noe han kunne gjøre noe med. Han svarte på autopilot, det var flere samme stilte likelydende spørsmål, «regler er regler» og han forholder seg til det.

Det er ifølge Bolt lite han kan gjøre med at juksemakere bare får en reprimande – som hans Veronica Campbell-Brown angivelig kan få nå – tre måneder utestengelse som hans treningskompis Yohan Blake fikk for fire år siden, for ikke å snakke i de tre andre sprinterne fra Jamaica den gangen.

Siden 2008 er 12 sprintere og en eks-sprinter/senere trener fra Jamaica dømt for brudd på dopingreglementet.

Men Usain Bolt mener altså det er lite han kan gjøre med det.

Han velger å holde kjeft.

Da Yohan Blake, treningskameraten hans under trener Glen Mills, ble tatt i 2009 etter plutselig å ha økt farten betraktelig, sa han bare «Blake is okay».

Det er selvsagt ikke okay.

Tidenes sprintkonge burde da som nå – i tilfellet sprintdronningen Veronica Campbell-Brown – gått knallhardt ut og fordømt alt. Hver og en av dem spesielt, og hele den jamaicanske virksomheten – som stinker – generelt.

Å bli skjelt ut av Usain Bolt, ville svi mye mer enn tre måneder utestengelse fra Jamaicas friidrettsforbund. Eller en reprimande. Eller to år. Eller seks, som Jamaicas USA-fødte 400 meterløper Dominique Blake i forrige uke endelig (etter opprinnelig anke) ble idømt etter andre gangs forseelse. Første gang i 2006 (9 md), andre gang i fjor.

Her posterer Usain Bolt med Yohan Blake etter OL-gullet på 4x100 meter i London. Foto: AFP

Her posterer Usain Bolt med Yohan Blake etter OL-gullet på 4×100 meter i London. Foto: AFP

Leter du bitte litt på nettet, finner du mange bilder av Bolt og Blake sammen. Bolt er selvsagt venn med så å si alle sprintere fra Jamaica, for ikke å si alle sprintere i hele verden. Han er en grei og omgjengelig fyr og vil være venn med alle som vil være venn med ham. Og alle vil det; fra Norges Jays Ndure til Justin Gatlin til og med (som har dempet sin aggressive holdning til Bolt; han vet at det drypper på klokkeren når det regner (penger) på presten).

Men en skikkelig kompis sier fra når en kompis er i ferd med å tråkke feil eller har tråkket feil.

Usain Bolt er påfallende, eller i alle fall bemerkelsesverdig likegyldig når det gjelder problemet som rir friidretten som en mare. Doping. Som har rettet skudd for baugen på verdens største individuelle sport (den fikk størst del av pengepotten av alle idretter etter London-OL) i snart 30 år.

Og har truffet midtskips mange ganger.

Ben Johnson og Marion Jones.

274 navn står på listen til det internasjonale friidrettsforbundet IAAF over utøvere (og noen ledere) som per dato soner dom og utestengelse for brudd på dopingreglene.

Usain Bolt kunne ha gitt alle en offentlig uppercut. Satt dem i gapestokken. Det ville gitt optimal preventiv virkning.

Isteden ser han mellom fingrene med at en av tidenes største dopingkjeltringer, Storbritannias Dwain Chambers, trener sammen med landsmann Asafa Powell & co på Jamaica og skjuler seg bak argumentet om at jamaicanerne som blir tatt for doping er jamaicanere som trener utenfor Jamaicas grenser.

I USA (og Canada for Ben Johnsons del).

Men det er ikke lenger sant. Etter at Jamaicas antidopingbyrå nylig begynte å fungere som et antidopingbyrå skal, viser det seg at flere av synderne har veldig nær tilknytning til hjemlandet.

Ikke bare Yohan Blake.

Ifølge britiske The Times deltok Ray Stewart i fire OL for Jamaica og tok sølv på stafetten i Los Angeles-OL 1984. Han ble trent av Usain Bolt og Yohan Blakes legendariske trener Glen Mills. Stewart flyttet til USA, men ble i 2010 funnet skyldig i å skaffe unge utøvere ulovlige midler.

Utestengt på livstid.

400 meterløper Bobby-Gaye Wilkins testet positivt for anabole steroider under innendørs-VM for tre år siden.  Hun ble utestengt to år.  Nå blir hun trent av Glen Mills, uten at Usain Bolt åpenbart synes det er et problem å være i sammen treningsgruppe som en tidligere doping-juksemaker.

Ikke det heller.