Bolt må ta juksemakerne

… men verdens raskeste mann sitter stille som en mus

Usain Bolt. Foto: NTB Scanpix

Usain Bolt. Foto: NTB Scanpix

Usain Bolt (26) er blitt så stor at han er større enn friidretten. Derfor er det på tide at han tar rollen som sportens øverste talsmann i kampen mot doping – istedenfor å sitte stille som en mus når enda en supersprinter går i fellen. 

Av: Øystein Jarlsbo, friidrettsreporter VG

Øystein Jarlsbo.

Øystein Jarlsbo.

Sist Usain Bolt kom til Oslo, for halvannen uke siden, spurte jeg om det ikke gjorde ham litt forbannet å bli slått av en juksemaker som Justin Gatlin. Bolt hadde noen dager før det kort-korte intervjuet jeg fikk med ham på Flytoget, tapt 100 meteren i Roma for amerikaneren.

Med ett hundredels sekund. 9,94 mot 9,95.

Gatlin vant OL og VM-gull – og satte verdensrekord – i 2004, 2005 og 2006, før han ble tatt for doping. Ikke for første gang. For andre gang. Det var nær ved at han slapp unna. Med god hjelp tydde han til et helt batteri av unnskyldninger. Før og etter at USAs idrettsmyndigheter i noen måneder hadde holdt skandalen unna offentligheten.

Jeg intervjuet Gatlin da han dobbeltvant i VM i Helsinki i 2005 (100 og 200). Moren og stefaren hans også. Greie og sympatiske folk. Han hadde imidlertid noen folk rundt seg med ikke alt for rent mel i posen. Han ble felt til slutt. Men nå er han tilbake, sikkert ved god hjelp av tidligere tilegnet dop-kraft, klar til å slå Usain Bolt i friidretts-VM om snaut to måneder.

Og Usain Bolt synes ikke det er noe å hefte ved.

Han dukket unna spørsmålet (egentlig to med samme utgangspunkt) mitt mandag for snart to uker siden. Lik en smidig bokser holdt han guarden oppe og trippet behendig unna. Justin Gatlin og alle hans doping-likemenn og kvinner var ikke noe han kunne gjøre noe med. Han svarte på autopilot, det var flere samme stilte likelydende spørsmål, «regler er regler» og han forholder seg til det.

Det er ifølge Bolt lite han kan gjøre med at juksemakere bare får en reprimande – som hans Veronica Campbell-Brown angivelig kan få nå – tre måneder utestengelse som hans treningskompis Yohan Blake fikk for fire år siden, for ikke å snakke i de tre andre sprinterne fra Jamaica den gangen.

Siden 2008 er 12 sprintere og en eks-sprinter/senere trener fra Jamaica dømt for brudd på dopingreglementet.

Men Usain Bolt mener altså det er lite han kan gjøre med det.

Han velger å holde kjeft.

Da Yohan Blake, treningskameraten hans under trener Glen Mills, ble tatt i 2009 etter plutselig å ha økt farten betraktelig, sa han bare «Blake is okay».

Det er selvsagt ikke okay.

Tidenes sprintkonge burde da som nå – i tilfellet sprintdronningen Veronica Campbell-Brown – gått knallhardt ut og fordømt alt. Hver og en av dem spesielt, og hele den jamaicanske virksomheten – som stinker – generelt.

Å bli skjelt ut av Usain Bolt, ville svi mye mer enn tre måneder utestengelse fra Jamaicas friidrettsforbund. Eller en reprimande. Eller to år. Eller seks, som Jamaicas USA-fødte 400 meterløper Dominique Blake i forrige uke endelig (etter opprinnelig anke) ble idømt etter andre gangs forseelse. Første gang i 2006 (9 md), andre gang i fjor.

Her posterer Usain Bolt med Yohan Blake etter OL-gullet på 4x100 meter i London. Foto: AFP

Her posterer Usain Bolt med Yohan Blake etter OL-gullet på 4×100 meter i London. Foto: AFP

Leter du bitte litt på nettet, finner du mange bilder av Bolt og Blake sammen. Bolt er selvsagt venn med så å si alle sprintere fra Jamaica, for ikke å si alle sprintere i hele verden. Han er en grei og omgjengelig fyr og vil være venn med alle som vil være venn med ham. Og alle vil det; fra Norges Jays Ndure til Justin Gatlin til og med (som har dempet sin aggressive holdning til Bolt; han vet at det drypper på klokkeren når det regner (penger) på presten).

Men en skikkelig kompis sier fra når en kompis er i ferd med å tråkke feil eller har tråkket feil.

Usain Bolt er påfallende, eller i alle fall bemerkelsesverdig likegyldig når det gjelder problemet som rir friidretten som en mare. Doping. Som har rettet skudd for baugen på verdens største individuelle sport (den fikk størst del av pengepotten av alle idretter etter London-OL) i snart 30 år.

Og har truffet midtskips mange ganger.

Ben Johnson og Marion Jones.

274 navn står på listen til det internasjonale friidrettsforbundet IAAF over utøvere (og noen ledere) som per dato soner dom og utestengelse for brudd på dopingreglene.

Usain Bolt kunne ha gitt alle en offentlig uppercut. Satt dem i gapestokken. Det ville gitt optimal preventiv virkning.

Isteden ser han mellom fingrene med at en av tidenes største dopingkjeltringer, Storbritannias Dwain Chambers, trener sammen med landsmann Asafa Powell & co på Jamaica og skjuler seg bak argumentet om at jamaicanerne som blir tatt for doping er jamaicanere som trener utenfor Jamaicas grenser.

I USA (og Canada for Ben Johnsons del).

Men det er ikke lenger sant. Etter at Jamaicas antidopingbyrå nylig begynte å fungere som et antidopingbyrå skal, viser det seg at flere av synderne har veldig nær tilknytning til hjemlandet.

Ikke bare Yohan Blake.

Ifølge britiske The Times deltok Ray Stewart i fire OL for Jamaica og tok sølv på stafetten i Los Angeles-OL 1984. Han ble trent av Usain Bolt og Yohan Blakes legendariske trener Glen Mills. Stewart flyttet til USA, men ble i 2010 funnet skyldig i å skaffe unge utøvere ulovlige midler.

Utestengt på livstid.

400 meterløper Bobby-Gaye Wilkins testet positivt for anabole steroider under innendørs-VM for tre år siden.  Hun ble utestengt to år.  Nå blir hun trent av Glen Mills, uten at Usain Bolt åpenbart synes det er et problem å være i sammen treningsgruppe som en tidligere doping-juksemaker.

Ikke det heller.

Er Stefan Johansen på feil landslag?

Av Sindre Øgar, journalist i VG

NETANYA (VG Nett) Stefan Johansen (22) ser de fleste med sitt overblikk. Selv blir han oversett av landslagssjef Egil Olsen.

Sindre Øgar

Sindre Øgar, journalist i VG

Strømsgodset-spilleren blir Tor Ole Skulleruds kanskje viktigste spiller i U21-EM. På treningene her i Tel Aviv har 22-åringen blitt drillet i den sentrale rollen i en midtbanefemmer.

Han har vært god.

Stefan Johansen, som bare har tre U21-kamper, burde kanskje ha reist til Albania med A-landslaget.

På U21-treningene har han vært et nivå over alle andre. Pasninger strøs. Han bruker like gjerne yttersiden som vristen. Han er lett i vendingene, oppsøker ballen og spiller hurtig. Ballen trenger ikke å ligge i ro – og på helt riktig sted – når han sender ballen videre. Han stoler på egne ferdigheter. Er i form.

Stefan Johansen har hatt pasningsspilleren Guti som sitt forbilde. Han har studert spanjolen. Og det er mulig å se likhetene – også utover det blafrende håret.

Vardø-gutten har nesten skremmende gode 6,55 i snitt på VG-børsen. I fjor ble han bare børsslått av Magnus Wolff Eikrem. Det siste halvannet året har han vært eliteseriens beste spiller, ifølge VGs journalister.

Å være ligaens beste spiller betyr som regel at man også spiller på et A-landslag – i hvert fall når man spiller i sin hjemlige liga.

Nå tror jeg ikke at Drillo bryr seg så mye om VG-børsen. Jeg vil anta at han finner NSBs rutetabeller like relevant som bakgrunnsmateriale når han tar ut en tropp. Men blant såkalte fotballeksperter (som gjerne også er eksperter når det gjelder etterpåklokskap) er det etter hvert ganske stor enighet om at Stefan Johansen er den som presterer best i eliteserien.

For Skullerud er det en liten gave å ha Johansen på laget. U21-sjefen bekreftet på pressekonferansen tirsdag kveld at spillerne har fått beskjed om hvem som spiller.

Stefan Johansen på spillerhotellet Sheraton i Tel Aviv. Foto: Scanpix

Stefan Johansen på spillerhotellet Sheraton i Tel Aviv. Foto: Scanpix

Med Thomas Rogne småsyk er dette en sannsynlig forsvarsrekke: Omar, Strandberg, Semb Berge, Hedenstad. Blir Rogne frisk, tar han trolig plassen til Semb Berge.

På midtbanen har Yann-Erik De Lanlay, Magnus Wolff Eikrem, Stefan Johansen, Anders Konradsen og Jo Inge Berget blitt drillet sammen. Det er trolig tett mellom De Lanlay og Håvard Nielsen på høyrekanten. Harmeet Singh og Abdi er også kandidater.

Marcus Pedersen blir spiss.

Kampen om keeperplassen har vært svært åpen, men etter det VG erfarer blir det Moldes Ørjan Nyland som får tillit fra start. Dermed blir det benkeplass på Arild Østbø og Gudmund Kongshavn. Keeperne har fleipet om at valget skal avgjøres med stein, saks, papir.

«Er du stressa, Pål?»

Av: Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Søndag kveld. Det er annonsert trekning i cupen, klokken 19:45, på NRK. Da jeg skrur på TV starter Sportsrevyen, et program som har endret seg ekstremt mye de siste årene. Ikke alt til det bedre.

Så det er selvsagt ingen trekning kvart på åtte. Jeg venter. Litt over åtte, annonserer Pål Gordon Nilsen at nå skal det skje – 4. runde i NM for menn skal trekkes. Vi dras mot trekningen. Venter i spenning. Inn kommer generalsekretær i Norges Fotballforbund, Kjetil Siem, en uredd fyr som prater lenge og mye om det meste om du ønsker det. I tillegg: Mjøndalens Mads Hansen, også kjent for å ha meninger, som han ofte deler med oss på twitter.

– Vi må komme i gang, gutter, sier Pål Gordon Nilsen. Han kikker stadig på klokka. Dette er trekningen av åtte ekstremt viktige fotballkamper for 16 lag, men det fortoner seg som alt går på fast forward. Alt haster. Det stresses.

– Vi må få fortgang, gutter, messer Pål Gordon Nilsen – og Siem og Hansen forter seg så mye at de mister både kuler, papir og taleevnen. Det går så fort og er så unødvendig urolig at sindige, men skarpe Siem til slutt sier:

– Er du stressa, Pål?

– Ja, det haster litt, svarer programlederen – og så fortsetter den forte filmen. Vi rekker knapt å registrere hvem som skal spille mot hverandre, ingen tekst kommer opp på skjermen – og så er det over. Siem og Mads Hansen får si noen velvalgte ord om trekningen, heldigvis snakker de begge fort, og så avslutter Pål Gordon Nilsen med å takke ved å si at hvem som får hjemme- og bortebane, det får folk se enten på Kveldsnytt eller på nettet…

Det blir ikke mindre komisk av at Siem, rett før Sportsrevyen er slutt, returnerer til studio med en lapp til Pål Gordon Nilsen der det allerede er bestemt hverl1030-jpgoslo-2012-122em som får hjemme- og bortebane i 4. runde.

For meg blir dette komikveld. En trekning skal være en happening, ikke en innstikker midt i et annet program, i et heseblesende tempo. Det skal være ro, gjester, prat, kuler i bollen – og historikk. Snakk om de forskjellige lagene, deres vei til 4. runde og veien videre. Du må gjøre cupen til noe stort, noe viktig. Ikke noe «vi må ha med.»

Men det forteller sitt om den verdenen vi lever i – der det meste haster.  Kjetil Siem var i studio. Han burde ha fått tid til å si masse om cupen, dens tradisjon og hvordan han tenker seg cupen i fremtiden. I stedet blir han til en marionett, en som er innom i fem minutter for å løfte åtte kuler opp av en bolle.

 

Det kunne like godt vært en de henta inn fra gata. Det spilte ingen rolle hvem som gjorde det – egentlig.

I Norge diskuteres cupen, hva som er bra med den, hva som ikke er så bra og hva som bør gjøres med den i fremtiden. De som kjenner meg vet hva jeg mener: Trekning fra 1. runde, både motstander og bane. Først lag opp får hjemmekamp. Blir det vrient med reiser, så får det være regional trekning de to første rundene.

Men første lag som trekkes skal alltid få hjemmebane. Det kan virke urettferdig der og da, men så lenge alle vet at sånn er systemet, så slipper vi i hvert fall linjal og NAFs veibok for å finne ut hvem som har reist lengst og mest.cop7790-jpgoslo-2013-287

Det blir bare for dumt. Spesielt at det skal brukes tid og ressurser på det. Helt rettferdig vil det aldri bli – uansett. Så jeg vil ha det uforutsigbare, det sjarmerende, det med at cupen ER mer tilfeldig enn seriespill, og at det handler om å være heldig eller uheldig med trekningen.

Et år får du kun hjemmekamper. Neste år kan du få kun bortekamper. Alle vet at det er sånn. Det blir ingen diskusjon av det.

Men tilbake til starten – trekningen: Den må selvsagt gjøres til en happening, som en viktig begivenhet. Ikke legges midt i et annet program, med stress og mas for å få det unna.

Da virker det som sekunda vare.

Og det er vel ikke det cupen er ment for å være?

Så jeg får omskrive Kjetil Siems ord til Pål Gordon Nilsen, spesielt siden det snart er både U-EM og VM-kvalifisering mot Albania:

«Er dere stressa, fotball-Norge?»