Manager City

FIKK FYKEN: Roberto Mancini måtte forlate spillerhotellet etter å ha fått sparken i Manchester City. Foto: Reuters

FIKK FYKEN: Roberto Mancini måtte forlate spillerhotellet etter å ha fått sparken i Manchester City. Foto: Reuters

En kom på jobb og fant ut at p-plassen hans var fjernet. En annen hørte på radioen at han var sparket. En tredje ledet laget uvitende om at han allerede hadde fått sparken. Og så var det styreformannen som ansatte en journalist for selv å slippe å gi manageren beskjed om at han var ferdig.

Passbilde VG-ansatte. Knut Espen SvegaardenAv Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG og Manchester City-supporter

Slik kunne jeg fortsatt. Velkommen inn i den gale verdenen, tilhørende Manchester City F.C., der de en høst hadde sin egen versjon av «Manager Of The Month». Fra august til ut desember i 1996 hadde Manchester City fem managere.

Det er neppe så mange klubber der caretakeren har sittet lenger enn den egentlige manageren heller. Steve Coppell gikk av etter 33 dager, og Phil Neal ble satt til å lede laget til en ny sjef var funnet. Det tok sin tid før Frank Clark ble ansatt. Samme Clark satt i bilen på vei til treningsfeltet da han hørte på radioen at han hadde fått sparken i februar 1998. Ingen i klubben hadde funnet bryet verd å informere han først…

Joe Mercer er Manchester Citys mest suksessrike manager gjennom tidene. Han tok klubben opp på første forsøk, i 1966, vant ligaen i 1968, FA-cupen i 1969 og i 1970 vant City både ligacupen og Cupvinnercupen. Halvannet år senere kom Mercer til Maine Road, Citys daværende hjemmebane, og fant ut at han var avskiltet. Navnet hans var fjernet fra parkeringsplassen.

Slik behandler du en ekte mester – i Manchester City.

Historien om Mark Hughes er nok kjent. Han ledet City mot Sunderland, i desember 2009, mens alle visste at han var sparket. Bortsett fra Hughes. Selv om han trolig skjønte det.

Joe Royle, som ledet City til to opprykk og to nedrykk fra 1998-2001, ble så forbannet på måten han fikk sparken på, at han gikk til sak mot klubben.

I 1993 var Manchester City i kvartfinalen i FA-cupen, hjemme mot Tottenham. Manager Peter Reid hadde akkurat fått ny kontrakt. Tre kamper ut i sesongen 1993/94 ansatte formann Peter Swales journalisten John Maddocks. Hans første – og faktisk eneste – jobb ble å gi beskjed til Reid at han hadde fått sparken. Swales turde ikke selv. Så feig var han.

Under Tony Books ledelse vant City ligacupen i 1976, ble nummer to i ligaen i 1977 og nummer fire i 1978. I 1978/79 hadde City en svak sesong, men de kom til kvartfinalen i UEFA-cupen. Men formann Swales var ikke fornøyd. Ut med Book, inn med Malcolm Allison, som hadde vært en strålende trener under Joe Mercer på 1960-tallet.

I løpet av sommeren 1979 ødela Allison hele City-laget. Fra laget som var runner-up i 1977, altså to år tidligere, var det to mann igjen da sesongen 1979/80 startet. Allison rensket ut klassespillerne og erstattet dem med kostbare middelmådigheter.

Det gikk – selvsagt – rett til helvete.

I Manchester City har vi også historien om styreformannen som ikke fant noen egnet manager, satte seg selv på benken – og ledet laget, faktisk helt til en FA-cupfinale. Så før vi fikk spillende managere, hadde vi faktisk Chairman Manager. Selvsagt i Manchester City.

Det er en klubb som har de fleste merkelige rekorder i engelsk fotball. I 1936/37 ble City ligamestre. Sesongen etter rykket de ned, med samme mannskap, og med flest scorede mål – og positiv målforskjell. I 1982/83 var ikke City under nedrykksstreken før det var igjen to minutter av hele sesongen. De rykket ned. Historiene bare fortsetter, som at klubben ikke scoret et eneste ligamål på hjemmebane fra 1. januar og til august i 2007. Det gjorde de derimot i 1957/58. Da ble de det eneste laget som både scoret og slapp inn mer enn 100 mål i ligaen.

– Det var hull i strømpene våre. Men likevel elsket vi denne klubben, skrev Niall Quinn (City 1990-96) i biografien sin.

Mye er sjarmerende med Manchester City, som snudde 0-3 på bortebane i FA-cupen mot Tottenham i 2004 til 4-3. Med 10 mann. Men mye er også tragisk, og for meg er manager-håndteringen gjennom historien en tragedie.

Selv har jeg opplevd 26 bytter av manager siden jeg begynte å holde med Manchester City, som seks-syvåring rundt 1970. De fleste har vært crap. Men noen har heller ikke fått særlig med tid. Et eksempel:

Høsten 1989. Nyopprykkede City, med Mel Machin som manager, har fått besøk av Manchester United, der Alex Ferguson har sittet i tre år – uten å få til noe særlig. City vinner 5-1. Machin hyldes som den nye store City-manageren, mens det snakkes om at tiden renner ut for Ferguson.

Men United står fast ved Ferguson, som trolig reddes av en Mark Robins-scoring i FA-cupen senere den sesongen, mens det er Machin som får sparken. Og det bare uker etter 5-1. Hvorfor? Resultatene etterpå var dårlige. Men styreformann Swales begrunner det med at Machin «ikke var godt likt av supporterne», som selvsagt bare var sprøyt.

Det heter seg at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg har gjort om uttrykket litt: Det finnes ikke dårlige fotballspillere eller trenere, kun dårlige ledere.

I Manchester City var det sånn. Peter Swales satt som styreformann i klubben fra 1973 og til 1994. På den tiden vant City et trofé. Men Swales ansatte og sparket 13 managere på den tiden.

Og det ironiske er at Alex Ferguson, som mange trodde ville få sparken i 1989, møtte 14 City-managere etter Mel Machin. Og ble hyllet som den store manageren han er, dagen før Roberto Mancini – den 14. manageren han møtte i City – fikk sparken. Selvsagt på dagen, et år etter ligagullet i 2012.

Og der Manchester United og/eller Ferguson klarte å holde avgangen til sin Mester hemmelig, sprakk det på alle kanter for City. Selvsagt under oppladningen til FA-cupfinalen. Det måtte gå galt. Mancini tvang fram en avgjørelse, da spekulasjonene ikke stoppet om at han skulle sparkes.

Men som Peter Reid i 1993, hadde Mancini blitt gitt en ny langtidskontrakt. Fem nye år fikk Mancini etter at ligagullet var sikret for et år siden. Femårskontrakt. Hva var poenget med det? Ut fra det som er kommet fram i media etter at Mancini fikk sparken, så høres det ut som fyren ikke går over ens med noen. Men alt dette har neppe skjedd på et år. Så hvis fyren er så ille som mange skal ha det til, hvorfor gi han en femårskontrakt?

Da hadde det vært mer realt å gi han sparken etter seriegullet.

Men de våget de selvsagt ikke. Nå kan ledelsen dekke seg bak fiaskoen i Champions League, samt «bare» to andreplasser, i liga og FA-cup. Jeg lurer på om ledelsen hadde våget å sparke Mancini hvis City hadde slått Wigan på Wembley. Jeg håper faktisk det, for ledelsens skyld, ellers blir dette enda dummere enn det allerede er.

Hvis det står på resultatet fra en enkelt kamp om en manager skal sparkes eller ikke, sa er det egentlig bare å innse at verden er gal.

I Manchester Citys lange og brokete historie, har aldri klubben vært så stabil resultatmessig som under Mancinis ledelse. 5-3-1-2 i ligaen, to FA-cupfinaler, og to semifinaler i ligacupen. City har alltid vært en ustabil klubb, som har rykket opp og ned flere ganger enn de fleste lag. Før nå. Mange mener at hvem som helst kunne ledet City til suksess med de ressursene Mancini har hatt. Men så enkelt er det ikke. Mancini har vist seg som en god manager, men med mangler som de fleste andre. Hvis noen tror at det er lett å lede en så stor gruppe, med superstjerner med enorme egoer, da tar dere feil. Mancini har gjort det på sin måte, har holdt avstand til spillerne, men fått resultater.

At han likevel ikke skal få fortsette, bare et år etter at han var mannen bak klubbens første ligagull på 44 år, det kommer jeg aldri til å forstå. Men så er det heller ikke så lett å forstå Manchester City. Jeg tror rett og slett ikke ledelsen i klubben kan historien sin. Vet de – for eksempel – at sist gang City var «Runner Up» i ligaen var i 1977, og i FA-cupen 1981?

Så mens jeg irriterer meg over nok en klubbledelse med dårlig tid, altfor mye penger, store språk- og kommunikasjonsproblemer, spanjoler, italienere og engelskmenn på jakt etter den perfekte manageren (som selvsagt ikke finnes), lengter jeg tilbake til opprykkene rundt årtusenskiftet, da det var moro å holde med Manchester City.

Eierne kan gjerne sikte mot Champions League-finaler og stadig nye managere. For meg blir en finale i Champions League aldri så viktig som opprykket fra nivå tre i 1999. Og aldri så moro som da «Fat» Bob Taylor sendte City mot Premier League i 2000 mens jeg og kameratene mine omtrent rev ned Bohemen pub i pur glede.

Sjarmen er borte. Nå er det strømlinjeform og penger som gjelder.

Men historien min får de aldri tatt fra meg.

Selv om sparkingen av managere fortsatt foregår på amatørvis, som med Joe Mercer i 1971.

10 tanker om “Manager City

  1. Synes det er problematisk å dra slike lange linjer – og sammenligninger – når Man City pdd ikke er samme klubb lengre (for å sette det på spissen) som tidligere. Etter at oljepengene begynte å trille inn i Manchester har forventningene naturligvis blitt større, og det er er ikke bare logisk, men fornuftig. Det at klubben sist var «runner up» på 1970 og 80-tallet kan ikke brukes nå som en rettferdiggjøring av at City i 2012/2013 har gjort en god sesong ved å ende på 2.plass i ligaen. Man skal selvsagt sette prestasjoner i perspektiv, men da må man også ta med kontekst og grunnlag. Et perspektiv som tar utgangspunkt i hva som skjedde for flere tiår siden, under andre ledere, under helt andre økonomisk forhold, er ikke like interessant som å se på hvordan forholdene nå er.

    Sannheten er at Man City har en av ligaen beste lag og tropper. De vant seriegullet i fjor (gjennom mye bra arbeid, men også et lite mirakel), men røk ut av Europa i gruppespillet. I år røk de igjen ut av Europa i gruppespillet og presterte ikke bra nok i ligaen og feilet igjen i Cup-spill. Roberto Mancini gjorde en godkjent jobb i England med City, men kontinuitet er oppskrytt når man ikke har rett mann i jobben. Det er vanskelig å vite hvem som faktisk er rett, men jeg har personlig aldri eller sjelden blitt overbevist over hans taktiske disposisjoner og hvordan han tenker fotball og lagoppbygging. Jeg føler at man har fått bort sløret ved å se på Man City sine elendige prestasjoner og resultater i Europa. Toppnivået i England har ikke vært like bra de siste par årene som tidligere (kan også igjen sees gjennom svake resultater i CL) og kanskje ikke ligagullet til Mancini var like imponerende likevel? I det 95.min, med et lag bestående av Agüero, Kompany, David Silva, Balotelli og en dyr dyr spillertropp.

    Også i Italia så man en Roberto Mancini som tok ligagull (scudetto) med sitt Inter, men som slet i Europa. Ser man samtidig på rivalene, lå flere av dem med knekket rygg pga Calciopoli. Igjen: hans suksess i ligaen må sees i kontekst med konkurransen han hadde.

    Jeg tror ikke Roberto Mancini var en mann som kunne ta dem best videre nå i 2013. Han gjorde en godkjent jobb, men akkurat som med Adkins i Southampton og ved ansettelsen av Pochettino – det var kanskje noen som er mer riktig for å ta klubben videre. Problemet er at man kan gå i fellen ved å tro at «den neste» er den riktige og _da_ skal man gi han kontinuitet. Da kan vi ende opp med at ingen får tillit, men husk at denne ledelsen ikke er den samme som før og de skal få lov til å ta noen klare valg nå i de første årene i klubben og så får ettertiden senere dømme dem.

    Jeg har i hvertfall mye større tro på Pellegrini som et langsiktig valg i City enn Roberto Mancini. Hans historikk i Europa de siste ti årene (prestasjoner i ligaen og i Europa med mindre klubber) imponerer meg mer enn hva Roberto Mancini har oppnådd (til tross for flere titler). Han er flinkere til å behandle folk riktig, han utnyttet potensialet i akademiet bedre og en betydelig bedre taktiker.

    Pellegrini er Sør Amerikans svar på Arsene Wenger. Han er høyt utdannet, han er reflektert og blir av alle rundt han beskrevet som veldig intelligent.

  2. Jeg registrerer at City supporterne følger samme trend som Chelsea supporterne

    Når en manager de liker får sparken så er ting plutselig ikke morsomt lenger, alt er kjipt og trist og man savner hvordan ting pleide å være. Slik er det frem til man ansetter en ny manager det er lett å like, så er alt bra igjen.

    Det hele blir litt for dumt, litt som Rimi Hagen under finanskrisen hvor han anbefalte folk med dårlig råd å sende skjortene sine til skredder i London istedenfor å kjøpe nye…

    Det fundamentale her er søkkrike eiere med liten tålmodighet, enten så har man ikke et problem med det eller så får man ha et problem med hele konseptet og ikke bare når man er misfornøyd med en avgjørelse som er tatt etter en håpløs sesong.

    Lengtet du tilbake til de gode minnene når Thaksin kjøpte klubben og lovte gull og grønne skoger ? lengtet du tilbake til de gode minnene når nåværende eier kom på banen og lovte enda mer gull og litt grønnere skoger ?

    Forøvrig var det alt annet enn overraskende at Mancini fikk sparken, desto mer overraskende er det vel at en fotballjournalist lar seg overraske over det. Først og fremst kan man vel ta en titt på prestasjonene til Mancini i Inter, en periode hvor Inter med vidåpne lommebøker fikk dominere fritt uten motstand fra andre klubber, men hvor suksess i utlandet var noe man måtte se lengre enn langt etter.

  3. Glimtende skrevet. Se på Manchester United, samme trener i «evigheter», og gjett om det har gitt resultat.

  4. Meget riktig og meget trist med alle disse amatørmessige merksnodighetene du nevner, at Mancini forsvinner er bare vondt, men det er godt å være City supporter, man føler man lever hver eneste dag. Hva blir det neste?

  5. Herlig skrevet Svea. Godt at noen kan historien sin. Ser ikke ut som alle gjør det når det gjelder diverse kommentarfelt. Jeg er selv Man.Utd fan og vært det siden midten av 70-tallet. Godt og høre at klubbfølelsen forsvinner med penger og sjeiker. men du jublet vel like mye som alle andre for ett år siden? Glory, Glory!!!

  6. Jeg leste dette med stor interesse, og humor, og her kommer sjokket; Jeg er United supporter og har vært det i 41 år. Imidlertid fikk jeg lyst til å lese, og glad jeg gjorde dette, og beskrivelsen din stemmer med mitt inntrykk og bekrefter på mange måter hvorfor City ikke lykkes! Nå kan de forsåvidt sammenlignes med Blackburn og Wolves også, hvor jeg MÅ nevne jeg gosser meg over nedrykket til Wolves. Og rett etter sparkingen av Solbakken hevdet spillerne at de allerede var blitt bedre! Lykke til…

    Takk for at du delte, også for en helrød! Det er stygg moro å holde med en klubb med sjarm og stil, så der deler vi felles interesse. Forskjellene er stabilitet og suksessformelen. En ting er å sparke en manager som sørger for at en klubb havner i søpla, noe annet er å sparke manageren på tildels opptur. Det er mange klubber som regelrett må skjerpe seg.

    Når det er sagt, jeg er super glad City sparket Mancini. Jeg tror nemlig det ødela en av suksessformlene City fant opp sist sesong, og som jeg tror (håper) blir lenge til de finner igjen!

    Ha en god sommer!

  7. Mye fakta og mye morsomt. Men Svea, du er som mange «eldre» citysupportere. Det er historien som er viktig. Og ja, den er jo viktig. Men det virker som at det City gjør ikke er bra, hverken om det er bra eller dårlig. Enten er Mancini for autoritær, eller så er ledelsen for dårlig. Om Swales ledet City fra 73-94, og om han sparket managere, har ingen betydning for ledelsen i dag. Når Mancini leder City til den mest stabile 4-årsperioden på lenge, så betyr ikke det at han er en god manager. Han skal ikke bare lede en spillegruppe, men være forbildet for en organisasjon.
    Det er utallige personer, fra PL studioet på tv2, til City supportere som har kritisert Mancini i hele denne 4- års perioden som nå støtter ham. Hvorfor? Jo fordi det var et tett tidspunkt å sparke han på. Og fordi det er City. Ingen andre støtter City.
    Men Mancini hadde en uortodoks lederstil. Han var annerledes. Selv elsket jeg det. Jeg ønsket at ryktene var feil, og at han ville bli. Men når noen av ryktene sier at Kompany og Zabaleta ikke lenger spilte for manageren, så er vel det litt over kanten, eller? Han har allerede blitt kritisert for å kritisere spillere i media, han klager selv over å ikke ha fått nok penger til å beholde tittelen. Det er rett og slett bullshit. Makan til vas har jeg ikke hørt på lenge. City trengte ikke selge De Jong, de kunne betalt ham litt mer. De trengte ikke bytte Johnson med Sinclair, de kunne gitt faen i begge og latt noen fra akademiet ta plassen. De trengte ikke hente noen. Men det gjorde de. De kvittet seg med spillere som gav alt for klubben, og hentet spillere som gav alt for seg selv. Det er der Ferguson banker alle andre managere. Han jobbet for klubben og hentet spillere som ville jobbe for klubben. Og hvis stjerner trodde de var bedre, ble de avskjediget. Hvis Kompany ble sparket fra City, ville man fjernet den eneste kapteinen siden Dunne og Morrison som virkelig har ønsket City vel. Nå fjernet man manageren, som allerede har blitt kritisert fra alle kanter, men som blir støttet til sist. Man fjernet en urokråke, akkurat som Balotelli. En som blir kritisert fordi han er annerledes, men som hylles etter han er borte fra City fordi han er en god fotballspiller(manager). Men de virkelige heltene, Zabaleta, Kompany, Richards, vil være de som alltid vil gi alt for klubben. Skaff meg en manager som tenker som disse spillerne, så kan de kvitte seg med det de vil. Så lenge det er City som er i fokus. Ikke historien, ikke andre lag, ikke plassering, ikke trofeer, men klubben.
    Til slutt vil jeg si at det ikke er spillerkjøp, salg eller plassering som var mest urovekkende i år. Det var heller at City, med de spillerne de har, ikke spilte i nærheten av fjoråret i en eneste kamp i hele år. Om det var 4-2-3-1, 3-5-2- eller 4-2-2-2 som var formasjonen. Mancini klarte ikke å snu det. Og som han så fint forklarte FA cup tapet, så skjønte han det ikke selv. Det er ikke godt nok. Bye bye

  8. Har fulgt City like lenge som Svea og er det noen som kjenner historien, er det han. Det som dessverre ødela for City var ansettelsen av Malcolm Allison mot slutten av 70 tallet. De hadde et bra lag fra 1968 fram til da. De klarte aldri å rette opp det Allison ødela før pengene begynte å rulle inn. Men kjedelig har det aldri vært 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *