Vær så god, Guardiola!

Øyvind Herrebrøden.

Øyvind Herrebrøden.

Av Øyvind Herrebrøden, VG-reporter på Wembley

LONDON (VG) Bayern er best i  alt i Tyskland og Europa. Men alt tyder på at de blir enda bedre.

I natt drev Bayern-fansen rundt i Londons gater, puber og på t-banevogner i brune Läderhosen og rød overall og og sang «Europa-Pokal-Sieger» på melodien av We’re not gonna take it. Bare tilfeldigheter gjorde at de samme supporterne kunne brølt om det samme hjemme i München for ett år siden, da Chelsea rappet det gjeveste trofeet. Og med litt flaks og marginer kunne Bayern til og med tatt seriemesterskapet fra Borussia Dortmund i 2012.

Og alle så at Bayern hadde et kanonlag. Bare hvordan de gikk ut mot Real Madrid på Santiago Bernabéu i semifinalen i fjor var beundringsverdig. Men hva gjorde klubben etter å ha blitt nummer to i serie, cup og Europa sist vår med det mange mente var et nær komplett lag?

De brukte en halv milliard på nye spillere.

De hadde gode midtstoppere, men hentet likevel brassen Dante fra Borussia Mönchengladbach. De hadde dominante midtbanespillere, men sprengte likevel den tyske overgangsrekorden for å få signaturen til Athletic-eleganten Javi Martínez (cirka 320 millioner kroner), en fyr som kom ut av Wembley i lørdag kveld med det som må ha vært matchballen under armen. Og Bayern hadde den tyske landslagsspissen Mario Gomez, som kom til EM sist sommer som Bayern-toppscorer og som en av Europas heteste spisser. Men likevel brukte de 100 millioner på å hente kroaten Mario Mandzukic. Hvorfor skjønte du da han skjøv inn 1-0 på Wembley lørdag kveld og på antallet scoringer i Bundesliga denne sesongen.

Innlegget fortsetter under bildet!

Pep Guardiola overtar det som allerede - med rette - kan kalles kongene av fotball-Europa.

Pep Guardiola overtar det som allerede – med rette – kan kalles kongene av fotball-Europa.

Hjemme i Tyskland har Bayern trikset seg fra rekord til rekord. De har vunnet seriegull tidligst, ledet tabellen lengst, tatt flest poeng, sluppet inn færrest, satt den lengste seiersrekken, hadde den beste sesongstarten og så videre – gjennom 50 års Bundesliga-historie.

Og hva gjør Bayern nå? De skifter fra Jupp Heynckes (68) til Josep Guardiola (42). Det er vanskelig å argumentere for at det er et steg ned på trenerskalaen, snarere det motsatte, selv om Heynckes trolig fører Bayern til en historisk trippel som tidenes første tyske lag. Du kan legge til Dortmunds playmaker Mario Götze. Og ifølge Heynckes er ikke Dortmund-toppscorer Robert Lewandowski heller langt unna. Med andre ord: Dette fantastiske, solide Bayern-laget blir bedre.

Det som over 90 minutter mot Dortmund på Wembley var best – etter at skuldrene gikk fra ørehøyde til å være på plass nedenfor halsen – etter cirka 30 minutters spill i Champions League-finalen. Og det som var 25 poeng bedre enn Dortmund over 34 ligaomganger fra august til mai.

Allerede kombinerer de pasningssikkerhet og ballbesittelse med hurtig, direkte spill og dristighet. Pluss at de har fått en bedre struktur uten ball (antagelig blant annet ved å se hva Dortmund gjorde i fjor). OG over hele linjen har laget fysikken. 7-0 over Barcelona over to kamper, 4-0 over Juventus over to kamper forteller at det var Europas beste lag som vant.

Det er lett å snakke om at Guardiola får en umulig oppgave, at det bare kan gå én vei, som det gjorde med Rafael Benitez og Inter etter at de vant sin trippel i 2010. Men han overtar et slotts fundament og med Götze og Lewandowski på plass, ser det vanskelig ut å mislykkes igjen – iallfall på ett av de to viktigste trofeene.

Kanskje kan dette Bayern-laget bli det første siden Milan i 1989 og 1990 som vinner den gjeveste europacupen to år på rad. I Champions League-historien (fra 1992) har det aldri skjedd. Vi får svaret i Lisboa om ett år. Det eneste som virker usikkert, er om matchvinnerhelten Arjen Robben blir med videre.

Hva tror du? Tror du Bayern blir bedre med  Guardiola? Eller er det ikke mulig? Tror du Dortmund slår tilbake i Bundesliga

@oyvindherrevg

Finalen som har alt

Øyvind Herrebrøden.

VG-reporter Øyvind Herrebrøden

Av Øyvind Herrebrøden, VG-reporter på Wembley

LONDON (VG) Champions League-finale. Det blir ikke større enn det, uansett. Men 2013-utgaven spiller på fotballens bredeste spekter.

For dette er styrtrike, vakre München mot industriarbeiderne fra det nedslitte Ruhr-området. Der bayerske ledere planlegger å dytte milliarder inn i en OL-søknad, sitter man i Dortmund og omegn og vurderer kanskje å investere i ny kølappmaskin på arbeidsledighetskontoret. Du har den arrogante storklubben som styrer tysk fotball, handler hvilke spillere de vil (som Mario Götze) – mot oppkomlingen som nesten gikk konkurs for bare noen få år siden.

Bayern kommer til finalen med en klubbdirektør som personlig etterforskes for stukket unna store millionbeløp for å unndra beskatning. Han får sitte i fred. Da kansler Angela Merkel sa det hun mente om Uli Hoeness, fikk hun kjeft i retur. Av sin egen partifelle – fra München, selvsagt. Hvordan kunne Tysklands statssjef våge å si noe slikt om en av byens store helter og viktigste menn?!

Så store er FC Bayern. Og da blir kontrasten mellom de to klubbenes trenere så passende at det nesten blir komisk. Gamle, grå Jupp Heynckes (68). Sirkuset Jürgen Klopp (45).

Men la det være sagt: De styrer hvert sitt praktfulle fotballag. Og det er heldigvis det som betyr noe på Wembley i kveld. Bayern er på papiret best (les gjerne Truls Dæhlis og min vurdering av lagene). Men Dortmund vet alt om dem. Og 25. mai er definitivt en dato for hvordan Champions League kan vinnes på den mest spektakulære måte – bare spør Liverpool-supporterne.

(Bloggen fortsetter under bildet!)

IMG_1881Nå kommer jeg rett fra et farget Trafalgar Square. Alt som minnet om noe britisk der, var en sekkepipe som spilte «Flower of Scotland» og et par røde, toetasjers busser. Lord Nelson står på sin over 50 meter høye sokkel – og kanskje er det like greit at han har ryggen til den tyske flåten av Borussia Dortmund-supportere som har invadert hele torget. Det er gult og sort – rechts, links, gerade aus. Og det er fortsatt mange timer igjen til kampstart. Avisen Guardian bygger oppunder feberen. På coveret er det bilde av Wembley med overskriften «Fußball’s coming home».

Gårsdagen på Wembley bød på mye regn, et lite solglimt, lav temperatur og null overraskelser. Kanskje bortsett fra at Bayern-spillerne kom for sent til sin egen pressekonferanse. Philipp Lahm snakket mye om utvikling, Thomas Müller gliste av alt han sa – mens trener Jupp Heynckes smilte minst mulig. Det var hint av glede i ansiktet hans da han hadde en kjapp replikkveksling med Jan Åge Fjørtoft på vei ut.

Ellers satt Heynckes der i dress og moteriktig slips, innrømmet at Bayern hadde trent litt på straffer, men presiserte at det på treningsfeltet var umulig å simulere det presset og den følelsen en straffesparkkkonkurranse gir. Og da han ble spurt om å beskrive forskjellen på seg selv og Dortmund-trener Jürgen Klopp, svarte han: Alder og erfaring. Og det var det. Kanskje ikke rart at journalisten på to seterader bak meg duppet av.

Han våknet da brillene hans var i ferd med å skli av nesen hans. Det bør han være glad for, for ikke lenge etter satte Jürgen Klopp i gang sitt show. Dortmund-treneren kom i treningsklær, med de karakteristiske brillene og tredagersskjegget. Og skapte latter i hele rommet. Mitt fineste fotballøyeblikk denne sesongen, tror jeg er synet av Jürgen Klopp i Madrid etter semifinalen mot Real. Kampen var ferdig litt over halv elleve. Dortmund-fansen sto igjen og sang på Bernabéu. 20 minutter etter sluttsignalet tok spillerne en ekstra jubelrunde til ære for fansen.

Men over 40 minutter etter kampslutt kom én mann ut. Han skulle trolig vært på pressekonferanse og iallfall burde han hatt tusen andre ting å tenke på. I stedet kom han ut på banen igjen og løp ned til kortsidetribunen. Og der sto han og knyttet neven i takt med brølene fra Dortmund-fansen. Jeg tror det oppsummerer lidenskapen hans for klubb og fans mer enn noe annet.

Men hva gjør Klopp i kveld? Kaster han Ilkay Gündogan opp i skadde Mario Götzes 10errolle, eller velger han arbeidsjernet Kevin Grosskreutz til venstre?

Jeg håper det siste. For jeg tror Marco Reus vil blomstre bak Robert Lewandowski. Han gjorde det i Madrid i semifinalen. Faktisk tror jeg Håvard Nordtveits gamle lagkamerat i Borussia Mönchengladbach kan bli finalens store profil. Enten han – eller en annen på R: Ribéry.

Hva tror du? Hvem vinner? Er lagene så jevne at Bayern må gjennom enda en straffesparkkonkurranse?

@OyvindHerreVG

Disse regelendringene ønsker jeg meg

HØR NÅ HER, SJEF! Knut Espen Svegaarden har flere forslag til regelendringer til UEFA-president Michel Platini. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

HØR NÅ HER, SJEF! Knut Espen Svegaarden har flere forslag til regelendringer til UEFA-president Michel Platini. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

Åpent brev til UEFA:

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Skrevet av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

«Siden sesongen avsluttes med Champions League-finalen lørdag, og etter å ha fulgt internasjonal fotball i en mannsalder, har jeg kommet fram til at det bør gjøres noen endringer i spillet for å få det mer attraktivt, effektivt og mer spennende.

1. Jeg kan starte med «bortemålsregelen», som det er på tide å fjerne. All den tid det er blitt fantastisk å spille 0-0 hjemme, fordi det da ikke spiller noen rolle om du vinner eller spiller uavgjort borte, så blir regelen for dum. Men mest av alt fordi det strider med all logikk: Det er det samme i hvilken omgang eller på hvilken bane du scorer målene. 2-1 hjemme og 0-1 borte = 2-2. Det er så uavgjort som det kan få blitt, uansett hvor målene scorer. Rettferdighet er viktigst. Likt er likt. Det kan ikke være sånn at noen er likere enn andre.

2. Utslått er utslått. Hvis Europa League skal få noen status i det hele tatt, så må de lagene som kvalifiserer seg dit få spille i fred, uten innblanding fra lag som allerede er utslått i Champions League. Denne sesongen spilte to «tapere» finalen. Da blir turneringen lett til «Losers League», og det er neppe meningen. Her tenker UEFA kun penger, at de vil ha med de nest-mest attraktive lagene. Men dette kan de løse ved å begrense antall lag fra nasjoner i Champions League, for eksempel gå fra fire til tre i de største ligaene.

3. Tidsbruk på uvesentlige ting har økt kraftig i fotball. I sin opprinnelse ble innkast oppfunnet for å få ballen i spill igjen. Det måtte lages noen streker for at banen ikke skulle bli for stor. Men i dag så er tidsbruken ved innkast altfor drøy. De lange skal opp og de små skal ned. Høyrebacken skal gå/løpe over til venstresiden i angrep for å ta innkastet. Så skal han tørke ballen med et håndkle, før han skal ta fart – og endelig kaste. Jeg vil tidsbegrense innkast. Tar du det ikke innen et visst antall sekunder (for eksempel fem), så går kastet til motstander. Også på cornere og frispark ønsker jeg at ting skjer raskere. Det er en grunn til at spillet heter fotball og ikke «dødball», selv om det også er en (liten, etter min mening) del av spillet.

Effektiv spilletid tror jeg ikke noe på. Da vil spillerne bruke akkurat den samme tiden på dødballer og krangling med dommeren som de gjør nå. Derfor vil det ha liten effekt på det jeg er opptatt av: Få vekk dødtiden.

4. Sammenstimlingen rundt dommerne etter avgjørelser har vi fortsatt. Her må fotball lære av håndball. Dommer skal beskyttes, og det er bare tøv at 7-10 spillere fra hvert lag skal bort til dommeren for å si sin mening. Gult kort til førstemann som nærmer seg, så lenge det ikke er kapteinen. Da sparer man både tid – og ikke minst ser det ikke ut som en barnehage etter en dommeravgjørelse. I håndball er det nulltoleranse rundt kritikk av dommer underveis. Hvorfor skal det være annerledes i fotball? Så forskjellige er ikke de to idrettene.

5. Kulturen rundt hands er det viktig å få endret. Før var det dommeren som dømte hands. Nå er det hyling og skriking fra supportere som spillere, hver gang en ball treffer noen inne i feltet. Stort sett er det ikke hands heller, og det hele har utviklet seg til en parodi, der fotballspillere ser ut som skøyteløpere der de legger armene på ryggen mens de er livredde for å reagere som alle ville gjort: Beskytter seg med armene når det kommer et prosjektil av en fotball mot ansiktet ditt. Det snakkes om «armens unaturlige stilling». Det mest unaturlige er som oftest armer på ryggen eller hoppe uten å bruke armene.

Hands er det vanskeligste av alt innen fotball-regler. Jeg er – nesten – enig med Drillo at det er like greit å droppe hands så lenge det uansett er tolkninger av regler som avgjør. Dette er meget vrient. Jeg skjønner at det ikke er mulig å fjerne hands helt, men kriteriene for å dømme både bør i hvert fall økes kraftig.

6. Dette punktet er mest lokalt: Jeg ønsker at alle cuper trekkes, både motstander og arena for kampen. Fordi dette er mest rettferdig.

Mer var det ikke.

Med vennlig hilsen

Knut Espen Svegaarden

fotballjournalist, VG.»

 

 

Skullerud burde vært enda råere

Landslagssjef Tor Ole Skullerud tar med seg en meget god tropp til U-EM i Israel, etter noe som må ha vært mange svært vanskelige valg før han landet på akkurat de 23. Jeg mener likevel han burde vært enda råere i utvelgelsen.

Av: Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG

Skulleruds utgangspunkt er like godt som det er vanskelig: Han har en grunnstamme som har tatt Norge til mesterskapet. I tillegg har flere spillere meldt seg på denne våren, og ingen ting er bedre enn det. Men har Skullerud safet litt, tross alt, og tviholdt på de spillerne som tok Norge til EM, kanskje mest for å beholde det gode miljøet denne gjengen har, og som også er viktig i et mesterskap? Burde han tenkt enda mer sportslig, tatt med noen flere spillere med ekstreme egenskaper, spillere som kan gjøre det uventede når det trengs som mest?

Litt for mange fotballtrenere rår over tropper og benker der det er for mange spillere som er dårligere kopier av de som er ute på banen. Jeg mener at en benk og en tropp – spesielt en som er såpass stor som 23 mann – bør og må inneholde minst mulig av dårlige kopier og mest mulig av «annerledes-spillere.»

Jeg ville tatt sjansen på to keepere i et mesterskap med så få kamper (maksimum fem), i stedet for tre (safe) som Skullerud har gjort. Men nå forteller info-sjef Svein Graff meg at dette faktisk ikke er lovlig. Synd, for det burde være unødvendig med tre keepere for bare fem kamper, maksimum.

Jeg ville ofret enda en forsvarsspiller, enten formsvake Martin Linnes eller Hønefoss-backen Alexander Groven.

Begge disse valgene ville jeg gjort for å få plass til enda flere alternativer – offensivt. Fordi Håvard Nordtveit kan spille både back og stopper, som et alternativ, og Vegar Hedenstad kan spille på begge backene, så mener jeg vi er bra dekket opp bak likevel.

Jeg ville tatt sjansen på å vente på Markus Henriksen fra A-landslaget, fordi han er – selv om han bare er 20 år – en av de med mest rutine og som har vært i best form på klubblaget AZ Alkmaar denne våren. Hvis han kan spille den siste gruppespillkampen, så kan det være nok til at Norge går videre.

Og jeg ville hatt med Muhamed Keita fra Strømsgodset. Han har virkelig svart kritikerne denne våren, har hatt sin beste sesong noen gang, og har den spisskompetansen jeg ville jaktet. Keita er tobeint, han går begge veier, han er god til å drible og han har et tungt og godt skudd. I tillegg er han i toppform. Med Yann-Erik de Lanley på ene kanten og Keita på den andre vil Norge bli vanskelige å få tak på for forsvarsspillerne til våre motstandere. Norge må ha det ekstreme for å komme seg videre, og jeg tror sjansen øker med Keita tilgjengelig.

Da har jeg byttet ut en forsvarer mot en sentral midtbanespiller og en dribler. En til må da ut, siden det dessverre må være med tre keepere.Og jeg sitter med en følelse av at Markus Henriksen kan bli viktigere enn en mann som Harmeet Singh.

Til slutt ville jeg tatt en sjanse: Jeg ville ofret en offensiv spiller for 18 år gamle Mats Dæhli, kanskje Flamur Kastrati. Rett og slett fordi jeg vet at Dæhli kan snu opp ned på en kamp i løpet av minutter, om det trengs. Hans fotballforståelse og syn matches kun av Stefan Johansen i denne troppen.

Derfor burde det vært plass til han, blant så mange som 23 mann. Han ville vært den perfekte spilleren når du trenger en låsåpner, du stanger eller ikke finner utveiene.

Men det er litt lite kultur for å ta sjanser i norsk fotball.

Du skal helst vente til du er gammel nok, følge trinnene i norsk fotball.

Dessverre.

Juksforsøk som dette bør gi rødt kort

bs1826220-jpgelitese-680

ANNULLERT MÅL: Her scorer RBKs Nicki Bille Nielsen med hånda under mandagens oppgjør mot Molde på Lerkendal i Trondheim. Målet ble annullert av dommer Tom Harald Hagen. FOTO: Bjørn S. Delebekk, VG.

Av: Knut Espen Svegaarden

Stavanger stadion, 16. mai 1999: Viking slår Vålerenga 2-0. Seiersmålet scores av islendingen Rikhardur Dadason, godkjent av dommer Terje Hauge. Etter kampen blir det et helvete – fordi «alle» har sett at Dadason har scoret med ulovlige midler. Han kaster seg fram og slår ballen i mål – med handa.

Ulovligheten får ingen konsekvenser – for Viking og/eller Dadason. Men det får konsekvenser for Egil Olsen. Drillo har stilt spørsmål ved dommer Hauges partiskhet, og det er den tidligere landslagssjefen som straffes, ikke synderen Dadason. Fordi regelverket i Norges Fotballforbund var sånn den gangen.

Lerkendal stadion, 20. mai 2013: Rosenborg og Molde spiller 0-0. Den eneste scoringen er av danske Nicki Bille Nielsen, men godkjennes ikke av dommer Tom Harald Hagen. Det blir et mildt «helvete» etter kampen, fordi dommer så at Nielsen kastet seg fram på innlegget fra Tarik Elyounoussi og slo ballen i mål – med handa. Og fordi synderen raskt erkjente tabben sin, selv om han jublet først.

Passbilde VG-ansatte. Knut Espen Svegaarden

Knut Espen Svegaarden, VG.

Ulovligheten får en konsekvens, i det Bille Nielsen får gult kort og blir sett på som en juksemaker. Og nå er regelverket i NFF endret. Så selv om dommer ikke hadde sett ulovligheten, så kunne NFF ha straffet dansken i ettertid.

Så litt lenger har vi kommet i jakten på syndere som ødelegger fotballspillet. Men har vi kommet langt nok?

Under VM i 2010, i Sør-Afrika, handset Uruguays Luis Suarez på streken mot Ghana i kvartfinalen. Han ble utvist for det han gjorde. Dette fordi regelverket sier at en spiller kan utvises hvis han fratar motstanderen et mål eller en målsjanse.

På Lerkendal kan ikke Nicki Bille Nielsen vises ut, i følge regelverket. Fordi en hands er sabotasje, usportslig opptreden, som skal straffes med gult kort.

Men er det verre å hindre en scoring med hånda enn å score med hånda? Jeg mener nei. På et vis mener jeg at det Bille Nielsen gjør er verre, fordi det er mye mer utspekulert, uansett hvor mye dansken hevder at det ikke var med vilje. Refleks eller ikke: Han gjør som flere og flere i dagens fotball: Prøver å score/vinne med alle midler – også de ulovlige. I Suarez sitt tilfelle så er det også en refleks, der han kaster opp hendene for å hindre en scoring. Men den er på ingen måter utspekulert. Og han prøver da heller ikke å komme unna den.

Hvis juks skal tas på alvor, så er det mulig NFF må endre reglene sine – igjen. De gjorde det etter Dadason-handsen i 1999. Nå er det modent for å se på det igjen. For ingen ønsker at juksemakerne skal vinne.

For gult kort og uthenging til tørk i en dag eller to etterpå, det er kanskje ikke straff nok. Hvis vi skal få endret holdningene til sabotasje av spillet.

Må det en regelendring til for å få bukt med slike påfunn?

En ekte konge takker av

sp36ebe2

David Beckham har aldri vært verdens beste fotballspiller, men han har definitivt vært en av de største.

Av: Stein-Erik Stormoen, sportsjournalist VG

For makan til kul, stilig og elegant type skal man lete lenge etter. Du vil kanskje aldri finne det, heller.

Ikonet David Beckham – gutten som vant popprinsessen og halve kongeriket.

Nå er det slutt. Han er blitt 38 år gammel. Han orker ikke mer.

2. mai 1975 ble han født, satt til verden av kjøkkenfornyer Ted og frisør Sandra. Ikke ante de han at senere skulle legge verden for sine føtter, med sitt eget, gudbenådede høyrebein.

Pasningene svøpte om spissene som en fløyelspysjamas.

Frisparkene smalt i krysset og lagde deilig bølger i garnet.

Oftere enn for alle andre.

Han har spilt for noen av verdens største klubber. Det begynte i Manchester United, der han for alvor spilte seg inn i fotballelskeres hjerter. Der var han en gigantsuksess helt til det famøse støvelsparket til Sir Alex Ferguson – som også takker av nå.

Alle husker bildene av Beckhams plastrede øyenbryn. Og ikke minst bildene av ham da han ble presentert i Madrid, med sin nye blonde hesthale-sveis, ikledd en lyseblå dress som kledde ham like godt som den han hadde da han var OL-ambassadør for England nylig.

Senere har han også som Roar Stokke sier servert som de beste hovmesterne på Manchesters restauranter, både i Milano og Los Angeles. I LA – selvfølgelig skulle Becks til Hollywood! – løftet han både trofeer og sportens anseelse til nye høyder.

Alt dette kansOSLO 20110805: Stein Erik Stormoen - journalist.  FOTO: ESPEN BRAATA/VGkje på tross av den tidligere nevnte popprinsessen, som mange forståsegpåere mente ville ta vekk fokuset fra lærkula.

Og han har ikke bare vært spilleren som har håvet inn uforståelige summer på sponsorer som kjente sin besøkelsestid. Det har vært mange sportslige høydepunkter også.

Vi satt her nå på kontoret og begynte å mimre. Det er blitt noen store øyeblikk, sa vi. Øyeblikk vi neppe glemmer.

* Målet fra egen halvdel mot Wimbledon på Selhurst Park i 1996/1997-sesongen.

* Frisparkmålet som kaptein for England mot Hellas, akkurat da laget trengte ham som mest for å kvalifisere seg til VM i 2002.

* Utvisningen for taklingen på Argentinas Diego Simeone i 1998, som førte til at engelskmenn hang opp Beckham-dukker med løkke om halsen.

* Straffen han satte inn som personlig hevn mot samme lag i VM fire år senere.

For å nevne noen av de mange opp- og nedturene.

Nå takker han av etter å ha blitt seriemester også for PSG i Frankrike. Lønnen gikk etter sigende til veldedighet.

Det er på mange måter en trist dag.

I morgen skal jeg ta på meg dressen, flagge litt og forsøke å skru’n som Beckham, til ære for deg, David.

 

Hva er ditt beste Beckham-minne? Del her!

@VGNettStormoen

Manager City

FIKK FYKEN: Roberto Mancini måtte forlate spillerhotellet etter å ha fått sparken i Manchester City. Foto: Reuters

FIKK FYKEN: Roberto Mancini måtte forlate spillerhotellet etter å ha fått sparken i Manchester City. Foto: Reuters

En kom på jobb og fant ut at p-plassen hans var fjernet. En annen hørte på radioen at han var sparket. En tredje ledet laget uvitende om at han allerede hadde fått sparken. Og så var det styreformannen som ansatte en journalist for selv å slippe å gi manageren beskjed om at han var ferdig.

Passbilde VG-ansatte. Knut Espen SvegaardenAv Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist i VG og Manchester City-supporter

Slik kunne jeg fortsatt. Velkommen inn i den gale verdenen, tilhørende Manchester City F.C., der de en høst hadde sin egen versjon av «Manager Of The Month». Fra august til ut desember i 1996 hadde Manchester City fem managere.

Det er neppe så mange klubber der caretakeren har sittet lenger enn den egentlige manageren heller. Steve Coppell gikk av etter 33 dager, og Phil Neal ble satt til å lede laget til en ny sjef var funnet. Det tok sin tid før Frank Clark ble ansatt. Samme Clark satt i bilen på vei til treningsfeltet da han hørte på radioen at han hadde fått sparken i februar 1998. Ingen i klubben hadde funnet bryet verd å informere han først…

Joe Mercer er Manchester Citys mest suksessrike manager gjennom tidene. Han tok klubben opp på første forsøk, i 1966, vant ligaen i 1968, FA-cupen i 1969 og i 1970 vant City både ligacupen og Cupvinnercupen. Halvannet år senere kom Mercer til Maine Road, Citys daværende hjemmebane, og fant ut at han var avskiltet. Navnet hans var fjernet fra parkeringsplassen.

Slik behandler du en ekte mester – i Manchester City.

Historien om Mark Hughes er nok kjent. Han ledet City mot Sunderland, i desember 2009, mens alle visste at han var sparket. Bortsett fra Hughes. Selv om han trolig skjønte det.

Joe Royle, som ledet City til to opprykk og to nedrykk fra 1998-2001, ble så forbannet på måten han fikk sparken på, at han gikk til sak mot klubben.

I 1993 var Manchester City i kvartfinalen i FA-cupen, hjemme mot Tottenham. Manager Peter Reid hadde akkurat fått ny kontrakt. Tre kamper ut i sesongen 1993/94 ansatte formann Peter Swales journalisten John Maddocks. Hans første – og faktisk eneste – jobb ble å gi beskjed til Reid at han hadde fått sparken. Swales turde ikke selv. Så feig var han.

Under Tony Books ledelse vant City ligacupen i 1976, ble nummer to i ligaen i 1977 og nummer fire i 1978. I 1978/79 hadde City en svak sesong, men de kom til kvartfinalen i UEFA-cupen. Men formann Swales var ikke fornøyd. Ut med Book, inn med Malcolm Allison, som hadde vært en strålende trener under Joe Mercer på 1960-tallet.

I løpet av sommeren 1979 ødela Allison hele City-laget. Fra laget som var runner-up i 1977, altså to år tidligere, var det to mann igjen da sesongen 1979/80 startet. Allison rensket ut klassespillerne og erstattet dem med kostbare middelmådigheter.

Det gikk – selvsagt – rett til helvete.

I Manchester City har vi også historien om styreformannen som ikke fant noen egnet manager, satte seg selv på benken – og ledet laget, faktisk helt til en FA-cupfinale. Så før vi fikk spillende managere, hadde vi faktisk Chairman Manager. Selvsagt i Manchester City.

Det er en klubb som har de fleste merkelige rekorder i engelsk fotball. I 1936/37 ble City ligamestre. Sesongen etter rykket de ned, med samme mannskap, og med flest scorede mål – og positiv målforskjell. I 1982/83 var ikke City under nedrykksstreken før det var igjen to minutter av hele sesongen. De rykket ned. Historiene bare fortsetter, som at klubben ikke scoret et eneste ligamål på hjemmebane fra 1. januar og til august i 2007. Det gjorde de derimot i 1957/58. Da ble de det eneste laget som både scoret og slapp inn mer enn 100 mål i ligaen.

– Det var hull i strømpene våre. Men likevel elsket vi denne klubben, skrev Niall Quinn (City 1990-96) i biografien sin.

Mye er sjarmerende med Manchester City, som snudde 0-3 på bortebane i FA-cupen mot Tottenham i 2004 til 4-3. Med 10 mann. Men mye er også tragisk, og for meg er manager-håndteringen gjennom historien en tragedie.

Selv har jeg opplevd 26 bytter av manager siden jeg begynte å holde med Manchester City, som seks-syvåring rundt 1970. De fleste har vært crap. Men noen har heller ikke fått særlig med tid. Et eksempel:

Høsten 1989. Nyopprykkede City, med Mel Machin som manager, har fått besøk av Manchester United, der Alex Ferguson har sittet i tre år – uten å få til noe særlig. City vinner 5-1. Machin hyldes som den nye store City-manageren, mens det snakkes om at tiden renner ut for Ferguson.

Men United står fast ved Ferguson, som trolig reddes av en Mark Robins-scoring i FA-cupen senere den sesongen, mens det er Machin som får sparken. Og det bare uker etter 5-1. Hvorfor? Resultatene etterpå var dårlige. Men styreformann Swales begrunner det med at Machin «ikke var godt likt av supporterne», som selvsagt bare var sprøyt.

Det heter seg at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg har gjort om uttrykket litt: Det finnes ikke dårlige fotballspillere eller trenere, kun dårlige ledere.

I Manchester City var det sånn. Peter Swales satt som styreformann i klubben fra 1973 og til 1994. På den tiden vant City et trofé. Men Swales ansatte og sparket 13 managere på den tiden.

Og det ironiske er at Alex Ferguson, som mange trodde ville få sparken i 1989, møtte 14 City-managere etter Mel Machin. Og ble hyllet som den store manageren han er, dagen før Roberto Mancini – den 14. manageren han møtte i City – fikk sparken. Selvsagt på dagen, et år etter ligagullet i 2012.

Og der Manchester United og/eller Ferguson klarte å holde avgangen til sin Mester hemmelig, sprakk det på alle kanter for City. Selvsagt under oppladningen til FA-cupfinalen. Det måtte gå galt. Mancini tvang fram en avgjørelse, da spekulasjonene ikke stoppet om at han skulle sparkes.

Men som Peter Reid i 1993, hadde Mancini blitt gitt en ny langtidskontrakt. Fem nye år fikk Mancini etter at ligagullet var sikret for et år siden. Femårskontrakt. Hva var poenget med det? Ut fra det som er kommet fram i media etter at Mancini fikk sparken, så høres det ut som fyren ikke går over ens med noen. Men alt dette har neppe skjedd på et år. Så hvis fyren er så ille som mange skal ha det til, hvorfor gi han en femårskontrakt?

Da hadde det vært mer realt å gi han sparken etter seriegullet.

Men de våget de selvsagt ikke. Nå kan ledelsen dekke seg bak fiaskoen i Champions League, samt «bare» to andreplasser, i liga og FA-cup. Jeg lurer på om ledelsen hadde våget å sparke Mancini hvis City hadde slått Wigan på Wembley. Jeg håper faktisk det, for ledelsens skyld, ellers blir dette enda dummere enn det allerede er.

Hvis det står på resultatet fra en enkelt kamp om en manager skal sparkes eller ikke, sa er det egentlig bare å innse at verden er gal.

I Manchester Citys lange og brokete historie, har aldri klubben vært så stabil resultatmessig som under Mancinis ledelse. 5-3-1-2 i ligaen, to FA-cupfinaler, og to semifinaler i ligacupen. City har alltid vært en ustabil klubb, som har rykket opp og ned flere ganger enn de fleste lag. Før nå. Mange mener at hvem som helst kunne ledet City til suksess med de ressursene Mancini har hatt. Men så enkelt er det ikke. Mancini har vist seg som en god manager, men med mangler som de fleste andre. Hvis noen tror at det er lett å lede en så stor gruppe, med superstjerner med enorme egoer, da tar dere feil. Mancini har gjort det på sin måte, har holdt avstand til spillerne, men fått resultater.

At han likevel ikke skal få fortsette, bare et år etter at han var mannen bak klubbens første ligagull på 44 år, det kommer jeg aldri til å forstå. Men så er det heller ikke så lett å forstå Manchester City. Jeg tror rett og slett ikke ledelsen i klubben kan historien sin. Vet de – for eksempel – at sist gang City var «Runner Up» i ligaen var i 1977, og i FA-cupen 1981?

Så mens jeg irriterer meg over nok en klubbledelse med dårlig tid, altfor mye penger, store språk- og kommunikasjonsproblemer, spanjoler, italienere og engelskmenn på jakt etter den perfekte manageren (som selvsagt ikke finnes), lengter jeg tilbake til opprykkene rundt årtusenskiftet, da det var moro å holde med Manchester City.

Eierne kan gjerne sikte mot Champions League-finaler og stadig nye managere. For meg blir en finale i Champions League aldri så viktig som opprykket fra nivå tre i 1999. Og aldri så moro som da «Fat» Bob Taylor sendte City mot Premier League i 2000 mens jeg og kameratene mine omtrent rev ned Bohemen pub i pur glede.

Sjarmen er borte. Nå er det strømlinjeform og penger som gjelder.

Men historien min får de aldri tatt fra meg.

Selv om sparkingen av managere fortsatt foregår på amatørvis, som med Joe Mercer i 1971.

Northug blir i alle fall rik

Petter Northug kommer til å tjene grovt med penger ved å stå utenfor det norske skilandslaget i mer enn halve året.

Av Jostein Overvik, sportsjournalist VGJostein Overvik.

Han tjente 4-5 millioner kroner i 2012. Manageren sa i januar at han ville bli skuffet om Northug-lønnen ikke mer enn doblet seg i 2013. Nå skal det være snakk om en privat avtale verdt flere titalls millioner kroner. Ettermiddagens pressekonferanse på Værnes vil kanskje fortelle mer.

Langrennskongen vil uansett sitte igjen med mange flere penger når han trolig legger opp etter Falun-VM om under to år.

Petter Northug kapitaliserer nå selv, på samme måte som Norges Skiforbunds langrennsbutikk har økt sine inntekter kraftig siden Northug slo gjennom i 2006.

Det blir svært interessant å se hvordan hans nye kommersielle avtale er bygd opp. Coop – eller en annen samarbeidspartner – kan jo ikke profilere seg på Northugs tøy under verdenscup, Tour de Ski eller OL i Sotsji.

Northugs Red Bull-flaske har jo blitt faset inn etter alle renn de siste sesongene. Den omstridte energidrikken har fått solid promotering helt uten å være en del av Norges Skiforbunds sponsorlag. Med Red Bull har NSF også funnet en løsning med Aksel Lund Svindal.

FAST FØLGESVENN: Red Bull-falsken har vært Petter Northugs faste følgesvenn etter renn i landslagstøy de siste årene. Foto: NTB Scanpix

Det spørs hva løsningen nå blir når Petter Northugs store privatsponsor bidrar med uendelig mange flere kroner enn Red Bull. Coop skal eventuelt også få dette regnestykket til å gå opp. De må kunne regne hjem det avtalen koster, og være sikre på at den også bidrar til økte markedsandeler.

Kanskje er løsningen profilering av Northug i kjedens mer enn 1000 butikker fra landsende til landsende. Northug frokostblanding? Northug brød? Northug jordbærsyltetøy?

Hva vet jeg?

Det jeg vet er at det kan bli kinkig å ha slike varer stående fremme rett før og under vinterens OL. IOC verner knallhardt om sine markedsrettigheter, og i den sammenhengen blir også Petter Northug en spurv. Han får ikke gå OL om han kommer på kant med IOCs sponsorregime.

Jeg vil tro at Northug har kommet frem til en klar avtale med Norges Skiforbund om hvordan den nye hverdagen skal håndteres på de fleste områder.

Han får full sportslig frihet frem til den internasjonale sesongen drar i gang i november. Det lukter ikke gambling av at Petter Northug skal styre sin egen trening. Jeg tviler på om noen landslagstrener har bedre oversikt over hans treningsregime enn Petter Northug har selv.

Det vil overraske meg om Northug ikke har den disiplinen,  selvinnsikten og gjennomføringsevnen som må til for å gjennomføre en vår, sommer og høst på egen hånd. I den nye virkeligheten har han helt sikkert også råd til å lønne den profesjonelle hjelpen han har behov for.

Forholdet til hans egen skipark og den NSF-ansatte supersmøreren Perry Olsson regner jeg med er avklart. Ingen er tjent med at Northug går på dårligere utstyr. I særdeleshet ikke Norges Skiforbund.

Så får vi se hva Northugs nye løsning betyr for herrelandslaget i langrenn. Jeg tror vel ikke det blir så store forandringer for de andre løperne. Petter Northug har lenge kjørt sitt eget løp og løpere som Martin Johnsen Sundby og Sjur Røthe får umiddelbart ikke noen dårligere OL-forberedelser på grunn av at Northug ikke er til stede på samlingene.

Men på sikt så devaluerer selvsagt skikongens fravær landslagets verdi. Det vil man først se på medieinteressen rundt landslagets aktiviteter. Valget mellom en Northug-pressekonferanse og en mediedag med landslaget kan bli enkelt å ta for de store redaksjonene.

Norges Skiforbund har selvsagt Marit Bjørgen, Therese Johaug og resten av kvinnelandslaget å spille på, men mister nå et hjul på vognen. Det er ikke gunstig. Det finnes ikke noe reservehjul for Petter Northug.

Jeg tipper det blir Rooney-salg

Av Jostein Overvik, sportjournalist i VG

Han leverte sitt «transfer request» til Alex Ferguson for to uker siden. Wayne Rooney mener alvor. Jeg tviler på om David Moyes stopper ham.

Ferguson har sagt nei, men har allerede meldt seg ut av saken. Det er ikke den avtroppende United-managerens bord. Da Rooney etter sigende ville til Manchester City for tre år siden satte Ferguson himmel og hav – og alle sine knep ­ – i bevegelse. Fergusons vant den kampen.  I løpet av tre elleville dager var en ny 5-årskontrakt signert.

Sommeren vil vise om David Moyes virkelig vil bruke sin første tid i Manchester United på den samme krevende snuoperasjon. Jeg har mine tvil. Han har nesten tre års erfaring med å styre Rooney i Everton, men ble levnet liten ære etter salget til United i 2004.

Da Rooney 20 år gammel (!) kom med sin selvbiografi påsto han at Moyes hadde presset ham ut og lekket det hele til media. Rooney beklaget, betalte Moyes 5 millioner kroner (donert til Everton Former Players Foundation) og stridsøksen ble begravd via rettssalen.

Det blir uhyre interessant å se hvordan Moyes velger å håndtere Rooney nå. Det kan nok hende at stridsøksens egg stikker opp en eller annen plass ­– og smerter – i den nye managerens underbevissthet.

Jeg har i hvert fall vanskeligheter med å se at Fergusons nei til Rooney-salg er førende for hva den nye manageren skal foreta seg.

PEKER UT: Det kan hende at Wayne Rooney, kona Coleen, sønnen Kai og den nye babyen ikke får Old Trafford som hjemmebane neste sesong. Her feirer de seriegullet søndag. Foto: AP

PEKER UT: Det kan hende at Wayne Rooney, kona Coleen, sønnen Kai og den nye babyen ikke får Old Trafford som hjemmebane neste sesong. Her feirer de seriegullet søndag. Foto: AP

Dette må jo David Moyes styre og da spørs det jo hvor mye han mener United kan tjene på at han bruker store krefter på å få Rooney til å bli.

Våren 2013 har han i alle fall ikke hatt fast bosted på det nivået som kreves for å vinne Premier League eller Champions League. Etter at Rooney ble benket i den avgjørende Champions League-kampen mot Real Madrid i begynnelsen av mars har han ikke har vært på topp.

Pasningene fra hans dypere posisjon på banen har vært bra, men han har løpt mindre enn vanlig. Tempoet har ikke vært av verdensklasse, arbeidsviljen på samme nivå og Rooney har ikke scoret mål siden 16. mars.

Slik kan det naturligvis ikke fortsette. Jeg tipper David Moyes ikke er spesielt innstilt på å starte på sin største utfordring her i livet med en umotivert Rooney. Det er mulig han endrer holdning i løpet av par måneder, men Wayne Rooney kan ikke fortsette i United hvis han ikke selv har et inderlig ønske om å fylle en rolle på Old Trafford.

Men det virker jo ikke som Wayne Rooney trives helt med å bli skjøvet ut av den posisjonen han hadde før Robin van Persie ankom Manchester United.  Det til tross for at hele grunnlaget for Rooney-bråket i 2010 var at han tvilte på klubbens evne og vilje til å skaffe spillere i verdensklasse.

Jeg utelukker ikke at Moyes og Rooney finner frem til en felles fremtid, men mitt tips er at Rooney nå blir solgt ut av England. Han er 27 år og har to år igjen av kontrakten og føler helt sikkert at han nå trenger en ny start.

Det betinger at en eller annen klubb er villige til å betale mer enn 200 millioner kroner for å sikre seg Wayne Rooney.  Alex Ferguson sikret seg sine to mest spektakulære signeringer fra konkurrerende engelske toppklubber (Cantona/Leeds og van Persie/Arsenal), men nektet selv å selge noe som helst til sine hardeste rivaler. Ferguson solgte sine sparkede stjerner rett ut av landet og handlet ellers mest med mindre klubber som Everton og Sunderland.

Det vil rime dårlig med Uniteds suksesstradisjon om Moyes starter sin periode med å selge Rooney til for eksempel Chelsea. Det er nok mer sannsynlig med Paris Saint-Germain, Real Madrid eller kanskje Bayern München.

Det er ikke godt å vite.

Et salg av Wayne Rooney vil være sommerens kanskje største fotballovergang og vil naturligvis inneholde det aller meste av hva dette spillet har å by på. Her var Alex Ferguson en mester.

For David Moyes blir det ­ –uansett ­ ­– en svært krevende start.

Kokt til gulasj på et kvarter

Jostein Overvik

VESZPRÉM (VG nett) Ikke rart det føltes bittert for Larvik. Igjen ødela en helt elendig periode. Larvik lå under 9-2 etter et kvarter.

Av Jostein Overvik, sportsjournalist i VG

Da ble de rett og slett kokt til gulasj i den sydende ungarske håndballgryta. Det hjelper ikke at Larvik-jentene etterpå leverte 45 minutter i verdensklasse og «vant» dem med hele 20-14. Totalt sett ble Larvik felt av sine to elendige perioder i finalene.

I den første finalen endte jo en 12-minutters periode i annen omgang 0-6. Det er en mager trøst for Larvik at de faktisk har 41-32 over Györ på 93 av de 120 finaleminuttene. Györ vant begge kampene og tok den enorme Champions League-bøtta hjem med 47-43 sammenlagt.

VG Live: Fyldig referat fra andre finalekamp

Selvsagt vant de fortjent etter å ha slått Larvik i fire strake Champions League-kamper denne sesongen, men det er likevel blytungt for Larvik å se at de ikke klarte å ta vare på de klare mulighetene for finaleseier som lå der.

Katrine Lunde Haraldsen og Cecilie Leganger leverte igjen et keepershow på sitt aller beste. Lunde Haraldsen var fullstendig overlegen det første kvarteret og tok 11 av 19 skudd før pause. Antagelig har hun vært den beste spilleren av alle i Champions League denne sesongen.

Heidi Løke kommer ikke langt etter. Lørdag scoret hun på fem av sine seks skudd på en Leganger som steg til verdensklasse i 2. omgang. Løke er også en svært viktig del av Györs klart forbedrede forsvarsspill.

Og det var ikke annet enn rett og riktig at Györs egen Anita Görbicz satte inn seiersstraffen. Hun har vært med på hele den forferdelige finalehistorien med syv strake tapte Champions League-finaler. Den ungarske håndballdronningen avlivet sitt eget spøkelse ved å sette inn 23-22 den trefoldige Champions League-vinneren Leganger.

Larvik skal selvsagt ha ros for måten de reiste seg og ga Györ kamp. Men det sier omtrent alt at Gro Hammerseng først scoret på sitt skudd nummer 13 i de to finalene. I avslutningen scoret hun som i gode gamle dager, men igjen ble Lunde Haraldsens redninger på distanseskudd – 13 i tallet.

Linn Jørum Sulland misset på alle sine fire skudd igjen. Heller ikke Karoline Dyhre Breivang traff på fem forsøk. Da kan man trygt si at keeper-Katrine satte skapet på plass mot sine landslagsvenninner.

Men Larvik fikk Nora Mørk (22) tilbake i internasjonal håndball. Det var stort.

Karrieren til Norges største håndballtalent har vært truet gjennom to vonde år. Da er det stort at hun går på banen og viser vei for sine langt mer erfarne lagvenninner.

Katrine Lunde Haraldsen hadde reddet alle Larviks forsøk fra distanse gjennom nesten 70 minutter av de to Champions League-finalene da Mørk traff fra distanse. Hun satte også inn tre straffer før pause og en i andreomgangen hun ikke fikk spille. Sterkt av en ung spiller som har vært satt helt utenfor siden Larvik vant Champions League-finalen mot Itxako for to år siden.

Larvik har levert en meget god sesong. Champions League-finale er uansett en prestasjon, men trenger den fornyelsen en Nora Mørk i toppslag gir dem.