Kveldens dopingdokumentar: Nye spørsmål – men få svar

BLIR KONFRONTERT: Både Bjørn Dæhlie og Silvio Fauner, her fra Lillehammer-OL, blir kontaktet av filmskaperne bak kveldens SVT-dokumentar.

BLIR KONFRONTERT: Både Bjørn Dæhlie og Silvio Fauner, her fra Lillehammer-OL, blir kontaktet av filmskaperne bak kveldens SVT-dokumentar. Foto: Scanpix

andersminiAv: Anders K. Christiansen, journalist i VG Nett.

Jeg har sett dopingdokumentaren SVT kjører under fanen «Uppdrag Granskning» i kveld.

La det være sagt først som sist: Filmen er utvilsomt ubehagelig for norsk langrenn. Utøvere får beskyldninger kastet mot seg, og tilliten til sporten kommer neppe til å øke. Men den kommer ikke til å ryste sporten, slik SVT-programleder Jan Josefsson meldte for en uke siden.

Den handler ene og alene om blodverdier. Det kan være alvorlig nok: Faktisk nok til å få noen dopingdømt i for eksempel sykkelsporten.

Men da på et helt annet grunnlag enn hva man operer med i kveldens «Uppdrag Granskning». For i programmet får vi ikke presentert en rekke blodverdier, tatt over tid, fra de ulike langrennsløperne.

Vi får bare se enkeltverdier som i aller høyeste grad gir grunnlag for spørsmål. Verdiene gir samlet sett også en pekepinn på utvikling i langrennssporten som gir en vond smak i munnen.

Men som bevis for doping? Nu vel. Der strides de lærde.

Marit Mikkelsplass må svare for hvorfor hun hadde hemoglobinverdier på 16,1. Erling Jevne – åpenbart ukomfortabel – blir konfrontert med hvordan hans verdier kunne skyte fart fra normale 14,7 til 17,0 rett før OL i Salt Lake City. Stemmer tallene, er det forsåvidt oppsiktsvekkende nok.

Og Bjørn Dæhlie må svare for sine verdier i glansdagene da han hamstret medaljer med tvilsomme konkurrenter rundt seg i skiløypene.

Etter programmet sitter jeg igjen med følgende inntrykk: For det første var langrennssporten lenge pill råtten. For det andre blir det stilt nye spørsmål ved de norske utøverne, uten at jeg er sikker på hva jeg skal tro – om noen.

Intet nytt under solen, altså.

Konkrete dopingbevis får seerne ikke se i kveld. Men at langrennssporten anno 90-tallet får dopingfokuset rettet mot seg, er bare rett og rimelig.

I forrige uke gjorde jeg en opptelling av langrennsmedaljer tatt i mesterskap fra 1994 til 2002. Resultatet var dyster lesning: Blant medaljene som ble kapret av Norges konkurrenter, kan opp mot to av tre ha blitt tatt av utøvere som var dopet eller knyttet til doping.

Sporten var tilsynelatende skitten som få. Kanskje sto den ikke tilbake for sykkelsporten, som mange har ønsket å tro.

I dag fortsetter debatten: For mens tidligere landslagslege Ola Rønsen angriper dokumentaren i en kronikk i VG i dag, så rister dopingjegeren Bengt Saltin på hodet. Han kjøpte ikke argumentene til den norske leiren da jeg pratet med ham i går kveld.

Dersom man har blodverdier som enkelte utøvere hadde, så går man ikke skirenn. Man får behandling av en lege, er gjennomgangsmelodien.

Og la det være klart: Bengt Saltin er ingen hvem-som-helst. Dropp for all del det banaliserende tåkepratet om at han er svensk. Saltin er tvert imot en av verdens mest respekterte innenfor sitt fag.

I forrige uke sa han følgende om tallmaterialet til dokumentaren, da jeg pratet med ham:

– De tallene jeg har blitt vist gir ikke et perfekt grunnlag for å diskutere hele problematikken, men det gir et utrolig godt underlag for en kvalifisert gjennomgang av hva som egentlig skjedde for 15-20 år siden.

Godt sagt egentlig. Spesielt om man ikke blander inn enkeltindivider, men snakker om generelle tall. For det er dét Saltin sitter på.

Italias landslagssjef Silvio Fauner blir i filmen konfrontert med en blodverdi på skyhøye 19,2. Han forstår angivelig ingenting, men avviser å ha dopet seg. Med blandet troverdighet, vil nok mange hevde. Fauner puttes i samme bås som landskvinnen Manuela di Centa. Begge var kunder av den tvilsomme legen Francesco Conconi – uten at det er et tema i kveldens dokumentar.

I en tvilsom bås plasserer filmskaperne også Vladimir Smirnov, som ifølge dokumentaren målte hemoglobinnivået til vanvittige 19,8 ved én anledning.

For ordens skyld: Det er på nivå med Bjarne «Mr. 60 percent» Riis. Og man trenger ikke være dopingforsker for å forstå at hemoglobbin på 19,8 ikke skyldes høydeopphold.

Tvert imot: Det regelrett stinker.

Hvorfor kommer man ikke bare opp med positive dopingprøver? undrer kanskje noen.

Svaret er ganske enkelt: Selv om EPO ble brukt av mange, fantes det ingen test mot det forbudte stoffet. Den kom først i 2000. Og tradisjonell bloddoping, der man tapper kroppen for blod og injiserer det på et senere tidspunkt, kan man fortsatt ikke tas for.

Derfor er blodverdier det nærmeste man kommer et svar i 2013.

Den endelige fasiten forblir imidlertid fortsatt ukjent. Selv etter kveldens «Uppdrag Granskning».

Twitter: VGNettAnders

Gull-Marit burde fått gå for seks gull

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett

byline-brenne2Etter en norsk knock out av dimensjoner med Marit Bjørgen (32) i front, sitter jeg med følelsen av at dronningen ville gjort rent VM-bord hvis hun fikk muligheten.

Hun er verdens beste skiløper, både på sprint og lengre distanser. Det må kunne ses som en svakhet for langrennssporten, all den tid omtrent alle andre idretter krever spesialisering for å ta enkeltseirer, men det er ikke Bjørgens skyld.

Hun vinner alt, og dagens 15 kilometer med skibytte ble en ny norsk parademarsj med verdens beste skiløper i front til slutt. 32-åringen stod i spissen for et stolt norsk idrettsøyeblikk. Bjørgen har vært på toppen, fått en skikkelig nedtur og har de siste årene vært tilbake på topp. Det krever mental styrke og vilje til å ta ut det ytterste som alle idrettsutøvere har noe å lære av.

På teamsprinten har landslagssjef Egil Kristiansen bedt Bjørgen hvile, akkurat som han gjorde i Holmenkollen for to år siden. Det er til å begripe; landslagssjefens oppgave er å tenke totalen, men i et historisk lys er det vondt å vite at Norge ikke prøver å gjøre et historisk rundt bord. Seks gull. Det høres ellevilt sterkt ut, og programmet er tett, men faktum er at Bjørgen nå sitter med en aller tiders mulighet. Og ut i fra intervjuene med Rognes-jenta virker det som om hun egentlig har lyst til å prøve selv, også.

GULLDUO? Marit Bjørgen (til v.) og Maiken C. Falla ble nummer en og tre på sprinten, men duoen får ikke gå for VM-gull på teamsprinten. Foto: NTB Scanpix

GULLDUO? Marit Bjørgen (til v.) og Maiken C. Falla ble nummer en og tre på sprinten, men de får ikke gå for VM-gull på teamsprinten. Foto: NTB Scanpix

Jelena Välbe tok alle fem gullene da Trondheim huset VM i 1997, men med nettopp teamsprinten på programmet i tillegg har Bjørgen muligheten til å toppe den russiske legenden.

NRK-ekspert Thomas Alsgaard mener de forskjellige rennene rent fysisk ikke er noe problem å gå, men at det er alt styret med presse, medaljeseremonier og dopingkontroll etter en medalje som tapper mest energi. Han vet svært godt hva han snakker om. Samtidig noterer jeg meg at han ikke utelukker muligheten for at Bjørgen kunne klart alle seks seierne.

Min tanke er: Hun har ti gull i karrieren allerede. Kan hende en opptreden på teamsprinten svekker mulighetene på sluten av mesterskapet, men har hun egentlig så mye å tape?

Stafetten må jo kunne sies å være mulig å vinne selv uten å ta ut alt, teamsprinten i spann med nummer tre (Maiken C. Falla) på den individuelle øvelsen må være det sikreste gullet av alle, og på 30 kilometeren er det mulig Therese Johaug og Justyna Kowalczyk slår Rognes-jenta uansett.

Nå må jeg understreke med med den aller tykkeste skrift at jeg ikke innkasserer gull på forhånd eller undervurderer prestasjonene Bjørgen må gjenskape for hver eneste seier. Men hun er rett og slett så god at det er vanskelig å se for seg noen foran henne på resultatlisten akkurat nå.

Michael Phelps stilte på alt i OL i Beijing for å ta en historisk rekord med åtte OL-gull i ekte amerikansk, historieskapende ånd – og lyktes. Uten sammenlikning med svømmingens kortere distanser: Han ofret alt for å skrive idrettshistorie.

Om Bjørgen kunne slått Välbes rekord, får vi aldri vite. Skidronning over alle skidronninger er hun uansett.

Hva synes du om at Bjørgen ikke går for seks gull?

Derfor må vi ta dopingbeskyldninger på alvor

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Ski-VMbyline-brenne2 er i gang, og svensk TV varsler en dopingavsløring midt i mesterskapet. Kan vi avfeie alle som peker på norsk juks?

Nei, mener jeg.

Nå er det SVT som varsler en dokumentar med fokus på at blodverdier i langrenn fra cirka 15 år tilbake var mistenkelig høye. Slik VG Nett forstår det skal også norske løpere fra denne tiden bli mistenkeliggjort, for høye blodverdier kan være et signal om doping.
Norske skiløpere og ledere har i alle år nektet for juks, og den norske idrettskulturen gjør det mildt sagt vanskelig å tro på en fortid med systematisk doping. Men kan man virkelig utelukke at det finnes norske medaljevinnere som har jukset med blodet sitt for å gå fortere på ski?

Det var ikke mulig å bli tatt for EPO og bloddoping fra slutten av 80-tallet til testen kom i 2000. Med tanke på erfaringene fra sykkelsporten vet vi utmerket godt at kunnskapen om EPO var godt kjent i idrettsmiljøet i alle fall fra midt på 90-tallet. Altså: Man kunne dope seg uten noen som helst fare for å bli tatt. Og man visste – eller i alle fall mistenkte – at enkelte av utenlandske konkurrenter gjorde det.

Tidligere syklistathlete-of-the-decad-413 Mads Kaggestad var med i et prosjekt for å avsløre testmetoder for bruk av EPO. TV 2-eksperten, som er en av Norges klareste stemmer innenfor antidoping, har oppgitt at han økte ytelsen med cirka 20 prosent ved hjelp av flere røde blodlegemer da han fikk EPO. Etter at EPO-testen kom i 2000 ble det naturligvis vanskeligere å dope seg. Men ikke nødvendigvis så mye. Michael Rasmussen innrømmet nylig at han hadde dopet seg fra 1998 til 2010 sammenhengende. Dansken er testet mange ganger, og har som utallige andre juksemakere aldri testet positivt – på samme måte som «verdens mest testede atlet», den gjennomdopede generalen Lance Armstrong.

Det er meget rimelig å anta at dopingbrukerne har ligget et digert hestehode foran jegerne.
20 prosent – uten risiko. Tenk litt på det. Det til å begripe at folk lot seg friste, som vi vet mange gjorde. I langrenn er en rekke topputøvere felt av dopingprøver. Men ingen nordmenn.

Var det virkelig mulig å slå juksere med denne fordelen bare ved hjelp av trening og godt kosthold?

Jeg vil tro svaret er ja. For eksempel kan utstyrsfordeler kombinert med treningskultur og kunnskap om høydetrening ha kompensert. Millioner av norske kroner ble brukt på steinsliping og såkalt japansk pulver som skapte en glid utlendingene ikke var i nærheten av.

Det er dessuten absurd å tro at alle som har prestert i internasjonal idrett har vært dopet.

Og påstander, enten udokumenterte, anonyme eller fragmenterte, har vi sett for mange av de siste årene. De bidrar mest til å mistenkeliggjøre maktesløse nasjonale helter uten vi har sett snev av bevis.

Men vår nære idrettshistorie viser med all tydelighet at man ikke skal tro på alle som sier de aldri har jukset.

Når SVT nå lover oss «avslöjande som kommer att skaka om idrottsvärlden» inntar jeg rollen som nysgjerrig og avventende – og håper vi får se skikkelig dokumentasjon når programmet sendes onsdag. Juks og urettferdighet i idrett er nemlig ikke greit, samme hvem som stod bak og om det er årevis siden.

Hva tror du om samvittigheten til norske skiløpere?

Bildet som forhindrer skandaleprat

målfot2

Foto: Jostein Magnussen / offisielt målfoto.

byline-brenne2For et herlig drama. Men det hadde vært en skandale om IBU ikke hadde vist frem hvorfor de dømte Emil Hegle Svendsen først i mål da han vant VM-gullet.

(Dette innlegget, som bar tittelen «Vis oss det offisielle målfotoet – nå!» er blitt oppdatert etter at arrangøren endelig viste frem målbildet over)

På TV gikk spurtoppgjøret med Martin Fourcade på skiskytingens VM-jaktstart fort unna, og begge kastet seg over mål. Selvsagt var det vanskelig å se hvem som først hadde skotuppen over målstreken. Også i sakte film klarte i alle fall ikke jeg å se hvem som vant. Og da NRKs TV-bilde frøs var beinet til Svendsen utenfor kameravinkelen, mens produksjonsselskapets målfoto-bilde heller ikke ga tydelig svar.

Under ser du hva vi hadde å forholde oss til da Svendsen ble ropt opp som vinner på blomsterseremonien på stadion:

målfoto

Derfor ventet jeg – og basert på sosiale medier alle som har fulgt sendingen – spent på det offisielle målfotoet, selv om vi som nordmenn selvsagt var fornøyd med gull til Svendsen.

Da VGs reporter Jostein Magnussen i Nove Mesto først fikk nei til å se bildet, fordi juryen «ikke ønsket noen diskusjon rundt avgjørelsen», var vi på vei til å få en skandale. Den hadde ikke blitt mindre av at norske Anders Besseberg er president for det internasjonale skiskytterforbundet.

Men så, over en time etter målgang, kom bildet ut. Svendsen er foran. Visstnok 2,4 centimenter. I alle fall er det ingen tvil. Og selv om jeg i denne bloggen kritiserte jaktstartens regler tidligere i dag, har det ingenting med 27-åringen å gjøre. Han er en herlig konkurransemann som i tillegg byr på seg selv. Gratulerer med dagen, Emil!

@vgnettbrenne99

 

Nå er han VM-kongen

Av Lillian Holden

meg2Tre gull på tre distanser. Emil Hegle Svendsen leverer en VM-prestasjon det lukter svidd av.

I fjor sto Svendsen og svarte på spørsmål etter spørsmål etter spørsmål om dårlige prestasjoner på skytebanen. Han innrømte at han var mer enn lei av å forsvare det han gjorde på standplass, og hele det norske laget lovte å ta grep.

Siden har ingen hevet særlig på øyebrynene når Svendsen har levert bomskudd. Derfor var det også mange som tvilte på om han ville klare å stå i mot presset når han i dag gikk ut i superduellen mot Martin Fourcade.

Men noe har skjedd med Svendsen. På første skyting i dag ble de to, verdens to beste skiskyttere for øyeblikket, stående skulder mot skulder. Begge fylte samtlige blinker, og gikk ut på en ny runde, jagende på hverandre.

På andre skyting var det ikke Svendsen som gjorde feil. Det var Fourcade. Han bommet og måtte ut i strafferunde, mens Svendsen kunne henge børsa tilbake på skulderen og legge ut på en ensom tredjerunde.

emil3Han har vært nest best i hele år. Fourcade har vært den som har avgjort når de viktige øyeblikkene på standplass har kommet – men i dag var det rollebytte i skiskyttertoppen. Kongen og lederen av verdenscupen var blitt degradert til sølvgutt, slått av en løper som kommer til å bli den store VM-kongen i Nove Mesto.

Svendsen tok gull på mix stafett. Han tok gull på sprint. I dag tok han også gull på jaktstart, den eneste medaljen han har manglet i VM-samlingen sin. Og man kan si hva man vil om konseptet jaktstart, men når duellen blir stående mellom de to aller beste skiskytterne for øyeblikket, er publikumsverdien helt uforlignelig.

I dag fikk tilskuerne i Tsjekkia og TV-seerne valuta for pengene så det holdt. Kun siste skyting kunne ødelegge for Svendsen, og jo, han fikk en bom på det tredje skuddet. Men trønderen kjente ferten av gull, og seilte gjennom strafferunden. Det sendte ham ut med Malyshko i ryggen, og krevde en rask siste runde i sporet.

En Svendsen i gullhumør er ingen lett motstander i løypa. Riktignok kom Fourcade opp og tok ham igjen, men i spurten gjorde han det. Kongen av skiskyting, kongen av VM.

Emil Hegle Svendsen har gjort medaljesamlingen komplett.

 

Skiskytingens urettferdige regel gir for enkle gull

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Dette innlegget handler om et av internasjonal toppidretts bomskudd: Reglene som gjør at Emil Hegle Svendsen har en VM-fordel når gullet i Nove Mesto deles ut i dag.

I går vantbyline-brenne2 Svendsen herrenes sprint på imponerende vis. All ære til ham for det, men alt skurrer når han får gå ut først i jakten på et nytt gull i dag.

Problemet med skiskytingens jaktstart er at man tar utgangspunkt i en øvelse som allerede det er delt ut gull i.

Svendsen åpner 8,1 sekunder foran nestemann. Han får altså en fordel av en konkurranse han har gjennomført og fått medalje for. Altså vant ikke Svendsen bare ett gull lørdag ettermiddag. Han kunne i realiteten juble for halvannet. Det er som om Molde får starte serieåpningen mot Viking i eliteserien med 1-0 – de vant jo i fjor.

Urettferdig. Det er ordet jeg vil bruke for å beskrive dette systemet. Og det er et ord jeg misliker sterkt i idrett. Derfor mener jeg også dommerne bør få teknologisk hjelp for å ta riktige avgjørelser, noe jeg jevnlig har tatt orde for i Foppall-sendinger på VGTV.

Tall NTB hentet inn i fjor vinter viste at 89 prosent av samtlige jaktstartrenn i verdenscupen til da hadde minst en av de i topptrioen etter sprinten også endt blant de tre beste på jaktstarten: På 226 sprint/jaktstarter for både kvinner og menn siden 1996, hadde seierspallen etter jaktstarten vært skiftet helt ut bare 28 ganger.

Foto: NTB Scanpix.

Foto: NTB Scanpix.

Allerede nå vet vi derfor at en av de tre-fire beste fra sprinten sannsynligvis vinner i dag. Vi vet med sikkerhet i alle fall at en som ikke var blant de 20 beste i går – kan hende på grunn av dårlige ski, nervøsitet på standplass eller rett og slett fordi vedkommende stod opp på feil bein – er uten gullmulighet på jaktstarten.

Problemstillingen er ikke ny. I Lillehammer-OL kunne for eksempel Bjørn Dæhlie cruise inn til et relativt billig gull på fristil etter at han også vant klassiskdelen. Men langrennssporten tok konsekvensen av denne urettferdigheten i 1999.

Andre idretter har snev av samme problemstilling, som med at verdenscupens best rangerte får kjøre tidlig i utfor og at de beste fotballklubbene seedes i oppsettet av Champions League. Forskjellen her er at uten dette utgangspunktet ville det i motsetning til skiskytternes jaktstart med likt utgangspunkt blitt direkte urettferdig for de antatt beste kontra svakere deltakere dersom alt skulle trekkes.

Skiskytterpresident Anders Besseberg ble konfrontert med kritikken av NTB i fjor, og svarte:

– Det er ikke helt rettferdig. Men jaktstart i skiskyting er en veldig populær øvelse blant både publikum og utøvere.

Det kan så være. Men hvis et gull i OL og VM skal ha den verdighet det fortjener, bør andre argumenter legges til grunn. Eller mener du såkalt sjarm og tv-seernes ønske om å se jakten på bestemann bør overskygge premisset om likt utgangspunkt?

@vgnettbrenne99

Han tåler sammenligning med alle

Av Øyvind Herrebrøden, VG-journalist

Øyvind Herrebrøden.

Øyvind Herrebrøden.

SCHLADMING (VG Nett) Det er nesten umulig å skille Aksel Lund Svindal (30) fra Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus.

I dagens VG kan du faktisk se tallenes tale, der vi sammenligner tidenes norske alpintrio i det meste som er målbart i verdenscup og mesterskap.

Men nok om det. Nå handler det bare om han ene. Han yngste. Aksel Lund Svindal. Han har to VM-gull i utfor! Den heftigste alpindisiplinen av dem alle. Allerede i 2007, da han tok utforgullet i Åre, var han første nordmann til å bli verdensmester i disiplinen. Nå har han to!

Du må over 40 år tilbake i tid for sist å finne en dobbeltmester i utfor. Tenk deg alle fartsgalningene som har kjørt siden den gang; Franz Klammer, Pirmin Zurbriggen, Hermann Maier, Stephan Eberharter, Michael Walchhofer, Bode Miller, Lasse Kjus… Og så videre. De har ikke klart det Svindal gjorde i overlegen stil i dag. Nesten halvsekundet foran!

Kanadiske Erik Guay var verdensmester i utfor sist. På toppen ledet han i forhold til da ledende David Poisson (bronse til slutt). Helt til Guay feide ut av løypen i Schladming.

– Alpint er brutalt. Du skal være glad for alt du har, minnet NRK-ekspert Marius Arnesen i en samtale fredag, da vi ba ham se på Svindals tall, resultater og medaljer versus Kjus og Aamodt.

97eeddfb617642fbb4da-230

Aksel Lund Svindal jubler etter gulløpet i Schladmin. Foto: AP

Jeg skriver at det nesten er umulig å skille De Tre Store i norsk alpinsport. I mitt hode er Kjetil André Aamodt tidenes norske idrettsutøver med ski på bena. Hans 20 mesterskapsmedaljer forteller alt. Men Kjus har vunnet utforklassikere i verdenscupen – og ikke minst: Han har fem medaljer i fem disipliner fra 1999-VM. Og nå melder Svindal seg på med sin «umulige» utfordobbel.

Men i dag snakker vi (kanskje) ikke mer om de to andre.

Her i Østerrike pekte både Franz Klammer (en av tidenes beste fartskjørere) og 1982-mesteren i utfor fra Schladming, Harti Weirather, ut Svindal på forhånd. Sistnevnte mente riktignok at Svindal måtte dele gullet med Klaus Kröll – at ikke hundredelene ville klare å skille dem! Det sa han først i en munter samtale med VG en minst like munter torsdag kveld i VM-byen, men Weirather gjentok faktisk tipset i dagens Kronen Zeitung.

Til det var Aksel Lund Svindal for overlegen. Nesten halvsekundet. Han tar sin 11. mesterskapsmedalje og sitt femte VM-gull. Det er faktisk like mye som Aamodt (sorry, nå nevnte jeg ham igjen).

Til slutt; sjekk denne rekken.

1-3-1-5-4-3-1-2.

Dette er Aksel Lund Svindals resultater i hans åtte siste internasjonale mesterskapsrenn (siden 2010) – når han har kommet til mål.

Var det noen som sa mesterskapsmann?

Tidlig startnummer kunne gitt norsk gull

herreAv Øyvind Herrebrøden, VGs alpinreporter i Schladming

SCHLADMING (VG Nett) Det var neppe tilfeldig at Aksel Lund Svindal tvitret at han «håpet for gode og like forhold for alle» da han ble kjent med nummertrekningen (start 22) dagen før rennet.

For etter å ha sett kvinnenes super-G gjennomført dagen før, og værmeldingen viste mye det samme, var snakket raskt i gang i Schladming: Dette kan være dagen for utfordrerne til de beste – de som får tidlige startnummer.  Fordi det er vanskeligere å se de stadig økte ujevnhetene i løypen i det flate lyset i bakken ettersom mange har kjørt. Og Aksel Lund Svindal trakk det siste han kunne få – de best rankede kjørerne får et sted mellom 16 og 22.

Nå har vi svaret: Fra nummer 10 kom gullet i super-G: Teknikeren Ted Ligety, som fort kan ha vunnet «gulldobbel» når storslalåmkonkurransen er over i Schladming. Enda mer overraskende: Gauthier De Tessieres sølv fra startnummer 4.

Det er alltid en farlig øvelse å vurdere ulike prestasjoner, men fra et tidligere startnummer, for eksempel fra Ligetys nummer ti, tror jeg det hele kunne sett annerledes ut for det norske håpet. Da kunne vi snakket gull, og når jeg hører NRK-ekspert Kjetil André Aamodt kalle 3. plassen til Svindal for en kjempeprestasjon, sier det sitt.

Det så lenge ut som om han hadde kontroll på Ligety. Også etter mellompartiet, der de fleste favorittene tapte til amerikaneren. Men løypas «kritiske punkt», den siste kanten seks porter før mål, må ha ødelagt for Svindal som for flere andre. Det skal sies at hele VM-pallen kjører på samme skimerke. Trolig skjønte Svindal på toppen ut fra rapportene at utstyret iallfall ikke skulle frata ham en god plassering.

dv1404023-jpgnorway--195

NUMMER TRE: Aksel Lund Svindal jublet etter målgang. Foto: SAMUEL KUBANI/Afp

Før onsdagens super-G var han favoritten alle snakket om. Sånn måtte det bli, etter tre førsteplasser og en annenplass i sesongens fire super-G-renn. Østerrikske Kronen Zeitung, som selvsagt kommer med et tykt VM-bilag daglig når det er alpinmesterskap i alpelandet, smalt ham opp på en helside i dag. De tok for seg rekordene på antall VM-gull, som Toni Sailer fra Kitzbühel har – med 7. De satte raskt Aksel Lund Svindal inn i den sammenhengen: De skrev om en nordmann på rekordjakt.

Nå ble det bronse. Svindal jublet i målområdet. I alpint er marginene så små at du sjelden depper for medaljer. Selv om tredjeplass er hans dårligste super-G-renn for sesongen, faktisk. Men jeg tror gullet kommer. Antageligvis lørdag. I utfor. For Aksel Lund Svindal er en ærlig fyr på egne vegne, han bedriver aldri «mind games» vi kjenner fra andre idretter. Han sier at han aldri har vært mer forberedt i fartdisiplinene før et mesterskap. Og det var i denne løypen han vant utfor i mars i fjor i verdenscupavslutningen.

Med Ligetys gull er det lett å tenke at dette var en løype for eks-tekniker og nå fartskjører Kjetil Jansrud. Svaret får vi aldri. For nordmannen må ha fått et slag på skiene, han kom iallfall i ubalanse og feide ut av den norsk-stukne løypen før vi egentlig fikk vite hva dette kunne blitt.

Svindal er ranket som verdens beste super-G-kjører. Han er olympisk mester i disiplinen, men mangler fortsatt VM-gullet. Men jeg tror vi nordmenn kan glede oss til lørdag.