Er Vukicevic renvasket?

Av: Anders K. Christiansen, journalist i VG Nett

andersminiPetar Vukicevic puster lettet ut etter at Antidoping Norge har lagt dopingetterforskningen mot ham død. Han er glad, men ikke overrasket, blir det meddelt.

– Jeg leser dette  som en renvaskelse, sier hekketrenerens advokat, Vidar Strømme.

Nu vel, tenker jeg.

Faktum er at Petar Vukicevic kan legge saken bak seg fordi Antidoping Norge anser forholdet som foreldet. Derfor har de sluppet å vurdere om det har skjedd brudd på reglene.

Men er treneren egentlig trodd på noe som helst?

Det eneste jeg er sikker på, er at dette er en sak blottet for vinnere.

Det lederen for påtalenemnda, Arnstein Gjengedal, uttrykker mandag, gir meg grunn til å stusse:

«Med de detaljerte opplysningene som kommer frem i e-postene, er vår konklusjon at her må man ha hatt detaljkunnskap om forhold som, hvis man ikke var tett på slike ting, ikke kunne ha meddelt i e-postene».

Det betyr naturligvis ikke at Vukicevic har dopet utøverne sine. Det er en viktig presisering. Å sitte på kunnskap er ikke forbudt.

Men det svekker trenernes troverdighet når hovedargumentet hans ikke når frem hos de som har brukt måneder på å granske saken.

SLIPPER STRAFF: Petar Vukicevic, her med datteren Christina.

SLIPPER STRAFF: Petar Vukicevic, her med datteren Christina.

For Antidoping Norge støtter ekskona Turid Syftestad. Det føler hun selv – og det er det all mulig grunn til å tro henne på.

De tror derimot ikke på Petar Vukicevic, når han sier at epostene han skal ha sendt til en venn på Balkan er forfalsket. Innholdet i epostene er i tillegg «merkelig», sies det i dag.

Vukicevic hevdet aldri – så vidt jeg vet – at epostene var forfalsket da Dagbladet konfronterte ham med dem første gang i høst. Den forklaringen kom først senere. Tvert imot kom han med forklaringer, mer eller mindre fornuftige, på innholdet i epostene. Og han bekreftet at han forhørte seg om forbudte stoffer – uten at han skal ha hatt til hensikt å bistå noen med doping.

I ettermiddag var spørsmålet om Vukicevic skulle få fornyet kontrakten med Norges friidrettsforbund. Jeg skrev allerede 29. november at sentrale krefter i forbundet ønsket å kvitte seg med treneren uansett utfall av granskningen til Antidoping Norge.

Omdømmet var for tynnslitt, fikk jeg høre.

Bekreftelsen kom på epost fra friidrettsforbundet klokken 21.37 mandag kveld: Vukicevic vrakes. Han får ikke fortsette samarbeidet med forbundet. Svein Arne Hansen og hans medarbeidere finner det tungtveiende at Antidoping Norge ikke tror Vukicevic på at epostene var forfalsket.

Vukicevic er ikke dømt for noe som helst. Han sitter på bunnsolid kompetanse innenfor sitt felt. Fraværet av en ny kontrakt vil aldri tolkes som noe annet enn ren mistillit.

@VGNettAnders

Det er jo bakken som setter rekorden

Aslân W.A. Farshchian, sportsjournalist i VG

aslanfH140Jeg liker verdensrekorder. Å se noen gjøre noe ingen andre har klart tidligere, er en spesiell følelse. Men det er én verdensrekord jeg ikke forstår fascinasjonen for: Hopp.

For strengt tatt er det jo bakken som setter rekorden, ikke hopperen. Johan Remen Evensens 246,5 meter fra 11. februar 2011 kunne ikke blitt satt ti år tidligere. Trolig ikke fem heller. Men da utbyggingen av Vikersund-bakken startet i april 2010, ante man også at det ville bli mulig å slå den daværende rekorden til Bjørn Einar Romøren på 239 meter satt i 2005. Det handlet ikke om at hopperne endelig var gode nok til å hoppe lenger, men at bakken var endelig stor nok til at det kunne settes ny rekord.

TIDENES LENGSTE: Johan Remen Evensen sto på 246,5 meter i Vikersund for to år siden. Foto: DANIEL SANNUM LAUTEN/AFP

TIDENES LENGSTE: Johan Remen Evensen sto på 246,5 meter i Vikersund for to år siden. Foto: DANIEL SANNUM LAUTEN/AFP

Følg dagens skiflygingsrenn live her!

Gjør svevet til Remen Evensen ham automatisk til en bedre skiflyver enn Romøren? Eller Toni Nieminen, som i 1994 ble førstemann over 200 meter? Er det noen automatikk i at hoppet var bedre, bortsett fra at størrelsen på bakken gjorde at han kunne sveve lenger?

Prestasjonen til Remen Evensen, og alle som til enhver tid bryter barrierer og hopper lengre enn noen har gjort tidligere, er store, la det ikke være noen tvil om at jeg mener det. Men bakkestørrelsen setter klare begrensninger for hvor langt man til enhver tid kan hoppe. Er ikke bakken bygget for å hoppe 246,5 meter, så kan du heller ikke hoppe 246,5 meter. Selv om du er et unikum av en hopper.

Utstyret spiller også en stor rolle. For mens Vikersund-bakken nå er ytterligere utbygd og det skal være mulig å bryte den magiske 250-metersgrensen der i helgen, tviler rekordholder Remen Evensen på at det skjer. Det internasjonale skiforbundet endret utstyrsreglementet før årets sesong og har gjort hoppdressene mer tettsittende. Det igjen gir mindre oppdrift.

– Med de nye dressene kan det bli uforsvarlig å prøve seg på 250 meter, sier rekordholderen.

Og hvis det å sette verdensrekord egentlig bare handler om at det legges til rette for det med utstyr og bedre bakker, hva er da poenget?

Nå er luksusproblemet synlig for alle

OLSENBANDEN JUNIOR: Egil Olsen, her på trening i Cape Town, plukker mange unge spillere. Foto: Øyvind Brenne

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

U21-landslaget  forbereder seg til et sjeldent internasjonalt sluttspill. Men de beste spillerne får ikke være med.

Årsaken er at de er blitt så gode at landslagssjef Egil Drillo Olsen definerer seks av dem som uungåelige i en toppet landslagstropp.

Samtidig er U21-landslaget åpenbart svekket til den første av sine to samlinger før Norges første aldersbestemte sluttspill siden 1998: Sommerens EM.

I dag plukket Drillo ut Håvard Nordtveit, Magnus Wolff Eikrem, Markus Henriksen, Håvard Nielsen, Vegar Eggen Hedenstad og Joshua King.

– Jeg kunne nesten tatt ut et helt A-landslag med U-spillere. Jeg kunne tatt ut i hvert fall to, tre til, sa Drillo på pressekonferansen, og siktet sannsynligvis til i første rekke Valon Berisha og Fredrik Semb Berge.

Allerede har Drillo og U21-trener Tor Ole Skullerud varslet at noen av profilene under 23 år vil komme til å måtte droppe EM.

Problemet for Norge er at UEFA på klønete vis har satt opp EM for U21-lag samtidig som A-landslaget spiller bortekamp mot Albania. Og da ryker ikke bare én, men mest sannsynlig to gruppekamper for de beste norske U21-spillerne. Dermed må Norge ta et valg om å prioritere, og på Ullevaal i dag fastslo toppfotballsjef Nils Johan Semb at spillere bør starte for A-laget, eller spille en betydelig rolle, for at det skal være verdt å droppe U21-landslaget.

For Tor Ole Skulleruds menn, som har klart bragden å komme til EM som bare ett av sju andre land i Europa (Israel automatisk kvalifisert som vertsnasjon), er det naturligvis svært synd. Sjansene til suksess i Israel minker selvsagt mye uten de beste spillerne. Samtidig er pyramiden i landslagsfotballen klar på at A-laget prioriteres så lenge et seniorsluttspill er innen rekkevidde. Et sluttspill i Brasil i 2014 er en folkefest for hele landet. U21-EM i sommer er forbeholdt de fotballinteresserte.

Drillos uttak i dag var lite overraskende, med bare tre spillere over 28 år, men det er åpenbart at landslagssjefen ikke ble superimponert over noen under januarturneen til Cape Town og Ndola tross gode resultater:

Tore Reginiussen, som meldte forfall, er inne i troppen, mens ingen av de nye som fløy over nesten hele kloden kom med nå.

Det betyr at Mohammed Fellah viste seg for lite frem, at Drillo så at Erik Huseklepp er langt unna toppform og at Yann-Erik de Lanlay og Marcus Pedersen trenger tid for å bidra på høyeste nivå. Mest overraskende for meg er det at André Hansen fra Odd er erstattet av Moldes Espen Bugge Pettersen – som vel risikerer å bli 3. keeper i Rosenes By med gode Ole Söderberg og cuphelten Ørjan Nyland som konkurrenter om plassen.

Med Espen Ruud og Daniel Braaten utelatt på grunn av karantene mot Albania, tror jeg Drillo tenker slik mot Ukranina (4-5-1) i februar: Rune Almenning Jarstein – Vegar Eggen Hedenstad, Brede Hangeland, Vegard Forren, John Arne Riise – Tarik Elyounoussi, Markus Henriksen, Håvard Nordtveit, Ruben Yttergård Jenssen, Håvard Nielsen – Moa.

Et lag med fire U-spillere fra start og med det selvskrevne våpnet King på benken. Joda, det har virkelig kommet opp en ny generasjon gode spillere i norsk fotball.

Bare så synd – samtidig som det er helt forsteålig – at vi neppe får sett alle i kampen om EM-suksess i sommer.

Synes du Norge burde satset å vinne U21-EM, og heller la A-laget tåle å stille med svakere lag mot Albania? Eller er du enig i strategien nå?

@vgnettbrenne99

Denne utfordreren så du neppe komme, Riise

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett i Ndola.

(Zambia-Norge 0-0) Med førstevalget John Arne Riise (32) ute tok en av de minst profilerte norske landslagsspillere noensinne sjansen med begge hendene i dag.

Lars-Christopher Vilsvik tok ikke vare på sjansen mot Sør-Afrika, men i dag steg en ny mann frem på venstrebacken: Ruben Kristiansen (24). Han har bare 15 eliteseriekamper for Tromsø, og min påstand er at han – i alle fall før denne samlingen – kunne gått opp og ned Karl Johansgate hver dag hele uken uten at noen hadde kjent ham igjen som fotballspiller.

Men i Ndola, hvor det kom under halvparten av de 40.000 tilskuerne vi forventet på forhånd, stod han frem på en meget solid måte mot de regjerende Afrika-mesterne. Hurtig, kondisjonssterk og det mest gledelige: Ro med ballen og ikke redd for å avansere og se etter kreative løsninger – i en lite underholdende kamp Norge lenge hang godt med, men til slutt skal være glade for at ikke endte med tap.

Mot Ungarn før jul spilte Vegar Eggen Hedenstad en så god kamp av Viasat-ekspert Vidar Davidsen mente han burde overta plassen til John Arne Riise for godt.
Med nevnte Hedenstad mest på benken i tyske Freiburg, har John Arne Riise selv helt uten målfarlighet og med dårligere tempo i Premier League, hatt like sikker plass som alltid de siste årene.

Men Erlend Hanstveit, Marius Johnsen, Knut Olav Rindarøy, Jonathan Parr, Trond Erik Bertelsen og alle andre som har prøvd å ta plassen fra Riise har erfart hvor vanskelig det har vært, og når sant skal sies har ingen kunne true Riise på landslaget siden høyrebeinte André Bergdølmo fra tid til annen prøvde seg i posisjonen.

Og jeg er helt enig med Drillo, som jeg også var med Åge Hareide og Nils Johan Semb: Han har vært vår suverent beste venstreback. Og han er det fortsatt. Rutine og leveransene på landslaget, spesielt offensivt, er det ingen av konkurrentene som truer.
 
Men selv om en enkeltkamp er for lite til å konkludere, er det etter samlingen her i Sør-Afrika og Zambia i alle fall håp om at det kommer en mulig god hverdag på landslaget også etter Riise.

Andre pluss i margen i dag: Fredrik Semb Berge og Espen Ruud. Og at Drillo-flaksen ser ut til å leve i beste velgående også i 2013 er resultatene fra Afrika et godt bevis på.

Mener du John Arne Riise er vår beste venstreback?  Og vil han holde i Brasil om halvannet år – hvis vi kommer dit?

@vgnettbrenne99

Snakk om respekt – ikke utestengelse

Diskusjonen etter den siste knockouten i norsk ishockey burde dreie seg om gjensidig respekt. Ikke hvor lang straff overfallsmannen bør få.

SKADET: Eirik Skadsdammen gikk rett i isen etter å ha blitt taklet av Kiel McLeod torsdag. Foto: TV2

Øystein Jarlsbo, journalist VGsporten

I gamle dager var det en hard tre eller glassfiberkølle i ryggen eller nakken som voldte skade – ofte whiplash – og medførte ramaskrik.

Nå er det større og mye sterkere spillere, regelendringer for å «beskytte» de tekniske stjernespillerne og høyne underholdningsverdien, som forårsaker de stygge scenene.

Men dette er ikke de viktigste årsakene til den siste i en lang rekke torsdag: Frisk Asker-spiller Kiel McLeods hodeløse «takling» av Storhamars Eirik Skadsdammen.   

Den viktigste er mangel på gjensidig respekt. Kiel McLeod (106 kilo/197 cm) utviste total mangel på det da han så at Skadsdammens oppmerksomhet var rettet motsatt vei av hans, stoppet brått og plantet skulderen i kjaken på Hamar-lagets «gentleman».

Det var en såkalt blindside-takling. Uttrykket hentet fra bilkjøringens dødvinkel eller «blind spot».

Det var som om Cecilia Brækhus skulle slå ut sin motstander etter at dommeren har sagt «break». Eller Messi kaste seg uten motstanderbein i nærheten og dommeren – fra en blindsone – belønne ham med straffespark i Champions League-finalen.

Det er ikke fair play. Det er slik man ikke gjør. Det er juks; juksemakeren blir belønnet på bekostning av en forsvarsløs motstander.

Eller som Spartas landslagsspiller Niklas Roest @NiklasR28 skrev på Twitter: «Skal være lov å spille tøft. Men må ligge en felles respekt for hverandre til grunn.»

Det var det Storhamar-leder Svein-Erik Edvartsen og Frisk-leder Tore Jobs skulle «kranglet» om med en gang torsdag. Ikke om hverandres status og posisjon, eget rykte og renommé – men om spillernes holdning (kall det gjerne moral) og egne holdninger (kall det gjerne moral).

Vil de som (profilerte) ledere av norsk ishockey vedkjenne seg en sport med utøvere som mener at motstanderen står lagelig til for hogg og «gjerne for meg» kan ende sine aktive dager med kraniebrudd og livslang migrene?

Jeg tror ikke det. Fordi det ved nærmere ettertanke ikke bare truer deres eget levebrød. Det kan også medføre at sporten de angivelige elsker igjen havner i bakgården den kommer fra, nå i disse pre-Idrettsgallaen dager der det føres seriøse diskusjoner om landslaget, landslagstreneren og Patrick Thoresens priskandidaturer.

På den annen side er det heller ikke fair å henge ut kanadiske McLeod, selv om han 9. oktober gjorde det samme mot Vålerengas landslagsspiller Morten Ask – som fra sin blindside gjorde det mot eliteseriens toppscorer Christian Dahl-Andersen tre dager tidligere.

Eller Sparta-spiller Mats Webergs «takling» av Vålerenga-backen Anders Hilt Jørgensen i november (Weberg utestengt seks kamper).

Alt for mange gjør det, og ofrene for feigheten er alt for mange. De blir henvist til tribunen med hjernerystelse, eller tvunget til å legge opp – som Storhamar-backen Mikael Tjällden for syv år siden (han hadde riktignok pucken, men det var respektløst av Nervik å gå inn med så stor fart og hoppe).

Umiddelbart er det til skade for gjerningsmann og offer. I et litt større perspektiv for klubbene og sporten: Publikum, rekruttering og inntektene vil svikte.

Derfor bør spillere, trenere og ledere sammen med forbundet endelig gå sammen om en holdningsendring og kampanje, og begynne med si det Vålerenga-trener Espen Knutsen sa til meg i fredag (11.1.12): – Jeg har tatt meg selv i å beskytte egne spillere mot det jeg selv synes er dumt, og kommet med dumme unnskyldninger.

– Ingen er tjent med det. Det er dårlig butikk for alle, sier Shampo.

Han mener også at spillerne som bevisst går inn for å skade motspillere -.og sporten –  bør straffes på pungen, med trekk i lønnen.

Slik det praktiseres i NHL, der de vet hvor brødboksen står. Tenk hvor mye penger klubbene i NHL tapte i publikumsinntekter på at superstjernen Sidney Crosby ble satt på sidelinjen nesten for evig og alltid etter blindside-taklingen i «klassikeren» Pittsburgh Penguins vs Washington Capitals for to år siden.

Spillerne må være seg sitt ansvar bevisst. I dette tilfellet spilleren som skjønner at han kommer fra blindsiden.

 

 

 

 

 

Bra dumt krav om Vålerenga-gull

 

Jostein Overvik

Jostein Overvik, sportsreporter i VG

Det er gått omtrent et sekund siden Kjetil Rekdal ble ansatt: Klanen krever gull i år og Champions League neste år. Bra dumt.

«Bra» fordi det er dette Vålerenga mye handler om. Denne klubben er jo tuftet på en dose sirkus. Underholdningsverdien er en av klubbens fremste kvaliteter og har de siste årene til tider bare vært ivaretatt av supporterne.

«Dumt» fordi Vålerenga langt fra har noen stall det lukter seriegull av. Kjetil Rekdal må trylle på overgangsmarkedet om dette laget skal kjempe om gull i år. Molde og Strømsgodset har foreløpig ikke blitt svekket og det er grunn til å tro at Rosenborg blir hakket bedre.

Og hva skal Rekdal gjøre for å ha stall god for Champions League om 19 måneder?

Ingen tvil om at Kjetil Rekdal blir møtt med høye krav fra Klanen.
Foto: NTB Scanpix

En ting er sikkert: Det holder ikke med vanlig trylling. Magi og svartekunster må til om Barcelona eller Manchester United innen et par år skal komme til Ullevaal for noe annet enn å spille oppvisningskamper. I tillegg til x antall millioner fra investor Tor Olav Trøim.

Kravet om seriegull og Champions League ble sikkert sagt med glimt i øyet. Jeg ser det. Men de høye forventningene ble jo i dag gjentatt av Klansstyrets skriftlige uttalelse.

Egentlig er jo dette bare et ekko fra hva Vålerenga proklamerte ved ansettelsen av Martin Andresen for seks år siden: Klubben skulle bli best i Norden og unike i Europa i 2013.

Du trenger ikke å være synsk for å vite at dette ikke kommer til å skje.

Men Kjetil Rekdal er tilbake. Det er veldig mange med Vålerenga-hjerte glade for.

Kjetil Rekdal jublet for sin første Vålerenga-tittel i 2002. Her feirer han NM-gullet med Pa-Modou Kah og Tom Henning Hovi.
Foto: NTB Scanpix

Han tar over en stall som de to siste sesongene har blitt nummer 7 og 8 i eliteserien. Utgangspunktet er litt bedre da han fikk sin første trenerjobb for nedrykkede Vålerenga for 12 år siden.

Det tok det fire år å bygge opp et gull-lag, den gangen. På veien var Vålerenga nær ved å rykke ned, men vant cupen i 2002.  Kongepokalen har jo Rekdal også vunnet to ganger i Aalesund-tiden. Kanskje er NM den nærmeste tittelen å tenke på nå også for en trener med utvilsom teft for en god kampplan gjennom syv mer eller mindre vanskelige kamper.

Det kan ta lenger tid å skape den riktige stabiliteten over 30 seriekamper. Det vet Rekdal alt om.

Selvsagt er det mulig å snu skuta kjapt. Ole Gunnar Solskjær fikset gull i sin første Molde-sesong med et lag som kom fra 11. plass i 2010.  Men han bygde videre på en stall som hadde prestert veldig bra gjennom 70 prosent av de to forrige sesongene.

Den bakgrunnen har ikke de 24 spillerne Kjetil Rekdal nå tar over.

Matchvinnerens suksess er bildet på Drillos oppsving

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett i Cape Town.

(Sør-Afrika – Norge 0-1) Hvis Norge ikke hadde dratt på Thailand-turné i fjor, ville neppe Tarik Elyounoussi (24) vært lederen for et nytt år med optimisme.

Og da hadde norsk landslagsfotball sannsynligvis sett svakere ut ved inngangen til 2013.

GOD: Tarik Elyounoussi i aksjon under tirsdagens landskamp i fotball mot Sør-Afrika på Cape Town stadion. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix

For det var under fjorårets januarturne i Østen at Tarik og flere andre fikk vist seg skikkelig frem for Drillo. Da slo 24-åringen, som riktignok hadde vært innom landslagstroppen tidligere, skikkelig til – og i 2012 samlet var han kanskje Norges beste. Faktisk var RBK-spilleren så god at Drillo ga ham kapteinsbindet i kveld. Og det så det ut som han vokste ytterligere på.

Uten kampene mot Danmark, Thailand og Sør-Koreas OL-lag er det mer sannsynlig at Morten Gamst Pedersen og flere gjengangere med fallende karrierepil fortsatt ville beholdt tilliten hos Drillo. I stedet viste mange seg frem, og det vitaliserte landslaget kraftig i fjor.

Med vuvuzela-lyd knapt hørt på norsk fjernsyn siden sommeren 2010 og et uttryksfullt publikum kledd i gult og grønt var rammene perfekte for at 2013s gjennombruddsmann kunne få vise seg frem i kveld. Men Drillo ville forståelig nok starte året best mulig også resultatmessig, så startoppstillingen med 15 landskamper i snitt per spiller ga sånn sett få nye muligheten.

Men etter hvert fikk flere vise seg frem, og den som gjorde det best var Odds Fredrik Semb Berge. En stoppertype med fart og kraft som med unntak av en straffesituasjon tidlig i kampen viste seg som en verdig utfordrer til de etablerte om en plass i fremtidens tropper.

De tre i utgangspunktet mest spennende slet mer. Mohammed Fellah kom aldri inn i kampen. Yann-Erik de Lanlay slet litt med det samme, og på topp fikk ikke Marcus Pedersen til noe i sin halvtime.

På topp jobbet Alexander Søderlund som en helt, men teknisk stemte nesten ingenting for spissen. På midten viste Ardian Gashi ro, og gjorde mange gode valg, selv om han også et par ganger mistet ballen i farlige – og i det jeg vil kalle u-drilloske posisjoner. Men Helsingborg-mannen hadde rett da han fortalte meg på siste pressetreff før kampen at han er blitt en mer internasjonal spiller i Sverige. Dermed kan han være et alternativ til langt yngre Håvard Nordtveit hvis han blir skadet i resten av kvaliken.

Men bare så det er nevnt: At Norge vant denne kampen her er ganske utrolig. Kall det gjerne Drillo-flaks. Sør-Afrika rullet opp store sjanser på løpende bånd, men manglet ro i avgjørende situasjoner foran mål. Pluss at Rune Jarstein stod meget godt.

Hvem synes du var best?

@vgnettbrenne99

Kan Drillos vinne med 8. og 9. valg?

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På plass i Cape Town etter en lang reisedag i går, har Egil Olsen (70) et par dager på å få norske eliteseriespillere utenfor sesong til å blomstre mot topp afrikansk motstand.

De mange forfallene kombinert med forutsetningene for en januartur med bare Skandinavia-baserte spillere, gjør at det vil være sterkt om at Norge uten spillere med matchtrening på mange uker vinner kamper på årets turné.

Ikke at seier egentlig er så viktig: Her i Cape Town, hvor gradestokken viser godt over 20 behagelige røde, er testing av nye spillere det vitale. Men alle som har møtt Egil Olsen – som stort sett holdt seg for seg selv langt fremme i flyet under den 15 timer lange reisen i går – vet at han er opptatt av statistikken sin. Og at et 2013 med to bokførte tap vil smerte landslagssjefen etter en god avslutning på fjoråret.

Å spekulere på et lag med så mange nye ansikter før første trening i ettermiddag er vanskelig. Men hvis Drillo prioriterer landslagsrutine for å få satt en viss struktur fra start, og vurderer de som var i den originale troppen over etterinnkalte, er dette oppstillingen i 4-5-1 tirsdag kveld:

Rune Jarstein – Espen Ruud, Fredrik Semb Berge, Kim Andre Madsen, Lars Christopher Vilsvik – Erik Huseklepp, Mohammed Fellah,Ruben Yttergård Jenssen, Ardian Gashi, Tarik Elyounoussi – Alexander Søderlund.

Uventet midstopperpar, sier du? Ja, midstopperalternativene til Drillo har forsvunnet som dugg for klar sol til denne samlingen. Ut i fra tidligere uttak tror jeg han rangerer stoppere med norsk pass slik: 1. Brede Hangeland. 2. Vegard Forren 3. Kjetil Wæhler. 4. Vadim Demidov. 5. Thomas Rogne. 6. Stefan Strandberg. 7. Tore Reginiussen.

Deretter kommer de han nå skal bruke – 8. og 9. valgene. 10. valget, Jørgen Horn, er også med til Sør-Afrika. Til kvalikkamper under Drillo før har for øvrig både André Muri og Even Hovland vært foran disse i køen. Utfordringen for Strømsgodsets Madsen og U21-stopper Berge er formidabel.

På den sentrale midtbanen er utfordringen den samme. Ruben Yttergård Jenssen, som har ervervet seg en nesten fast plass på laget, vil bli flankert av folk som ikke var i troppen da Drillo samlet sine angivelig beste menn før jul.

Samtidig gir dette 70-åringen en anledning til endelig å sjekke ut en mann som Mohammed Fellah på midtbanen. Kanskje Ardian Gashi faktisk er blitt så god som enkelte i Sverige hevder? Og muligens har Magnus Lekven tatt et landslagssteg gjennom spill i danske Esbjerg?

At de nye konstellasjonene sentralt i banen blir en stor norsk utfordring mot Afrikamesterskapets verter og om en uke regjerende mester Zambia er det imidlertid ingen tvil om.

Heldigvis – sett gjennom Drillos svarte solbriller jeg antar vi vil få se mye i bruk her under dette oppholdet – var et par nøkkelfigurer som Rune Jarstein og Tarik Elyunoussi med på flyet fra Oslo via Amsterdam til The Windy City like ved Afrikas horn.

Og offensivt er Marcus Pedersen og Jo Inge Berget to potensielt gode utfordrere til plass i startelleveren. Også har vi yngstemann Yann-Erik de Lanlay, da, som mange i landslagsmiljøet virker å være spesielt spente på før denne samlingen.

Tror du det holder til seier mot Sør-Afrika på deres hjemmebane?