Drillos 2012: Berg- og dalbane

Av: Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

Å følge det norske herrelandslaget i fotball gjennom 2012 har vært terningkast fra to til fem. Masse nye spillere. Pussig mange baklengsmål. Og nyvunnet optimisme i og rundt landslaget, etter at det meste var på bunnen for bare fire kamper siden.

Det er lett å huske det siste og glemme resten i fotball, spesielt når det gjelder landslaget, som dukker opp i kalenderen bare 10-12 ganger i året. Derfor denne korte gjennomgang av landslagsåret 2012.

Det har gitt Drillo følgende resultatfasit: 5-3-4. Seirer mot Thailand, Nord-Irland, Slovenia, Kypros og Ungarn. Tap mot Sør-Korea, England, Hellas og Island. Uavgjort mot Danmark, Kroatia og Sveits.

Selv har jeg vært i Belfast, Reykjavik, Bern, Larnaca og på Ullevaal. Noe har vært veldig bra. Noe har vært uforståelig dårlig. Da Hellas tok ledelsen 2-0 på Ullevaal i august etter bare 11 minutter, må vi 25 år tilbake i tid for å finne sist en motstander hadde Norge i kne så tidlig på Ullevaal. Det var i 1987, en nesten steinaldersk tid i norsk landslagsfotball; da nasjonens beste menn snarere var nasjonens minst dårlige, og resultatene ikke var i nærheten av noe som helst.

Nettopp defensiven, det som blir sett på som Drillo-landslagenes store styrke, har vært uvanlig svak i 2012. Norge har i snitt sluppet inn 1,17 mål per kamp. Dårligst siden Egil Olsen overtok landslaget igjen i 2009.

Brede Hangeland og kompani har ligget på 0,8 og 0,9. Nullen er holdt mot Nord-Irland, Thailand og onsdag kveld mot Ungarn. Ellers har den sprukket.Og fra mai til oktober kom

MED PÅ OPPTUREN: Tarik Elyounoussi og Joshua King jubler etter 2-1-målet borte mot Kypros. De to har vært sentrale i høstens opptur for det norske landslaget.

Norge under 0-1 syv kamper på rad. Da er det ifølge Drillo 90 prosent sjanse for ikke å vinne kampene. Med andre ord: Man gjør det vanskelig for seg selv.

Litt flere betraktninger:

* 2012 ga Norge 18 landslagsdebutanter! Det er mye. Litt kan forklares med Thailand-turen til «ligalandslaget» i januar. Men så mange som 9 av de totalt 18 debutantene i 2012 har spilt i VM-kvalifiseringen og/eller i de ordinære privatkampene, der Drillo stiller med sitt beste lag.

Til sammenligning: I fjor ga han to – 2 – nye fjes sjansen på A-landslaget (Håvard Nordtveit og Kim André Madsen). I 2010: Fire debutanter (Parr, Yttergård Jenssen, Markus Henriksen og Bugge Pettersen). I 2009, det første etter trenercomebacket: Fire debutanter (Morten Fevang, Morten Moldskred, Knut Olav Rindarøy og Espen Ruud).

* Beste kamp: Sveits borte. Norge var best – borte mot gruppefavoritten. Det var Drillo-fotball på sitt beste: Stram defensiv organisering. Fysikk. Gjennombruddshissige kanter. Godt overgangsspill. Farligheter skapt på nesten hver eneste dødball. Gode pasningskombinasjoner i lengderetningen.

* Beste spiller: Tarik Elyounoussi. En spiller det er umulig å mislike: Rask, teknisk, målfarlig, like god med venstre som høyre fot. Dessuten undervurdert defensivt. Det var ikke uten grunn at landslagsledelsen flyttet ham fra høyre til venstre kant midtveis i sesongen, etter at flere farligheter mot Norge ble skapt fra motstandernes høyre side. Nå skjer det ikke like ofte lenger. Synd Elyounoussi var skadet mot Ungarn, da ville han vært på banen i samtlige landskamper i 2012. Ellers har Espen Ruud også spilt 11 av 12. Men AZ-proffen Markus Henriksen har spilt i alle – 12 av 12 – og 11 av dem fra start.

* De som garantert er kommet for å bli: Vegard Forren som midtstopper, Håvard Nordtveit som anker, Markus Henriksen som den ene indreløperen, Joshua King som joker i troppen. Litt for tidlig å spå rundt Håvard Nielsen. Men å bli den yngste målscoreren for Norge på over 50 år, slik han ble mot Ungarn onsdag, attpåtil i debuten, gjør ham ikke veldig uaktuell…

Hva synes du om Norges landslag i 2012? Hvem bør inn i 2013? Bør noen ut?