Mer enn bare familiedrama i dopingsaken

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Først var det «bare» en angivelig hevngjerrig ekskone. Nå er det også en tidligere utøver som utpeker friidrettsprofilen. Derfor øker presset på Petar Vukicevic (56) kraftig.

Troverdighet. Det har vært nøkkelordet i denne saken helt siden den sprakk.

E-postene, som friidrettstrenerens ekskone Turid Syftestad har overlevert norske antidopingmyndigheter, inneholder utilslørt korrespondanse om bruk av doping og hvordan man unngår en positv prøve. Etter å ha lest dem i Dagbladet er det ingen tvil om at disse gjør Petar Vukicevic uspiselig for all tid i norsk idrett.

Hvis de er sanne.

Inntil i dag har Vukicevic-klanen begrunnet dopingsaken med Syftestads ønske om å skade eksmannen.

En åpenbart sygg skilsmisse for en mor som ikke har sett sin datter siden 2003 og sønnen siden 2009 har gitt hevnmotivet tyngde. Syftestads troverdighet kontra den erfarne friidrettstreneren har i manges øyne vært fordel Petar.

Til Dagbladet i dag sier tidligere toppløper Einar Inge Aasen at Vukicevic spurte ham om doping da de delte rom på en treningssamling. Han sier at han ble overrasket over detaljrikdommen da Vukicevic angivelig skisserte hvordan han selv som 19-åring kunne bruke doping i Kroatia eller et sted hvor nordmenn ikke ville oppdage dem. Vukicevic avviser påstandene.

Støtten til ekskonas versjon om er likevel den største omdreiningen i denne saken siden den sprakk. Og den går i klar disfavør Petar Vukicevic. Nå kan han ikke lenger bare skylde på ekskona, selv om samtalen Aasen refererer til ikke er bekreftet av andre enn hans far, som han skal ha varslet etterpå. Men nå det ikke bare hevn etter et havarert ekteskap som er årsaken.

Vukicevic hevder også at deler av korrespondansen med trenervennen Srdjan Djordevic fra 2001-2003 er manipulert. De finnes slik det ser ut nå kun utprintet fra e-postkontoen Petar Vukicevic disponerte sammen med sin kone i en litt tidlig dataalder.

Ekspertene er klare på to ting: Å forfalske en utskrift av en e-post er nærmest verdens enkelste sak. Og e-postene er umulig å finne igjen digitalt, selv om det var FBI med alle verdens dollar som jaktet.

Petar Vukicevic – støttet av hans hekkeløperbarn Christina og Vladimir – avviser imidlertid alle påstander om å ha gjort noe galt. Likevel er det slik at denne listen begynner å få såpass mange punkter at friidrettsforbundet allerede skal ha bestemt seg for å droppe å forlenge Vukicevics kontrakt.

  • E-postene med korrespondanse om doping som ekskona har levert Antidoping Norge er stridens kjerne. Selv om Vukicevic hevder deler er forfalsket, og at det er lett teknisk sett å forfalske, er det ikke hvemsomhelst som på serbokroatisk kan skrive inn en så detaljert og avansert dialog om et fagfelt.
  •  Petar Vukicevic har innrømmet til Dagbladet og senere flere norske medier om at han har forøhørt seg om «enten veksthormon eller testosteron».
  •  I samme intervju uttalte treneren at han synes det er helt naturlig å spørre om forbudte stoffer. Toppidrettssjef Jarle Aambø kalte det imidlertid «unaturlig kommunikasjon» – hvilket de fleste nok er enig med ham i.
  •  I e-postene omtales et legebesøk av en sprintutøver i Drøbak. Til Dagbladet har fastlegen bekreftet at en bestemt kvinnelig utøver var innom kontoret sammen med Petar Vukicevic for å ta en hormontest på en dato som samsvarer med e-postene. Dette støtter opp om at e-postene ikke er forfalsket.
  •  Petar Vukicevics nåværende kone Camilla Brandt Vukicevic ble av TV 2 pekt ut som én av utøverne som har brukt doping i e-postene. Kanalen la i en reportasje vekt på at hun perset som 31-åring og tok gull i NM i hekk i 2003, etter å ha løpt langt svakere de foregående årene. Tiden 13,90 var over halvsekundet raskere enn hun løp på i de tre foregående norgesmesterskapene. Petar Vukicevic har forklart at han «ikke synes fremgangen er enorm» til VG Nett. Og han har rett i at det er mulig å ta slike steg i voksen alder når man er så langt unna verdenseliten som tilfellet var her.
  • Einar Inge Aasen hevder han ble spurt om mulig dopingbruk av Petar Vukicevic ved årsskiftet 2001/2002. – Han fortalte hva vi måtte gjøre hvis jeg skulle dope meg, sier treneren. Treneren avviser dette.

Men selv om det er mye ord mot ord, ser det ikke bra ut for Petar Vukicevic nå.

Ungguttene ble til giganter

Av Øyvind Askeland, journalist i VG Nett.

Gigantene som avgjorde for Hødd var Ørjan Nyland (22) og Andreas Rekdal (23). Sistnevnte satt den avgjørende straffen til høyre for Tromsøs keeper og sørget for at kongepokalen blir med til Ulsteinvik.

Keeper Nyland hadde en rekke viktige redninger i kampen og da det hele skulle avgjøres på straffespark, vartet han opp med et tigersprang. Av juryen på Ullevaal Stadion ble 22-åringen kåret til banens beste – slett ikke ufortjent.

Stemningen i de to svingene, den rød-hvite og den blå, var enorm allerede lenge før første lyd i dommer Kjetil Sælens fløyte.

På gressmatta på Ullevaal Stadion var det nervøst, selv om Tromsø viste at det var klasseforskjell på lagene i første omgang. Men årets cup-askeladd klarte å holde unna lenge.

Da den andre omgangen kom i gang, dalte snøflakene lett ned over stadion. 17 minutter senere sendte Kjell Rune Sellin sjokkbølger langt nord for polarsirkelen.

Laget som ikke skulle ha en sjanse, hadde tatt ledelsen. Cupen, som alltid er like uforutsigbar, viste enda en gang sin overraskende side.

Tre minutter før full tid slo nordlendingene tilbake. Saliou Ciss satt inn et fortjent TIL-mål og den røde og hvite svingen våknet igjen. Ekstraomganger.

Tromsø presset for å avgjøre før straffesparkkonkurransen, men denne finalen var nødt til å ende med skudd fra krittmerket.

Akeem Latifu satt den første for Hødd. Ole Martin Årst var sikker for Tromsø.

Sivert Heltne Nilsen scoret. Thomas Drage satt ballen utagbart i vinkelen.

Pål André Helland var iskald. Og så reddet Ørjan Nyland skuddet fra Remi Johansen.

Erik Sandal skjøt midt på keeper Benny Lekström. Saliou Ciss traff ikke engang målet.

Til slutt var det Andreas Rekdal som satt inn målet som ga Hødd cupgullet!

To lag og 25 000 tilskuere møtes på nasjonalarenaen hvert år. I enden av cupeventyret er det er ikke prinsessen og halve kongeriket vinneren tar med seg, men den polerte sølvpokalen kongen gir til dem som imponerer ham mest.

Oppladningen til den sagnomsuste cupfinalen har pågått lenge. Gjennom hele helgen har Hødds tilhengere hevet sine glass side om side med Tromsøs trofaste venner i hovedstaden. I speilblanke øyne har forventningene bygget seg større og større jo nærmere klokken tikket mot 13.15 søndag formiddag.

For dem som mener fotball er det viktigste av det uviktige i livet, og for dem som mener Tromsø eller Hødd er selve livet, ble forventningene gjort om til skuffelse og uendelig stor glede i ettermiddag.

For fotball handler om følelser. Det handler om de mange tusen menneskene som gikk fra stadion idet kampen var over – som nå reiser til Tromsø med blytungt hjerte.

Det handler om at de samme menneskene vet at flere tusen andre, med en helt annen farge på klærne, kommer til å synge, danse og juble i timer, dager og uker fremover.

Og det er så ufattelig deilig å vite at cupfinalen kan være det som får nordmenn til å miste sine hemninger – og tenke at livet faktisk er kjekkere for dem som er glad i fotball.

I gledesrus eller i dyp, dyp skuffelse? Si din mening om kampen under!

Ingenting holder for denne mannen

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Når Roberto di Matteo nå må gå, er det bare nok et bevis på at Chelsea-eier Roman Abramovitsj har fullstendig urimelige krav til sine managere.

Og derfor er han et problem for fotballen.

Di Matteo tok Chelsea til både FA cup-seier og Champions League-triumf i vår. Likevel var det ikke sikkert at han skulle få fortsette, men etter tilsynelatende nøye overveielser fikk italieneren toårskontrakt. Med Eden Hazard og flere andre spennende nysigneringer – og en tydelig start på en ny Chelsea-æra uten Didier Drogba og med Frank Lampard mindre sentral – startet han årets Premier League-sesong som en virvelvind.

La gå at det har lugget litt i det siste, men i det hele tatt å vurdere stillingen til en manager med den objektive suksessen italieneren har hatt, er galskap. I alle fall før håpet om Champions League-avansement er ute.

Historikken viser at Roman Abramovitsj har droppet en rekke topptrenerne etter at José Mourinho røk ut: Avram Grant, Luis Felipe Scolari, Guus Hiddink, Carlo Ancelotti, André Villas-Boas og nå Roberto Di Matteo. De fleste sitter under 300 dager. Språkmektige Di Matteo fikk 262.

Scolari og Ancelotti var det resultatmessig greit nok å skifte ut, og Hiddink ville ikke fortsette, men det vesentlige her er at tilsynelatende ingenting er bra nok for den styrtrike russeren. Nesten en milliard kroner skal han ha betalt i kompensasjon til sparkede trenere. Siden han tok over Chelsea har han brukt mange flere penger enn klubben har tjent, og sånn sett økonomisk dopet de blå fra London. Typisk nok sendte Chelsea ut pressemelding om at de for første gang etter Abramovitsjs inntog gikk i balanse 31. januar 2011. Noen timer senere la klubben 50 millioner pund for Fernando Torres.

Nå snakkes det om Rafael Benitez inn. Uforståelig for meg med den sterke taktiske, men lite karismatiske, spanieren inn, all den tid han har vært ledig lenge og suksessen i Inter og på slutten i Liverpool ikke imponerer noen. Det kan umulig haste å få inn Benitez.

Er det Pep Guardiola – den mest suksessrike treneren i fotballhistorien i forhold til hvor mange år han har vært ansvarlig på et lag – som sitter klar, er det det eneste som gir meg et snev av forståelse for Abramovitsjs siste skrik. Han vil i så fall være et scoop for Chelsea.

Men troverdighet, langsiktighet og lojalitet for den sportslig ansvarlige virker å være fremmedeord for russeren. Hvis Guardiola skal lykkes i Chelsea som i Barcelona, vil jeg tro han trenger tid på å bygge opp noe nytt.

Stamford Bridge får han neppe det. For der har sjefen null tålmodighet.

Om ett år har han nok skiftet trener igjen.

Hva synes du om sparkingen – og hvem bør overta?

Klubben som har planlagt å rykke ned

 

Av Sindre Øgar, sportsjournalist i VG Nett

Twitter: @VGsindre

SOGNDAL (VG Nett) Hønefoss, Sandnes Ulf, Sogndal eller Fredrikstad? En av klubbene har allerede bestemt seg for å rykke ned.

Skjer det ikke i år, så skjer sannsynligvis neste år.

Sogndal har styrevedtak på at klubben bare er på besøk i eliteserien. Det har aldri vært snakk om å bosette seg der, selv om klubben har bygget for flere hundre millioner kroner. Sogndal skal ”bare” være blant landets 20 beste klubber.

Derfor budsjetterte sogningene med sisteplass allerede da klubben rykket opp i 2010.

– Dette betyr på ingen måte at vi ikke har tro på det sportslige, vi er bare nøkterne. Det eneste vi vet sikkert er at vi skal rykke ned før eller senere. Sånn er det bare når det bor rundt 7000 mennesker her, forklarte klubbens leder Egil Mundal til meg.

Når jeg sitter her, i et byggefelt i Sogndal med utsikt over Sognefjorden og venter på Sogndal-Brann, er nøkternheten enkel å forstå. Her er opprykks- og nedrykksdrama et like sikkert høsttegn som at snøen kommer krypende nedover fjellsidene.

Sogndal har kjørt heis mellom 1. divisjon og eliteserien i en årrekke: 1981: Opprykk. 1982: Nedrykk. 1987: Opprykk. 1989: Nedrykk. 1990: Opprykk. 1992: Nedrykk. 1993: Opprykk. 1994: Nedrykk. 1996: Opprykk. 1998: Nedrykk. 2000: Opprykk. 2004: Nedrykk. 2010: Opprykk.

I kveld klokken 18.00 starter dramatikken:

SKJEBNEDAG: Rune Bolseth (t.v) kan rykke ned med Hønefoss. Neste sesong spiller han for Sogndal. FOTO: Scanpix.

Fredrikstad – Molde

Aalesund – Sandnes Ulf

Hønefoss – Rosenborg

Sogndal – Brann

Hønefoss 33 poeng. Sandnes Ulf 32 poeng. Sogndal 31 poeng. Fredrikstad 30 poeng. En skal ned. En må spille kvalik.

Fredrikstad vil være det største tapet for eliteserien. Det er en påstand jeg har hørt og lest flere steder. FFK har fotballhistorie og ikke minst et stort publikum. Det trenger norsk fotball, og sånn sett vil det merkes best hvis FFK blir borte. Men hvis Fredrikstad ikke er gode nok, så er saken likevel enkel: Da kan norsk fotball dra nytte av Fredrikstads fotballentusiasme i 1. divisjon.

Den siste serierunden er som skapt for konspirasjonsteorier.

Rune Bolseth, en av tidenes Sogndal-spillere, spiller for Hønefoss. Men det er allerede klart at han skal spille for Sogndal igjen neste sesong. Hvis Sogndal vinner 2-1, og Hønefoss spiller 0-0, vil de to lagene faktisk ende helt likt (34 poeng, 29-38 i målforskjell). Da må lagene kanskje ut i omkamp.

For Bolseth, en hedersmann innen ballsporten fotball, vil det aldri være aktuelt å gi noe annet enn hundre prosent.

Det samme gjelder Ole Gunnar Solskjær. Han vet at folk i Sandnes, Hønefoss og Sogndal følger med på det Molde gjør i Fredrikstad i kveld.

– Mange øyne er på oss rundt om i Norge nå. Jeg krever mye av spillerne mine og forventer at de presterer søndag, sier Solskjær.

De lagene som ligger på nedrykks- og kvalikplass etter 30 runder bør uansett ikke lete etter unnskyldninger eller syltynne teorier. De bør se på seg selv.

 

Selvfølgelig skal Zlatan ha gult kort

Av Sindre Øgar, sportsjournalist i VG Nett

(VG Nett) Zlatan Ibrahimovic dro av seg skjorta. En hel fotballverden dro frem superlativer. Svein Oddvar Moen dro opp det gule kortet.

Selvfølgelig gjorde han det. Nå får den norske dommeren krass kritikk for handlingen. Selvfølgelig får han det.

Det var Norges bidrag til Sverige og Zlatans festaften i går, meldes det på Twitter.

Som om vi fjeldaber ikke var fotball-kjipe nok fra før: Nå nøyer vi oss ikke med å ødelegge egne fotballkamper (med langpasninger, ”best uten ball”, innkast og 4-5-1), nå har vi også sortkledde festbremser som ødelegger andres party.

Jeg antar at de som kritiserer Svein Oddvar Moen tenker omtrent slik: Zlatan var for god til å kunne få gult kort. Zlatan var så til de grader festens midtpunkt. Han scoret historiens første mål på Sveriges nye nasjonalarena. Han ble den første til å score fire mot England. Og da publikum trodde at alle ekstranummer var over, kastet han seg opp i luften og fikk folk til å føle noe de ikke hadde følt på lenge.

Det var som en vekkelse. Vi følte at vi hadde vært med på noe spesielt. Alle som har spilt fotball på en løkke ble truffet av skuddet. I en tid der fotballkamper går i alle kanaler, nesten til enhver tid, og således utvanner seg selv litt, fikk vi igjen en påminnelse om at fotball betyr noe.

Blodet bruser. Livet er ikke snømåking, sentrifugering og reviderte handlingsplaner. Ikke her. Ikke nå. Vi skal kjenne på den følelsen. Der og da. Vi skal styres av våre følelser. Vi skal nyte det. Det er riktig for alle. Bortsett fra én mann i hele verden: Svein Oddvar Moen.

Han skal følge boken. Reglene. Det gørrkjedelige. Han skal være så kjip bare en dommer kan være. Han skal stå imot gruppepresset og gi Zlatan Ibrahimovic gult kort. Det er det motsatte som ville ha vært dårlig spilleforståelse.

Det er vanskelig nok for en dommer å være dommer allerede. Hvis han i tillegg til alt annet skal kunne gjøre egne unntak fra regelboka, blir det umulig. Likhet for loven gjelder også for fotballen. Også i privatlandskamper. Det sier seg egentlig selv.

Uansett hvor vanskelig det er å akseptere.

Twitter: VGsindre

 

Drillos 2012: Berg- og dalbane

Av: Øyvind Herrebrøden, journalist i VG

Å følge det norske herrelandslaget i fotball gjennom 2012 har vært terningkast fra to til fem. Masse nye spillere. Pussig mange baklengsmål. Og nyvunnet optimisme i og rundt landslaget, etter at det meste var på bunnen for bare fire kamper siden.

Det er lett å huske det siste og glemme resten i fotball, spesielt når det gjelder landslaget, som dukker opp i kalenderen bare 10-12 ganger i året. Derfor denne korte gjennomgang av landslagsåret 2012.

Det har gitt Drillo følgende resultatfasit: 5-3-4. Seirer mot Thailand, Nord-Irland, Slovenia, Kypros og Ungarn. Tap mot Sør-Korea, England, Hellas og Island. Uavgjort mot Danmark, Kroatia og Sveits.

Selv har jeg vært i Belfast, Reykjavik, Bern, Larnaca og på Ullevaal. Noe har vært veldig bra. Noe har vært uforståelig dårlig. Da Hellas tok ledelsen 2-0 på Ullevaal i august etter bare 11 minutter, må vi 25 år tilbake i tid for å finne sist en motstander hadde Norge i kne så tidlig på Ullevaal. Det var i 1987, en nesten steinaldersk tid i norsk landslagsfotball; da nasjonens beste menn snarere var nasjonens minst dårlige, og resultatene ikke var i nærheten av noe som helst.

Nettopp defensiven, det som blir sett på som Drillo-landslagenes store styrke, har vært uvanlig svak i 2012. Norge har i snitt sluppet inn 1,17 mål per kamp. Dårligst siden Egil Olsen overtok landslaget igjen i 2009.

Brede Hangeland og kompani har ligget på 0,8 og 0,9. Nullen er holdt mot Nord-Irland, Thailand og onsdag kveld mot Ungarn. Ellers har den sprukket.Og fra mai til oktober kom

MED PÅ OPPTUREN: Tarik Elyounoussi og Joshua King jubler etter 2-1-målet borte mot Kypros. De to har vært sentrale i høstens opptur for det norske landslaget.

Norge under 0-1 syv kamper på rad. Da er det ifølge Drillo 90 prosent sjanse for ikke å vinne kampene. Med andre ord: Man gjør det vanskelig for seg selv.

Litt flere betraktninger:

* 2012 ga Norge 18 landslagsdebutanter! Det er mye. Litt kan forklares med Thailand-turen til «ligalandslaget» i januar. Men så mange som 9 av de totalt 18 debutantene i 2012 har spilt i VM-kvalifiseringen og/eller i de ordinære privatkampene, der Drillo stiller med sitt beste lag.

Til sammenligning: I fjor ga han to – 2 – nye fjes sjansen på A-landslaget (Håvard Nordtveit og Kim André Madsen). I 2010: Fire debutanter (Parr, Yttergård Jenssen, Markus Henriksen og Bugge Pettersen). I 2009, det første etter trenercomebacket: Fire debutanter (Morten Fevang, Morten Moldskred, Knut Olav Rindarøy og Espen Ruud).

* Beste kamp: Sveits borte. Norge var best – borte mot gruppefavoritten. Det var Drillo-fotball på sitt beste: Stram defensiv organisering. Fysikk. Gjennombruddshissige kanter. Godt overgangsspill. Farligheter skapt på nesten hver eneste dødball. Gode pasningskombinasjoner i lengderetningen.

* Beste spiller: Tarik Elyounoussi. En spiller det er umulig å mislike: Rask, teknisk, målfarlig, like god med venstre som høyre fot. Dessuten undervurdert defensivt. Det var ikke uten grunn at landslagsledelsen flyttet ham fra høyre til venstre kant midtveis i sesongen, etter at flere farligheter mot Norge ble skapt fra motstandernes høyre side. Nå skjer det ikke like ofte lenger. Synd Elyounoussi var skadet mot Ungarn, da ville han vært på banen i samtlige landskamper i 2012. Ellers har Espen Ruud også spilt 11 av 12. Men AZ-proffen Markus Henriksen har spilt i alle – 12 av 12 – og 11 av dem fra start.

* De som garantert er kommet for å bli: Vegard Forren som midtstopper, Håvard Nordtveit som anker, Markus Henriksen som den ene indreløperen, Joshua King som joker i troppen. Litt for tidlig å spå rundt Håvard Nielsen. Men å bli den yngste målscoreren for Norge på over 50 år, slik han ble mot Ungarn onsdag, attpåtil i debuten, gjør ham ikke veldig uaktuell…

Hva synes du om Norges landslag i 2012? Hvem bør inn i 2013? Bør noen ut?

La revolusjonen fortsette, Drillo

BUDAPEST (VG Nett) En etter en viser unggutta at de er klare når får muligheten til å vise det.

Av: Stein-Erik Stormoen, sportsjournalist VG Nett

Det norske U21-laget som nylig kvalifiserte seg til EM som et av bare åtte lag, er proppfullt med spennende typer – med gode ballferdigheter. Drillo har ikke for vane å dele ut landskamper til hvem som helst, så de som får sjansen er spillere han har tro på.

Og gledelig er det å registrere at unggutta er klare og griper den med begge hendene når de får den. Markus Henriksen har vært det og etablert seg på midtbanen. Det samme har Magnus Wolff Eikrem og Håvard Nordtveit gjort.

Joshua King har fått noen innhopp, skapt sjanser, forårsaket straffe og scoret etter en enkeltmannsprestasjon. Tarik Elyounoussi har vært god. Ruben Yttergård Jenssen det samme.

Vegar Eggen Hedenstad har masse offensive kvaliteter, som dødballfoten og evnen til å sette opp medspillere, som han gjorde med Håvard Nielsen i andre omgang. Ved siden av ham finnes det null tvil om at Vegard Forren bør og må spille sammen med Brede Hangeland.

Og jaggu var det ikke bare kosebuksa til Ungarn-keeper Gabor Kiraly som hindret innbytter Anders Ågnes Konradsen scoring mot slutten også.

Her setter Håvard Nielsen inn sitt første landslagsmål. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

Her setter Håvard Nielsen inn sitt første landslagsmål. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

Og så har vi selvfølgelig Håvard Nielsen, som med flyt fort kunne puttet flere enn det målet han brukte litt over halvtimen i debuten på å sette inn. Bevegelsen var en målscorer verdig, da han kom seg foran spissen etter at Daniel Braaten – som er blitt en av Norges viktigste spillere – brukte kjempekreftene sine i forarbeidet.

Godt var det også å se at Nielsen løp rett bort til en knelende Braaten og ga ham en klem som takk. Det taler sitt klare språk det også.

Disse gutta vil som Brede Hangeland har påpekt etter hvert også endre Norges spillestil, selv om det viktigste naturligvis fortsatt vil være den defensive organiseringen i møte med de beste lagene.

Dette er nye Norge, ikke Brasil. Men det gir flere strenger å spille på, spesielt mot svakere motstand.

Konklusjonen blir: Flere av de som har vært etablert på landslaget de siste årene er ute. Slik unggutta spiller når de får sjansen, bør det være en humpete vei tilbake.

Det er nemlig flere å ta av.

Og når vi også får gleden av å se Moa, Norges kanskje største fotballstjerne, bruke kun to minutter på å score og på den måten følge opp inntrykket av at målformen er på vei tilbake etter to scoringer i Bundesliga søndag, kan man forhåpentlig bytte ut boblejakke med tangatruse i Rio-VM – for dem som eventuelt måtte ønske akkurat det.

Så får vi bare misunne svenskene fantastiske Zlatan. Kanskje kommer det en norsk versjon snart. Hva tror du?

@VGNettStormoen

Helt korrekt vraking av Nøstvold

Av Jostein Overvik, sportsjournalist i VG.

Det er ikke vanskelig å forstå at Tonje Nøstvold blir vraket etter ni mesterskap med seks norske gullmedaljer. Heller ikke de suksessrike norske håndballjentene skal ha klippekort når de ikke presterer.

Venstrehåndsskytteren leverte et anstendig innhopp da Linn Jørum Sulland ble skadet i OL-finalen. Men det var også det eneste hun presterte i London. Nøstvold spilte resten av kampene under pari og sto etter OL igjen med fem mål på 24 skudd og et gjennomsnitt på 3,17 poeng på VG-børsen (skalaen går til 10). Det er ikke internasjonalt nivå.

Også mesteparten av VM i Brasil var for hennes del for dårlig. Men også der klarte hun å jobbe seg opp på godt nivå i semifinalen og finalen. Men totalt sett har Tonje Nøstvold vært under pari i to mesterskap på rad og har dessuten slitt med skader denne høsten.

Dermed fikk Ida Bjørndalen sjansen. Hun har ikke spilt en landskamp siden hun fra 2004 til 2009 scoret til sammen syv mål på ni kamper. En tynn statistikk. Men Bjørndalen ble kåret til årets høyreback i den danske serien sist sesong. Det finnes likevel ingen garanti for at hun vil gjøre det bedre enn Nøstvold.

Likevel er uttaket riktig og svært viktig. Underprestasjoner over flere mesterskap skal ikke betale seg. Trygghet er vesentlig, men bare til et visst punkt. Tonje Nøstvold hadde passert den grensen.

Thorir Hergeirsson og Tonje Nøstvold avbildet under sommerens OL i London. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Hergeirssons EM-uttak av Anja Edin var selvsagt. Mange mener at landslagssjefen kan kritiseres for at han ikke tok henne inn på en samling før OL. Men det er først de siste ukene Anja Edin har prestert internasjonalt. Larviks kamper i Champions League har feid vekk all tvil.

Tvil er det fortsatt rundt Marit Malm Frafjord. Hun har fortsatt ikke spilt en kamp siden problemene med motivasjonen og skulderen dukket opp etter OL.  Landslagets kaptein har hatt en såpass tøff høst bør hun være 100 prosent klar for EM. Alt annet tilsier at Isabel Blanco skal spille EM.

Sammen med Bjørndalen drar Linn Gossè, Karoline Næss, Maja Jakobsen og Silje Solberg til Serbia som mesterskapsdebutanter. Alle fire har vist at de fortjener sjansen for Norge når det virkelig gjelder.

Den sjansen får også Stine Bredal Oftedal etter å ha stått over OL. Hun ville antagelig ikke ha kommet med om Gøril Snorroeggen hadde vært tilgjengelig.

Både Oftedal og Mari Molid har fått sjansen i to mesterskap på rad i 2010 og 2011. Det ga VM-gull og EM-gull, men det gikk mer ned enn opp for disse to nykommerne. Ingen protesterer på at Molid mistet plassen nå. Hun har fått sjansen i seks mesterskapskamper uten å prestere spesielt godt.  Stine Bredal Oftedal har gjort det litt bedre, men det ligger i kortene at hun nå må løfte seg i EM for å komme med videre.

Såpass tøft må det være. Uansett om du heter Nøstvold eller Oftedal.