Russland er min ønskemotstander

Av Jostein Overvik

LONDON (VG Nett) Glem at Norge allerede er klare for OL-kvartfinalen. Kampen mot Spania kl. 20.30 blir særdeles viktig. Seier med fire mål eller mer gir Russland i kvartfinalen. Det kan være det aller beste.

Forutsetningene er allerede nemlig allerede klare for hvem Norge møter tirsdag.

Seier med fire eller mer: Russland i kvartfinalen.

Seier med mindre enn fire og uavgjort: Kroatia i kvartfinalen.

Tap: Brasil i kvartfinalen.

Faktisk foretrekker jeg Russland. Det er det flere grunner til.

1) En så klar seier over Spania betyr at Norge har gjort sin beste kamp i OL til nå. Det trengs i aller høyeste grad før utslagskampene. Nå har jentene underprestert i fire av åtte mulige kamper i London. Nå trengs selvtillit og flyt. Hvis de spiller like lurvete som mot Spania er jeg redd for at de ikke finner ut av problemene sine i løpet av OL. Dette er selvsagt spekulasjoner, men en ny dårlig kveld i Copper Box tror jeg kan gi store problemer – uansett motstander – i kvartfinalen.

2) Jeg har akkurat sett Russland med nød og neppe berge 25-25 mot Montenegro. Det så ikke bra ut. Trener Trefilov står der og hyler. Fortsatt. Han skifter ut spillere i ekspressfart og sprer utrygghet rundt seg. En verdensspiller som Ljudmila Postnova bommet på syv av 10 skudd mot Montenegro. Siden OL-finalen for fire år siden har russerne egentlig bare gjort et godt mesterskap ­– VM i 2009 (knuste Norge i semifinalen). Ellers har det vært dårligere greier til dem å være. Tapet for Kroatia her i OL var akkurat like lite imponerende som EM-kvaliktapet for Polen (med åtte mål) sist vinter.

3) Med Russland i kvartfinalen unngår Norge å møte Frankrike før i en eventuell OL-finale. Jeg tror det er enklere å slå Frankrike i finalen enn semifinalen. Litt på grunn av at Frankrike svært ofte har slitt med Norge i avgjørende kamper. Og en finale er hakket viktigere enn en semifinale, selvsagt. Dessuten tror jeg Norge – hvis de får et oppsving i kveld – har godt av å vente to dager ekstra med å møte OL-favoritt nummer en.

Jeg har en mistanke om at en klar seier mot Spania vil løse opp mange av de høye skuldrene spillerne har stridd med i fire kamper på rad. Ærlig talt så har både nøkkelspillere og Thorir Hergeirsson hatt sitt å stri med. Blant annet er jeg usikker på om landslagssjefen håndterer det vanskelige keepervalget på riktig måte. Klarer Kari Aalvik Grimsbø å heve seg opp igjen på nivået fra Sverige-kampen etter å ha blitt benket fra start både mot Sør-Korea og Danmark?

Jeg tviler bitte litt på det. I så fall synd. For Grimsbøs kamp mot Sverige er den hittil eneste matchen med et slikt keeperspill som har avgjort så mange mesterskap for Norge. Forsvarsspillet blir ofte også litt mindre aggressivt og litt mer usikkert om keeperen ikke får frem ekstra-redningene. Det går ut over kontringene. Og så videre.

Ting henger som regel sammen i håndball.

Spania-kampen vil gi noen viktige svar. Det mest sannsynlige er at jentene spiller en ny helt jevn kamp. Og vinner med noen få mål eller spiller uavgjort.

Det gir en fortsatt litt dårlig følelse. Og Kroatia i kvartfinalen. Det kan bli skummelt nok. Norge hadde ikke så mange problemer med kroatene i VM-kvartfinalen i desember, men skytteren Andrea Penezic fører an i en stor kroatisk fremgang. Hun var svært imponerende da de slo Russland.

Tap mot Spania gir uansett en vanskelig situasjon. Det er ikke godt å si hvordan det vil påvirke jentene før en kvartfinale mot Brasil. Men jeg tror ikke et nytt OL-tap i kveld vil spre positive vibber i troppen.

Brasil er dessuten en motstander Norge har slitt mye med i treningskamper de siste årene. Et tap i Bergen i 2009 ble fulgt opp av to uavgjorte her i London i mars.

Brasil er på opptur. Russland er på nedtur. Derfor er russerne min ønskemotstander.

 

Blake vinner – mer sugen enn Bolt

Av Øysten Jarlsbo, sportsjournalist i VG.

Yohan Blake (22) vinner 100 meterfinalen, hvis ikke Usain Bolt (25) skulle få til sitt livs start og i siste øyeblikk klarer å senke skuldrene – billedlig og bokstavlig talt.

Finale 22.50.
Tre semifinaler fra klokken 20.45.

Justin Gatlin, Asafa Powell og Keston Bledman fra Trinidad i den første.

Semifinale II: Usain Bolt i bane 4, Ryan Bailey (7), Richard Thompson og Dwain Chambers.

Semifinale III: Yohan Blake i bane 6, Tyson Gay (4) og Adam Gemili (7).

To beste fra hvert heat direktekvalifisert til finale. Pluss de to beste tidene etter det totalt.

Jeg tror de 10 nevnte alle kan ta en finaleplass (8). Se opp for 18 år gamle Gemili på hjemmebane. Han løper allerede som en fullt utlært toppsprinter. Naturtalent. I banen ved siden av Yohan Blake kan han få et adrenalinkick som tar ham til finalen.

USAs Ryan Bailey (23) stormet inn til 9,88 i kvalifiseringsheatet.

Best av alle og likt med hans to år gamle pers. Han kan kvalifisere seg direkte til finalen, fra den antakelig tøffeste semifinalen – med OL-sølvvinner 2008 (9,85) Richard Thompson fra Trinidad og tidligere dopingutestengte Dwain Chambers (Storbritannia) som så veldig sterkt ut i kvaliken med 10,02.

Usain Bolt må med andre ord ta i litt for å være sikker på å ta en finaleplass. Verdens raskeste mann jogget gjennom kvalifiseringsheatet til svakeste tid (10,09) av heatvinnerne (9. beste totalt).

Tiden hans var enda dårligere i tilsvarende heat i Beijing for fire år siden, og han virket ikke særlig solid.

Men så var det finalen: 9,69 med løs lisse, 16 hundredeler – et hav – foran Thompson på 2. plass.

”Nummer én, baby, hele dagen – hver eneste dag”, ropte Bolt inn i det første TV-kameraet han fant på Londons OL-stadion lørdag.

Selvtilliten i orden.

Men ikke helt i orden teknisk, og kanskje heller ikke fysisk. Ut av blokkene – de nye til Omega som han ikke liker – hadde han sjette beste reaksjonstid av heatets åtte startende. Han løp en smule anstrengt; høye skuldre og grimaser.

Det vil si, til Bolt å være.

Omtrent slik han så ut da han så vidt slo Asafa Powell på Bislett for to måneder siden; anstrengt og kavende. Noen dager tidligere så jeg ham løpe sesongbeste 9,76 i Roma. Det så bedre ut, men det gjorde det muligens fordi han kom rett fra sin dårligste 100 meter som senior i Ostrava – der ingenting hadde stemt for Bolt.

Det jamaicanske mesterskapet for seks uker siden: Grundig slått av Yohan Blake på 100 meter og favorittdistansen 200 meter.

Men som Yohan Blake uttalte her etter sitt kvalikheat: ”Dette var ikke finalen”.

Det var det eneste han sa da han ble tvunget til å gå gjennom pressesonen, etter først å ha sneket seg unna den.

Unge Blake (22) har et poeng, og det er stort. I OL skjer det alltid uventede ting i lekenes Grand Prix-øvelse. Noen snubler (som Bolt ut av blokkene i kvalikheatet), noen får strekk (Gay en potensiell strekkmann, som i 2008-OL), andre får hetta (Asafa Powell en sterk kandidat), atter andre overrasker til de milde grader (se opp for Ryan Bailey).

På tross av alle ukjente faktorer er Yohan Blake min favoritt til å vinne OL-gull på 100 meter søndag kveld.

Fordi:

# Han løp ekstremt avslappet i kvalikheatet (10 blank).

# Han har en bra start, ingen svakheter i mellompartiet – og en susende finish.

# Han var faktisk så sterk mentalt at han tok sjansen på å finte ut lag og treningskamerat Bolt med en skulderbevegelse på startstreken i VM i fjor: Bolt tjuvstartet og ble disket.

# Han er regjerende verdensmester på 100 meter.

# Han er sterk fysisk også. Semifinale og finale med halvannen times mellomrom koster ham ikke en kalori.

# Han vil komme til finalen med et mentalt overtak på gullutfordrer Tyson Gay etter å ha slått ham i siste semifinaleheat.

# Han er mer sugen. Selvsagt er de andre like sugne nå. Men Blake har vært det lenge. I mange år, helt siden han så Beijing-finalen på TV hjemme i stua på Jamaica, da han fikk nei til å trene under Glen Mills og med Bolt i hans klubb.

Men.

Det er mange men men men foran semifinalene, og de vil være et godt synlig bakteppe i finalen.

Men: Det kan godt hende at Bolt, slik han og hans management – inkludert agent Ricky Simms – hevder, at han er helt restituert fra rygg/lårplagene (også kalt skade) etter at han måtte legge seg rett ned og få behandling etter 200 meteren i Kingston nest siste helg i juni.

Men: Det kan godt hende at han nå i kvalikheatet og semifinalen ikke er så veldig opptatt av og konsentrert om å få til en god start. Det lar han vente til finalen. Det rekker lenge, liksom.

Men: Det kan også godt hende at hans 41 genetisk betingede steg over 100 meter – mot konkurrentenes 44-45 – er helt uslåelig. En del kan jo tyde på det. Ingen har vært i nærheten av Bolts verdensrekord 9,58.

Den som har kommet nærmeste er Tyson Gay. Først da han tok 2. plass bak Bolt i 2009-VM med 9,71, før han noen uker senere (nærmest ubemerket pga Bolts v-rek) ble klokket til 9,69 i to sekundmeters medvind i Shanghai 20. september 2009.

Det er omtrent det siste han har å vise til. Skader holdt ham borte i hele fjor. Så sent som i mars i år var han ikke i stand til å løpe etter sin andre lyske og hoftoperasjon.

De andre gullkandidatene?

Asafa Powell har hatt besøk av dopingjegerne tre ganger i løpet av fem dager i oppkjøringen til 100 meterfinalen her i London. Siste gang de banket på var torsdag kveld 22.15 etter at han hadde sovnet.

I kvalikheatet var han nær ved å bli disket. I mesterskapsfinaler har han alltid stivnet og skuffet.

Ryan Bailey? Det spørs om ikke 9,82 er hans maks under perfekte forhold. Jeg tipper vinnertiden blir 9,7 (9,72?). Fjerde-femteplass med andre ord.

Justin Gatlin? Tja, det ville jo være det reneste mareritt for friidretten om han vinner. Vant OL-gull i 2004 og VM-gull i 2005, men utestengt fire år for to brudd på dopingreglementet. Aggressiv og in your face som sprinterne i ”gamle dager”, men uten det lille ekstra (!) nå.

Nei, det står egentlig mellom Yohan Blake og Usain Bolt.

Jeg håper vel strengt tatt på Bolt, fordi han er gøyal. Blake er ikke veldig tilgjengelig for å si det slik. Men rent rasjonelt taler det meste i hans favør. Kort sagt: Bolt har surret med litt for mye utenomsportslig de siste årene, Blake har nesten ikke forlatt treningsbanen og styrkerommet.

Men tilfeldigheter vil avgjøre duellen, så close er det;starten, regnvått banedekke, utfallet av semifinalene og banetildelingen.

For å understreke det advarer jeg – igjen – helt til slutt for hjemmehåpet Adam Gemili!

 

 

 

 

 

Se på BBC – OL-mester i TV

Av Øystein Jarlsbo, sportsjournalist i VG.

BBCs dekning av OL burde utgis som lærebok i hvordan TV og journalistikk bør være – og bevis for at eks-sportsstjerner kan gjøre suksess på skjermen.

Gary Linekers spørsmål ”hvor stolt er du?” til faren til gullvinner Peter Wilson var kanskje ikke all verdens stor journalistikk.

Pappa Wilson svarte ”stolt nok”.

Men Gary Lineker, som allerede i sin aktive karriere viste at han kunne håndtere det verbale, er ellers suveren i en slags ankerrolle for BBCs OL-sendinger around the clock.

Han er entusiastisk og nysgjerrig. Han lurer rett og slett på saker og ting i kjølvannet av det som har skjedd: hvorfor vred skytteren på nakken på akkurat den måten? hva plukket hun opp fra bakken? hvorfor er det ene vanskeligere enn det andre.

Sånne ting, som seeren hjemme i stua lurer på.

På Olympiastadion – friidrettsstadion – sitter Jonathan Edwards. Den gamle, lille trestegkjempen. OL-gullvinneren og verdensrekordholderen som ikke ville konkurrere på søndager på grunn av sin tro. Nå turnerer han tro, håp og kjærlighet med pondus og eleganse fra indre bane.

Og ikke minst kunnskap og ydmykhet.

Han har selskap av friidrettsekspertene Denise Lewis og Michael Johnson, begge som kjent ganske gode som aktive utøvere. Nå veldig gode til umiddelbart å analysere – kritisk – det de og TV-seerne har sett. Det vil si, jeg synes Michael Johnson er litt glatt – spesielt i ”konkurranse” med John McEnroe i kveldsstudioet.

Britiske Denise Lewis er mye skarpere enn amerikanske Johnson.

OL-gullvinneren i mangekamp (2000 i Sydney) kjenner idrettens innerste vesen for å si det slik, og hun er suverent god til å uttrykke og formidle det.

Tidligere har jeg av muligens nostalgisk grunn hatt svenske TV-kommentatorer som klare favoritter, Arne Hegerfors for eksempel (vi fikk inn svensk TV før norsk (nesten)).

Men nå er det BBCs tidligere aktive superstjerner.

Ja, for det er det de er.

Steven Redgrave fra rostadion, for eksempel.

Fra God Morgen-studioet i London vil programlederduoen ha ham til å ta av litt ekstra, for liksom å få opp stemningen rundt britenes 10 millioner frokostbord (cirkatall). Men Sir Redgrave med gull i fem OL på rad og totalt seks medaljer i roing, lar seg ikke lure utpå. Han er entusiastisk og morsom, men saklig og nøktern når han føler det påkrevd.

Ikke halleluja og hui hvor det går.

Slik er det over hele fjøla, og de (eks-stjernene) kan turnere ord og språk virtuost. Vokabularet er stort, passende; ikke noe skrik og skrål og banaliteter. Og så stiller de skikkelige spørsmål. Rett på sak, ledende noen ganger – men det skjer befriende sjelden.

Traust? Litt kjedelig?

Ja, kanskje. Men i lengden vinner det 100-0 mot overdrivelser og manglende kunnskaper – forsøksvis bøtt på med floskler og ”fakta” som ikke har med saken å gjøre. Og lengde og utholdenhet er det OL handler om; jeg holder ut med BBC fordi de er ekstremt dyktige.

Inkarnasjonen av alt dette – bortsett fra eks-stjerne status – er Clare Balding som har ledet sendingene fra svømmehallen. Hun er en drivende god journalist og flink til å få fram det beste/meste hos intervjuobjektene.

Intervjuet med pappa Bert til Sør-Afrikas gullvinner Chad Le Clos er et glansnummer. Det fins selvsagt på YouTube. Det må være en klikkvinner.

Ikke imponert over seg selv

Av VGs håndballekspert Jostein Overvik i London

Norge er klar for kvartfinalen uten å imponere noen. Heller ikke seg selv. Jeg har ikke sett dette laget så dårlig siden de ble nummer 9 i VM for syv år siden.

Spillerne er klart og tydelige preget av at alle forventet OL-gull da de dro fra Norge. De er i forsvarsposisjon, spiller med bremsene på og har verken klart å ta Sør-Korea eller Danmark på sitt berømte tempo.

Med 24 skuddbom og 19 tekniske feil var spillerne ikke så lite forundret over at det ble både seier over Danmark og avansement i OL.

­- Det er utrolig at vi vinner med så mange feil, fastslo Heidi Løke og ble fulgt opp av mange flere. Katrine Lunde Haraldsen skjønte ikke helt hva laget holdt på med da det kladdet som verst midt i 1. omgangen.

Problemene varte nesten til kampens slutt. Thorir Hergeirsson tviholdt på en Tonje Nøstvold som så gjerne ville i angrep, men slettes ikke fikk det til. Det er sjelden en spiller som så klart ikke har dagen får spille så mye. I en så viktig kamp. Jeg kan ikke skjønne at det var riktig,

Først halvannet minutt før slutt kom Linn Jørum Sulland på banen. Heller ikke hun var god.

Men det ble mer tyngde og åpnet dermed for større avstander i det danske forsvaret.

Det ga Karoline Dyhre Breivang to sjanser. I sin 250. landskamp bommet hun på den første muligheten 70 sekunder før slutt, men traff på den matchvinnende sjansen da klokka viste 59,48. Heller ikke den siste scoringen ble helt slik de hadde planlagt den.

­- Jeg var så forbannet over bommen. Men da sa Thorir at jeg skulle ta det med ro. Jeg ville få en sjanse til, fortalte Karoline Dyhre Breivang etter at dramaet hadde lagt seg.

Men det var Sulland eller Kristine Lunde-Borgersen som skulle krysses opp til skudd i det siste angrepet. Det gikk ikke. Da fikk Breivang en ny sjanse til å gjøre opp med Danmarks tøffe midtforsvarer Mette Melgaard på egen hånd. Hun fintet henne ut, satte ballen i mål og gjorde – i hvert fall foreløpig – slutt på den norske pinen.

Der lå kampens beholdning. Breivang tok det siste ansvaret. Kristine Lunde-Borgersen var markant igjen, men fikk kanskje for lute spilletid. Katrine Lunde Haraldsen viste klar bedring i mål og Heidi Løke leverte sin beste OL-kamp. Lagets mest meriterte spillere tok en slags styring på begivenhetenes skjeve gang.

Jeg er klar over at OL er noe helt annet enn en treningsturnering i Drammen. Men dette danske laget er jevnlig blitt prylt de siste fem årene og ble faktisk banket med hele 18 mål for to uker siden.

I Copper Box var plutselig Norge og Danmark helt jevne.

Jeg er redd for at den viktigste årsaken er at Norge underpresterer akkurat nå. De er inne i en blindgate der ro og trygghet er byttet ut usikkerhet og dårlig gjennomføring av grunnprinsipper som i årevis har vært plassert i ryggmargen på hver enkelt. Dermed er for eksempel Danmark plutselig blitt et like bra kontringslag som Norge.

Svært mange av kampene i OL er jevne. Selv Frankrike var i trøbbel mot Spania. Men nå må det norske laget flytte seg selv over i flytsonen.

Bunnivået deres i de fire første kampene bærer nemlig ikke særlig mye lenger i OL. Både landslagssjefen og spillerne er nødt til å heve seg i kvartfinalen­ tirsdag. Mest sannsynlig mot Kroatia, Brasil eller Russland. Hvis ikke blir det «bye, bye London». Resultatet mot Spania søndag kveld bestemmer motstanderen.

Jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at kvartfinalen uansett blir tøff. Kroatia og Brasil har imponert mange. Og Russland er Russland. Men for verdensmesterne vil det være noe nær en fiasko å ryke ut av OL to kamper før finalen.

Slik er presset håndballjentene lever under. Det preger dem veldig, og mye mer enn vanlig,  i OL.

En varslet nedtur

Av Jostein Overvik

LONDON ( VG Nett) For første gang siden 1968 drar Norge hjem fra et OL uten en medalje i roing. Det er ikke noen overraskelse.

Sannheten er at Olaf Tufte ikke bare har slitt siden OL-gullet i Beijing. Han har slitt siden 2005.

Tuftes karriere var stigende helt frem til OL-gullet i 2004. I Athen hadde han full kontroll på gulløpet. Året etter kom en ny gjeng roere inn i singelsculler samtidig som Tufte fikk sine første problemer med kroppen. Siden har Mahe Drysdale og Ondrej Synek dominert. Fredag skal de gjøre opp om OL-gullet.

Under OL for fire år siden ble den store favoritten Drysdale syk. Newzealanderen var omtrent bevisstløs der han lå på brygga etter bronsen. Tufte traff på alt og vant imponerende nok sin eneste internasjonale regatta de siste seks årene.

Olaf Tufte var svært skuffet etter sine dårlige prestasjoner i OL.

Men etterpå har han ikke vært inærheten. Faktisk er 4. plassen til Nils Jacob Hoff og Kjetil Borch fra VM i 2010 den beste mesterskapsplasseringen norske roere har hatt siden Tufte-gullet.

Derfor er det ikke overraskende at Norge ikke traff når det gjaldt som mest i OL-semifinalene. I dag er  det Are Strandli og Kristoffer Brun sin tur til å være skuffet. De fikk ikke ut sitt beste og mistet finalen de på et tidspunkt i løpet hadde inne.

Ingen av dobbeltscullerne – verken den tunge eller den lette ­­- har vært fast gjest i finalene de siste fire årene. De har av og til vist stort potensiale, men har manglet den tekniske, taktiske og fysiske stabiliteten norske medaljebåter har vært så kjent for helt siden tidlig på 1970-tallet.

Etter fire sesonger uten medaljer er det grunn til å innrømme at norsk roing ikke er hva det var, men samtidig være glad for at de siste årene har bragt frem to nye båter som presterer helt oppunder det beste nivået.

Nå trenger de begge å få autoritet gjennom egne prestasjoner. Læretiden i Team Tufte er over. Bare stabilitet og gode resultater gjennom de neste sesongene vil gi suksess Rio-OL 2016.

2000 meter i en robåt er definitivt ikke måten å få en overraskende OL-medalje på.

Gullpresset gir jentene trøbbel

Av Jostein Overvik

LONDON (VG Nett) Håndballjentene baler med sine egne nerver, men styrer mot OL-kvartfinalen tirsdag. Mest sannsynlig møter de Brasil eller Montenegro.

Uavgjort mot Sør-Korea og tap mot Frankrike gjør at de neppe vinner gruppa selv om de slår Danmark fredag og Spania søndag. I tilfellet havner de som nummer to eller tre og unngår da vinneren av gruppe A – antagelig Russland – i kvartfinalen.

Mange i den norske sportsvirkeligheten har fått seg en vekker gjennom denne OL-innledningen: Det er langt fra noen selvfølge at håndballjentene vinner gull. Det er ikke sikkert de er favoritter en gang. Uten verdensspillerne Gro Hammerseng og Tonje Larsen på banen er Norge i gruppen av lag som kan kjempe om gull. Ikke mer.

I de tre første OL-kampene har de vært nervøse og ustabile. Jeg kan ikke skjønne annet enn at gullpresset hjemmefra virker negativt på dem i tillegg til at OL er gigantiske greier. Mot Sverige bommet de på over halvparten av skuddene fordi de skulle gjøre det enkle vanskelig. Slikt skjer nesten aldri med dette laget.

Marit Malm Frafjord etter kampslutt.

Litt typisk at Marit Malm Frafjord bommet på den matchvinnende muligheten mot Sør-Korea. Hun prøvde å avgjøre med en fiks lobb i stedet for å dundre ballen i nærmeste hjørne. En feilvurdering.

Jentene har slitt med høye skuldre helt oppunder ørene. Ikke behagelig. De har vært nervøse og det har sendt scoringssnittet ned fra 31,5 mål pr. kamp i VM-avslutningen (finale, semi og kvart) til 24,6 i de tre første OL-kampene. En enorm forskjell, selvsagt.

Nerveproblemene kan også observeres i andre deler av spillet. Sør-Korea løp nesten over det norske laget da de scoret de to siste målene i den såkalte ankomstfasen. Vanligvis klubber dette laget bare ned motstanderne kontringsforsøk i slike situasjoner. Det ligger i ryggmargen på dem.

Men nå glipper det på grunnprinsippene. Flere «glemmer» oppgaver som til vanlig er en selvfølge. På grunn av manglende ro og trygghet. Dermed faller bunnivået ned. Det har påvirket både prestasjonene og poengpotten så langt. Norge gir jo vanligvis ikke fra seg 26-23 syv minutter før slutt. Nå glapp det.

Bunnivået er for lavt og en ting er i alle fall helt sikkert: Det blir ikke OL-medaljer om de dårligste prestasjonene ikke heves.

Men husk at andre norske perioder var gode mot koreanerne. De første 23 minuttene av 2. omgang ble vunnet 13-7. Norges klart beste OL-spill til nå. Den perioden er noe å bygge videre på. Da var det de norske jentene som styrte kampen ved hjelp av mer aggressivt forsvarsspill og økt fart i kontringene.

Men da alt skulle avgjøres begynte de igjen å knote med både ballen og posisjonene.

Det kan endre seg til den siste uka i OL. Jeg tror i alle fall at det ikke er noen grunn til å regne vekk spillere som Katrine Lunde Haraldsen og Heidi Løke. Begge setter så høye krav til seg selv at det forsterker motgangen. De er vant med å være best i verden. Nå har de ikke vært det. Noe som setter i gang deres selvkritiske vesen.

Heidi Løke under kampen mot Sør-Korea.

Men jeg tror fort begge Györ-stjernene kommer opp på nivået der Linn Jørum Sulland og Linn-Kristin Riegelhuth befant seg i formiddag. De to venstrehendte scoret faktisk 16 av 27 mål og virker å ha den friheten i skuddavviklingen mange andre mangler.

For Thorir Hergeirsson er denne nye situasjonen utfordrende å takle fra benken. Han har havnet litt dårlig rytme både på keeperbyttene og på skiftningene på strekene. Kanskje burde Lunde Haraldsen og Løke avsluttet mot koreanerne i stedet for Grimsbø og Malm Frafjord.

Men ærlig talt: Sør-Korea fortjente det ene poenget. Norge var ikke bedre.