Dette er Lance Armstrongs dopingfall – uansett hva han selv sier

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Når Lance Armstrong (40) nå kaster kortene uten kamp, kan det tolkes på to vis.

* Enten er det, som han selv hevder, umulig å forsvare seg mot en heksejakt hvor han er forhåndsdømt.

* Eller, hvis han faktisk har jukset, så ser han at en karriere bygget på blodoping, svette og tårer ville blitt avslørt i høst.

Med tanke på hvor knallhardt Armstrong i en årrekke har jobbet for å riste av seg dopinganklagene – og til og med lyktes i å få FBI til å droppe saken mot ham – er det fristende å tenke at punkt to er årsaken til nattens beslutning om ikke å kjempe videre mot anklagene.

Ti lagkamerater som åpent skulle fortelle om påstått dopingbruk hos 40-åringen hadde neppe overbevist opinionen om den gamle mesterens sannferdighet. En offentlig skittentøysvask av dimensjoner med et nesten gitt utfall, eller en anledning til å skylde på forhåndsdømming og fastholde egen uskyldighet. Selv for krigeren Armstrong, sannsynligvis godt hjulpet av sin hær av juridiske rådgivere, ble det et enkelt regnestykke.

Men ikke å kjempe for frikjennelse, og dermed sine sju Tour de France-seirer fra 1997 til 2005, vil av mange tolkes som en stilltiende innrømmelse.

Når Armstrong i dag helt sikkert føler seg sviktet av tidligere kollegaer som ved å hevde at Lance var dopet kommer billigere unna selv, er det også med visshet om at mange av de han syklet fra i Tour de France var juksemakere.

Da Bjarne Riis i 2007 innrømmet å ha vært EPO-dopet da han vant Tour de France i 1996, var det ingen spesielt angrende synder som satt på podiet.

– Jeg er stolt over mine resultater. Jeg vet at jeg har kjempet for det, og hvilket arbeid jeg hadde lagt ned, sa Riis i Lyngby.

Likt tenker nok Armstrong. Uavhengig av egen medisinering konkurrerte han vel vitende om de gjeldende premissene på den tiden. Og han vant. Sju ganger på rad.

Armstrong har alltid hevdet at han er blant idrettens mest testede utøvere, med 500 negative dopingprøver, og at han har levert resultater på et jevnt nivå i en årrekke. Så hvis han har jukset, hvordan kan han ha skjult den påståtte dopingbruken?

Det trenger ikke å være verre enn at dopingjegerne tradisjonelt har vært bak de beste juksemakerne.

Og en mengde passerte tester til tross er det flere historier fra Lances karriere som trekker hans uskyldighet i tvil:

* En positiv prøve under Sveits rundt i 2001 skal han ha fått fordekket, hjulpet av pengegaver til det internasjonale sykkelforbundet.

* Forholdet til dopinglegen Michele Ferrari er svært kontroversielt.

* Flere ryttere skal ha fortalt at Armstrong dopet seg. Inkludert Tyler Hamilton, Floyd Landis, Frankie Andreu (les hans intervju med VG her) og texanerens nære venn George Hincapie. Tidligere teammedlem Emma O’ Reily har uttalt at Armstrong ba henne sminke vekke sprøytearr.

Med Armstrongs fall står vi overfor idrettshistoriens kanskje største individuelle svindel. For sykkelsporten er det selvsagt et nytt slag plassert midt i trynet. Likevel er det avgjørende for idrettens fremtid at man tar et skikkelig oppgjør. At mange har jukset før betyr ikke at alle gjorde det, og for å få forbedringer må fortidens grums frem i lyset slik at alle vet at juksemakere jaktes om det så tar mange år.

At mannen som lekte med dopingdømte utøvere i fleng oppover franske fjell for noen år siden – jeg glemmer aldri et par av rykkene hans mot Jan Ullrich – aldri selv skal ha brukt prestasjonsfremmende midler er det kanskje bare sykkelromantikere som innerst inne har trodd på.

Eller er mannen en hundreårsbarn som nå veltes av en ondskapsfull sammensvergelse?

@vgnettbrenne99