Store gutter gråter likevel

Av Lillian Holden, journalist i VG Nett-sporten

Medaljekandidatene svikter en etter en, og tårene triller i OL. Forventningspresset virker å ha knekt de norske utøverne.

Det er mange sterke øyeblikk gjennom OL, og jeg føler jeg har hatt mange av dem. Å se Andy Murray slå Roger Federer på Centre Court, Michael Phelps bli tidenes mestvinnende olympier, gulljubel, åpningsseremoni og en «ukjent» nordmann ta OL-sølv i fekting.

Men ingen av disse øyeblikkene har gjort så sterkt inntrykk på meg som Olaf Tufte. En av Norges desidert tøffeste menn, dobbelt olympisk vinner, brannmannen med Tufte Farmer Challenge .

Han røk ut i semifinalen i OL. Og tok til tårene.

Jernmannen Tufte sto foran oss journalistene med skjelvende hake, bristende stemme og tårer som kom rennende fra under solbrillene. Til slutt måtte han ta noen minutter for seg selv, med armen til coach Tore Øvrebø om seg.

En av de tøffeste mennene jeg vet om, gråt i skuffelse over egen prestasjon.

To dager senere gråt Bård Nesteng, 33-åringen, familiefaren, sine modige tårer etter å ha røket ut i åttendedelsfinalen. Han måtte ha en drøy halvtime på seg til å komme seg såpass til hektene at stemmen bar ham. .

I går røk bryteren Stig André Berge ut av OL i sin første kamp. Den matchen så jeg ikke – men de som gjorde det, beretter om en skuffet mann som kjempet mot tårene etter exiten.

Håndballjentene, med Heidi Løke i spissen, gråt etter poengtap mot Sør-Korea. Ezinne Okparaebo møtte pressen med blanke øyne etter exit på 100-meteren. En skadet Ingvill Måkestad Bovim gråt over å likevel ikke få løpe på Olympiastadion. Hadde dette vært et OL i tårer, ville Norge ligget i toppen av medaljestatistikken.

En etter en har medaljehåpene skuffet. Det virker som om forventninger som skrus opp, det økte trykket fra medier og folkets interesse rett og slett blir for mye for de norske utøverene når OL kommer i gang – som at de rett og slett ikke takler presset.

Tore Brovold var et av våre store medaljehåp – han skjøt seg bort i kvalifiseringen. Mannen som er vant med å trene alene i skogen, var brått omringet av journalister før OL-konkurransen.

Kanskje fikset han det ikke helt.

Med håndballjentene er vi rett og slett så bortskjemte at vi forventer at de kommer hjem med gull. Det virker som om disse forventningene har sneket seg innunder huden på dem – både på de godt rutinerte som ikke helt klarer å stå fram og ta tak, og hos de yngre – naturlig nok. Riktignok tok de seg videre til semifinalen i dag – men også det med et nødskrik, og det måtte en solid snuoperasjon til.

La oss endelig håpe det har løsnet skikkelig for jentene nå, så vi får noe å glede oss over.

En etter en reiser de norske hjem. Det virker som om OL-sirkuset blir for overveldende, som om ønsket om å prestere og innfri forventningene blir for stort. Og mens vi i mediene får god bruk for tittelord som «tårevåt», «knust» og «drømmen brast», blir Norges medaljesjanser mindre og mindre.

 Heldigvis venter vi fremdeles på Andreas Thorkildsen og Gunn-Rita Dahle Flesjå – og i mellomtiden setter jeg alt jeg har på Eirik Verås Larsen, som virket råsterk på Dorney Lake i semifinalen.

Vært så snill å innfri, Eirik. Jeg tror ikke jeg orker flere menn som gråter nå.

Er det greit – til og med for store gutter – å gråte?