Dette er Lance Armstrongs dopingfall – uansett hva han selv sier

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Når Lance Armstrong (40) nå kaster kortene uten kamp, kan det tolkes på to vis.

* Enten er det, som han selv hevder, umulig å forsvare seg mot en heksejakt hvor han er forhåndsdømt.

* Eller, hvis han faktisk har jukset, så ser han at en karriere bygget på blodoping, svette og tårer ville blitt avslørt i høst.

Med tanke på hvor knallhardt Armstrong i en årrekke har jobbet for å riste av seg dopinganklagene – og til og med lyktes i å få FBI til å droppe saken mot ham – er det fristende å tenke at punkt to er årsaken til nattens beslutning om ikke å kjempe videre mot anklagene.

Ti lagkamerater som åpent skulle fortelle om påstått dopingbruk hos 40-åringen hadde neppe overbevist opinionen om den gamle mesterens sannferdighet. En offentlig skittentøysvask av dimensjoner med et nesten gitt utfall, eller en anledning til å skylde på forhåndsdømming og fastholde egen uskyldighet. Selv for krigeren Armstrong, sannsynligvis godt hjulpet av sin hær av juridiske rådgivere, ble det et enkelt regnestykke.

Men ikke å kjempe for frikjennelse, og dermed sine sju Tour de France-seirer fra 1997 til 2005, vil av mange tolkes som en stilltiende innrømmelse.

Når Armstrong i dag helt sikkert føler seg sviktet av tidligere kollegaer som ved å hevde at Lance var dopet kommer billigere unna selv, er det også med visshet om at mange av de han syklet fra i Tour de France var juksemakere.

Da Bjarne Riis i 2007 innrømmet å ha vært EPO-dopet da han vant Tour de France i 1996, var det ingen spesielt angrende synder som satt på podiet.

– Jeg er stolt over mine resultater. Jeg vet at jeg har kjempet for det, og hvilket arbeid jeg hadde lagt ned, sa Riis i Lyngby.

Likt tenker nok Armstrong. Uavhengig av egen medisinering konkurrerte han vel vitende om de gjeldende premissene på den tiden. Og han vant. Sju ganger på rad.

Armstrong har alltid hevdet at han er blant idrettens mest testede utøvere, med 500 negative dopingprøver, og at han har levert resultater på et jevnt nivå i en årrekke. Så hvis han har jukset, hvordan kan han ha skjult den påståtte dopingbruken?

Det trenger ikke å være verre enn at dopingjegerne tradisjonelt har vært bak de beste juksemakerne.

Og en mengde passerte tester til tross er det flere historier fra Lances karriere som trekker hans uskyldighet i tvil:

* En positiv prøve under Sveits rundt i 2001 skal han ha fått fordekket, hjulpet av pengegaver til det internasjonale sykkelforbundet.

* Forholdet til dopinglegen Michele Ferrari er svært kontroversielt.

* Flere ryttere skal ha fortalt at Armstrong dopet seg. Inkludert Tyler Hamilton, Floyd Landis, Frankie Andreu (les hans intervju med VG her) og texanerens nære venn George Hincapie. Tidligere teammedlem Emma O’ Reily har uttalt at Armstrong ba henne sminke vekke sprøytearr.

Med Armstrongs fall står vi overfor idrettshistoriens kanskje største individuelle svindel. For sykkelsporten er det selvsagt et nytt slag plassert midt i trynet. Likevel er det avgjørende for idrettens fremtid at man tar et skikkelig oppgjør. At mange har jukset før betyr ikke at alle gjorde det, og for å få forbedringer må fortidens grums frem i lyset slik at alle vet at juksemakere jaktes om det så tar mange år.

At mannen som lekte med dopingdømte utøvere i fleng oppover franske fjell for noen år siden – jeg glemmer aldri et par av rykkene hans mot Jan Ullrich – aldri selv skal ha brukt prestasjonsfremmende midler er det kanskje bare sykkelromantikere som innerst inne har trodd på.

Eller er mannen en hundreårsbarn som nå veltes av en ondskapsfull sammensvergelse?

@vgnettbrenne99

Carew er et sjansespill for Vålerenga

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Hvis kveldens VG Nett-nyhet om John Carew (32) i forhandlinger med Vålerenga hadde kommet for noen år siden, ville det vært for godt til være sant.

Nå er spørsmålet i stedet om angriperen og eliteserieklubben kan bli et lykkelig ekteskap.

John Carew har vært den største stjernen norsk fotball har hatt de siste ti årene, og har også vært en toneangivende og fryktet spiss i de største ligaene.

Kombinasjonen styrke, størrelse og fart kombinert med talent som Carew har er det få med norsk pass som noengang har matchet.

Og da dominerende Marouane Fellaini tok ned oppspill på brystet med midstopper i rygg for Everton mot Manchester United mandag kveld, minnet det meg om en av de beste opptredene jeg har sett av en enkeltspiller live: John Carew for Norge i 2-1-seieren mot Lionel Messi og Argentina sommeren 2007.

– Som å se en voksen mann mot barn, sa Kristofer Hæstad til meg i pressesonen etterpå den gang – og traff spikeren på hodet.

At Vålerengas nåværende kaptein får glede av en like god spiss i høst, har jeg ingen tro på. Hvis han velger å spille for Vålerenga etter en hel sommer som Bosman-spiller er det fordi han ikke får noen bedre løsning totalt sett. Altså: Han er ikke veldig ettertraktet selv om han ikke koster noe i overgangssum.

Carew er utvilsomt over toppen. Han har ikke startet en klubbkamp siden 17. januar. Han har ikke spilt 90 minutter i en klubbkamp siden 23. februar 2011. Han har ikke scoret mer enn tre ganger på 29 kamper i de mislykkede oppholdene i Stoke og West Ham.

Og hans fysiske form er et usikkerhetsmoment. Et søk på John Carew i bildedatabasen Scanpix viser Lørenskog-mannen langt mer avbildet på den røde løper enn på fotballbanen det siste året. Spørsmålet er om et søtere liv enn det med daglige fotballtreninger for å få spilt bortekamper mot Haugesund er mer fristende for en mann som har opplevd det meste med knottsko på beina. Det er ikke gitt om han har motivasjonen som kreves for å kunne levere i norsk eliteserie.

Over toppen betyr imidlertid ikke at han ikke kan være en god spiller også internasjonalt. At han kan komme i form og dermed dominere i eliteserien er høyst mulig. Carew er sterkere enn nesten alle han møter i dueller, og holder potensielt fortsatt topp eliteserieklasse. Landslagsplassen kan gjenvinnes, og for en spiller som mangler VM på merittlisten er det ikke helt ubetydelig. Kjærligheten til klubben han slo gjennom som 17-åring i er reell. Med spilletid og tillit kan han igjen blomstre, og Oslo er et sted spissen har gode muligheter til å trives – også for godt. Med Carew i kamptroppen bør billettsalget, i alle fall i starten, kunne ta seg opp med flere tusen – og dermed kan entusiasmen rundt klubben få et sårt tiltrengt oppsving.

Så spørs det til hvilken pris. Carew har tjent så mange millioner på karrieren at han tåler å tjene en brøkdel nå. Samtidig vil han aldri akseptere annet enn en avtale i lønnsadelen i eliteserien. Der tjener de beste fra tre millioner kroner i året og oppover. Vålerengas historikk med å hente gamle spisser tilbake til eliteserien (Rune Lange og Tore André Flo) gjør at mange vil tvile på mannen som fyller 33 år 5. september.

Men vi vet alle hva som bor i en god Carew. Derfor er det forståelig at VIF er villige til å vurdere å gamble. Jeg tror det er mest opp til hans egen motivasjon hva dette ender i.

Tror du Carew vil bli en suksess i eliteserien?

@vgnettbrenne99

Sorry, Alex – det blir ikke gull i år heller

Tabelltips av Øyvind Brenne, sportssjef, VG Nett.

Sir Alex Ferguson (70) vant kampen om gullkalven Robin van Persie (29), men i krystallkulen ser jeg likevel bare Premier League-sølv for elevene hans i  Manchester United til våren.

Å skrive at det blir jevnere i toppen av årets Premier League enn i fjor går ikke an, det er jo knapt mulig, og å skille de etter min mening to beste lagene er ikke lett.

I fjor var det målforskjellen som skilte da City tok rotta på United. Inn på Old Trafford før seriestart kommer Arsenals kaptein og 30-målsscorer van Persie, mens City ikke har forsterket fra samme hylle. Burde det ikke matematisk si at United bør vippes over City i rangeringen? Kanskje. Men at Citys tross alt ferske lag har fått mer tid sammen gjør relasjonene der bedre. Tittelen i fjor har gitt manager Roberto Mancini bittelitt mer arbeidsro. Og de innbyrdes kampene i ligaen i fjor hvor City vant fortalte noe om styrkeforholdet head to head. Dermed ender jeg med dette tipset:

1. Manchester City
Best i fjor, selv om det avgjørende i siste kamp satt langt inne, og mer samspilt nå. Har verdensklasse og backup i alle posisjoner. Hart, Kompany, Y. Toure, Silva og Aguero er alle kandidater for verdenslagets førstellever. Tevez og Balotelli er potensielle problemer, men husk også for noen spillere der er. Og skulle det lugge, kan Mancini kjøpe seg toppkvalitet i januar – selv om sommeren har vært overraskende stille. Vil prioritere Champions League, hvilket ikke gikk i fjor, men har den beste stallen av alle.

TAKKET: Robin van Persie.

2. Manchester United
Har styrket et lag som fungerte godt i hjemlig liga i fjor. Kagawa hever kreativiteten på offensivt (hvor det kan bli vanskelig å gi alle spilletid), mens vitale Rooney har fått drømmepartneren i form av 2012s tredje beste spiller i verden: van Persie. Kortsiktig handel av en skadeutsatt 29-åring – men den måtte til for å vise muskler. de Gea vokste i fjor, Vidic er tilbake og på midtbanen kryr det av alternativer. Backene og Rio Ferdinands 2012-kvalitet er spørsmålstegn. Har et imponerende kollektiv og ledes av kontinuitetens mester Ferguson.

3. Chelsea
Champions League-mesterne har handlet svært spennende Hazard og Oscar for over 400 millioner kroner. Er i ferd med å løse aldersproblemet i stallen, og har kvalitet overalt og rubler i banken. Topp keeper (Cech) og stoppere, ligaens beste venstreback i Cole. Flust – nesten for mange – gode å velge i på midten. Mata, Ramires og Lampard må jo spille mye, de to nye også, pluss at Mikel/Essien kjemper om ryddejobben. Men: På topp har jeg ikke sett Torres god på to-tre-fire år (hjelper ikke å gjøre det bra på slutten av en EM-finale mot ti mann), så uten råskinnet Drogba fremme står mye og faller på hans renessanse. For han må heve scoringssnittet i blått (7 mål på 46 kamper) kraftig. Og om manager di Matteo er rett mann når også han opplever motgang og må ta upopulære avgjørelser er et åpent spørsmål..

4. Arsenal
Målkongen van Persie har gjort som Fabregas, Nasri og Adebayor: Forsvunnet fra Emirates. De beste tror ikke på titler i Arsenal-drakt. Signalet fra kapteinen til spillerne som er igjen skal ikke undervurderes. Og nederlenderen vant mange kamper alene for de røde og hvite i fjor. Når det er sagt er Arsene Wenger nærmest verdensmester i å utnytte materiale, og har i år gjort lure kjøp som Podolski og Giroud tidlig – i motsetning til panikkhandlingen 31. august i fjor. God egenprodusert keeper, Vermaelen/Koscielny er et topp stopperpar, vingene utgjør fare med sin hurtighet, mens Arteta er en bra midtbanespiller, dog langt under Fabregas. Santi Cazorla svært riktig kreativ forsterkning. Min  vurdering er at de rett og slett er ligaens 4. beste lag; klart bedre enn de bak og dårligere enn de foran.

5. Liverpool
Brendan Rodgers’ spillestil kan varme Anfields hjerter og skape ny glød.  Men må heve seg mot dårligere lag spesielt på hjemmebane. Har redusert lønnsutgiftene, det var ikke dumt, og lagets stamme er fortsatt klasse: Reina-Agger-Gerrard-Suarez. Sistnevnte blir nøkkelmannen, og jeg tror stang ut i fjor går inn i år. Defensivt ser det allright ut, og det viktige ankeret Lucas er tilbake. Gerrard var god i EM, men resten av midtbanen må heve seg. Det er spekulert på at 350 millioner kroners-mannen Carroll ikke passer inn, men mener han er langt bedre enn sitt rykte – og en kjempetrussel også fra benken i mange kamper. Hvis heller ikke denne stilen passer Liverpool vil det imidlertid igjen murre.

6. Tottenham
Ser noe svakere ut nå. Langvarig oppsving under Redknapp endte i formdupp i vår. Tror unge Villas-Boas er et smart valg for å komme videre. Men viktige Modric (som jeg mener er god, men som er hauset opp mer enn nødvendig) forsvinner trolig etter å ha gjort seg uspiselig. På topp er fortsatt kun Defoe i stallen av etablerte spisser. En Adebayor-type må inn om man skal true topp fire. Viktige, dog kronisk skadede King har lagt opp, men Vertonghen et godt Ajax-hent som erstatter. Topp backer og vinger; Bale er en av verdens beste spillere. van der Vaart må opp et par hakk igjen, da er han til gjengjeld målfarlig som få og Sigurdsson – på benken for Hoffehiem så sent som ved juletider i fjor – må fortsette som i Swansea.

STJERNER: Papiss Demba Cissé og Demba Ba (til h.) i Newcastle.

7. Newcastle
Forrykende i fjor, og har beholdt laget nå – som egentlig så svekket ut før fjoråret, men hvor den nye vinen smakte godt. Krul er blitt en toppkeeper. Coloccini er vital i forsvaret, men resten bak der er middels og nedover, spesielt ved et par skader. Tiote, kalt det vandrende gule kort i denne spalten i fjor, har nå 25 advarsler på to sesonger, men rydder alltid godt opp bak pasningsspilleren Cabaye og kreative Ben Arfra. Må fortsette å spille med entusiasme som i fjor. Hovednøkkelen er på spissplass. Vi har sett at to senegalesere ikke nødvendigvis passer sammen, og her må Pardew ha brukt sommeren godt. For Ba i 2011-høstform og Cissé i vårform samtidig er verdens beste spisspar! Funker ingen av dem har Newcastle et kjempeproblem.

8. Everton
Mistet talentet Rodwell, og tidligere så viktige Cahill, men har måltyven Jelavic videre og ikke minst Moyes i sjefsstolen. Har en god førsteellever, med Howard, Jagielka, Banes og Fellaini som øvrige nøkkelspillere. Alltid best etter jul, bør våkne før nå, men har helt klart kvalitet til å jage klubber som Newcastle, Tottenham og Liverpool i kampen om å være best etter de for tiden fire største.

9. Fulham
Hodgsons suksessmannskap er skiftet sakte, men sikkert ut. Hjemmesterkt lag med gode individualister som Ruiz og Dembelé, og en erfaren forsvarslinje med Hangeland som sjef. Dempsey ser ut til å bli, og det er svært viktig. Scorer masse mål og jobber hardt. Fulham ser best ut av de mindre gode lagene i Premier League.

10. Aston Villa
Defensive McLeishs tamme lag kunne rykket ned, men tror på oppsving under Lambert, som tok Norwich fra nivå to til sikret PL-kontrakt på tre år. Hans stil bør passe mannskapet bedre (Norwich slapp inn i 36 av 38 kamper i fjor, så det er fremover det skal smelle). Given er keeperklasse, dog nedadgående som vist i EM, og forsvaret med trege Dunne i spissen ser rustent ut. Bent er en av ligaens viktigste menn for sitt lag her. Ireland var god i Facebooks barndom, mens N’Zogbia har mye mer inne enn i fjor. Har sans for Agbonlahor og Albrighton (begge skadet i starten) også.

A WALK IN THE…? Ji-Sung Park, QPR.

11. QPR
Har faktisk en bra stall. Umulig å sette dem enda høyere med tanke på nesten-nedrykk i fjor, men Hughes har fått litt tid til å samspille laget nå. Og det ser bra ut. Green i mål et stort pluss. Zamora/Cisse et komplementært spisspar. Taarabt har egenskaper til å dominere rundt løpsmaskinen Park fra Man. U og raske Hoilett (eks Blackburn) &Wright-Phillips. Forsvaret ser satt sammen av folk som har PL-erfaring fra andre klubber.  Gode navn, men fungerer de sammen? Og QPR er kjent som en kaosklubb med kortsiktige løsninger. Dagens stall er et resultat av det. At Barton reiser er alt i alt helt greit.

12. Sunderland
O’Neill frelste laget i fjor, selv om det duppet på slutten, men er en energisk manager som skaper tro.Men må få laget til å styre kamper mer. Sessegnon og Larsson er de to klassespillerne som må levere.  Burde sikret seg et bedre spisskjøp enn 34-årige Saha. Sammenskrapet forsvar, men folk som O’Shea holder godt nivå.

13. WBA
Hodgson organiserte seg til topp ti i vår, og overleverer Clarke et mannskap som bør unngå nedrykksstrid greit. Foster en returglad, men ok keeper. Lite spennende forsvar, men bra midtbane – og på topp er Odemwingie og Long er det en engelskmanne kaller proven goalscorers. Lukaku fra Chelsea kan bli en komet.

14. Stoke
Kynikerne fra forblåste Britannia kjører på med store spillere, raske vinger og dødballfokus. Leverer samme varen til samme uttelling år etter år, og med tanke på lagene jeg rangerer under lukter det ny kontrakt, men ikke forbedring. Man vet hva man får av Huth (ikke klar i åpningen), Shawcross og kompani bak, Walters og Etherington er nøkkelmenn på midten, mens Crouch må levere som i fjor (10 ligamål).

15. Swansea
Michael Laudrup virker som et godt valg i å ta arven etter Martinez og Rodgers videre. Vanskelig å følge opp fjoråret, men Michu på midten bør være et godt kjøp, og den innarbeidede spillestilen fungerer selv uten Liverpool-klare Allen. Vorm sjokkerte nærmest med storspill i hele fjor, og bør være i – ja, dette blir et dårlig ordspill –  form i år også. Sinclair vil vekk, men bør beholdes – for han er den beste spilleren i et lag hvor kollektivet er trumfkortet.

16. West Ham
Med Allardyce som sjef får man lange baller og mange kjøp, og det sendte West Ham opp. Nolan med 12 mål forrige sesong og like mange for Newcastle sist han var i Premier League blir viktig sammen med de andre spillerne med PL-erfaring. Cole er en allright tanksenter, og må levere flere mål enn vanlig, for tror lite på Vaz Te etter det han gjorde i Bolton. Keeper Jaaskelainen er på kraftig vei ned,han er  for øvrig dårlig med ballen i beina, og bør håpe det gode stopperparet Tomkins/Collins rydder unna.

NØKKELSPILLER: Rickie Lambert i Southampton.

17. Southampton
Talentfabrikken må utnytte entusiasmen etter opprykket for å stå i Premier League. Men hvis spissene Jay Rodriguez, Rickie Lambert og Billy Sharp leverer som på lavere nivå, er plassen sikret.  Denne trioen er Sotons trumf, mens Lallana kan tilberede, og i midtforsvaret ser det relativt bra ut. Ubeskrevne PL-spillere i fleng er et stort usikkerhetsmoment, Kelvin Davies i mål, kjøpt til Wimbledon som reserve av Drillo i sin tid, er et svakt punkt. Med kjempesignerignen Gaston Ramirez fra Uruguay på inn dørene tror jeg det holder akkurat til ny kontrakt.

18. Wigan
Martinez på benken er lagets største stjerne. Holdt igjen Wigan oppe i fjor, men stallen ser ikke bra ut. Tre mann bak med Gary Caldwell i midten høres tungt ut. Bredden er ikke imponereende. Men A. Kone kan være et ok spisskjøp.McCartey, di Santo og Moses er tre gode offensive spillere, mens Al-Habsi har bevist sine kvaliteter. Lite publikum, og dermed inntekter og glød rundt laget.

19. Norwich
Åpnet bra i fjor, og holdt overraskende plassen. Andreåret kan bli tungt. Mistet manager Lambert og har ikke styrket laget noe særlig. Var på nedadgående kurs i fjor. Hodesterke Michael Turner var god for Hull for noen år siden, men i likhet med resten av nykommerne snakker vi ikke klasse her. Viktige Holt, som etter hvert leverte en stor fjorårssesong, signerte ny kontrakt og må opp på 2012-nivået igjen. Synes det lukter motgang og et dårlig år for kanarifuglene.

20. Reading
Kjempeflyt med 15 seirer på de 19 siste i fjor ga ligaseier i Championship. Må bygge på flyten, for spillerstallen ser svak ut med PL-briller. Vi snakker om et lag hvor Ian Harte, som prøvespilte for Vålerenga i 2008, trolig starter premieren. Spissen Pogrebnyak fra Fulham må tenne til igjen.

Hva tror du?
@vgnettbrenne99

Derfor må det bli Grimsbø fra start

Av Jostein Overvik

LONDON (VG Nett) Det er vanskelig å forstå om Thorir Hergeirsson ikke velger Kari Aalvik Grimsbø fra start mot Sør-Korea. Hun har vært nesten dobbelt så god som Katrine Lunde Haraldsen i OL.

Mange ble forundret da landslagssjefen igjen åpnet med Katrine Lunde Haraldsen mot Brasil. Det var ikke spesielt vellykket og i semifinalen kan ikke lenger gamle meritter – og et behov for å få i gang begge keeperne – være styrende. Nå handler det om OL-finale eller ikke OL-finale.

Tallenes tale er nemlig klokkeklare i de seks første OL-kampene.

 Redningsprosent (antall innslupne i forhold til antall skudd innenfor stengene):

Grimsbø 45,6 prosent

Haraldsen 24,6 prosent

VG-børsen (VGs papirutgave vurderer etter hver kamp spillerne på skalaen fra best 10 til verst 1):

Grimsbø 7,00 poeng i snitt

Haraldsen 4,50 poeng i snitt

Situasjonen foran semifinalen mot Sør-Korea kan sammenlignes med den som oppsto foran kampen mot dem (27-27) i gruppespillet i forrige uke. I kampen før fikk Kari Aalvik Grimsbø sitt store gjennombrudd på landslaget da hun reddet seieren mot Sverige.

Likevel ble hun plassert på benken fra start mot Sør-Korea. Lunde Haraldsen var ikke spesielt god før pause. Så kom Aalvik Grimsbø i 2. omgang og leverte på omtrent samme nivå ­– litt under pari. Det er ikke sikkert det hadde skjedd om hun hadde fått starte på banen.

Nå synes jeg helt ærlig Grimsbø fortjener rangen. Det betyr ikke at jeg regner Katrine Lunde Haraldsen ut av OL. Det virker som humøret hennes er stigende. Kapasiteten er det ikke noe i veien men, men i London har hun for første gang ikke maktet å få frem all den aggressivitet, timing og smartness som skal til for å avgjøre håndballkamper på verdensnivå.

Men der har keeper-Kari heldigvis vært. Hun presterer nå på akkurat samme skyhøye nivå som Lunde Haraldsen lå på under EM i Norge og Danmark for to år siden.

 Mange har spurt meg de siste to dagene etter mirakelomgangen mot Brasil: har det snudd nå?

Det vet jeg ikke helt. All erfaring tilsier at fem timer og 33 minutter med motgang ikke forsvinner som dugg for sola i løpet av 27 gode minutter. Men det kan hende at Norge i kveld vil få frem en mye jevnere kamp. Uten de store bølgedalene.

Det blir fantastisk viktig å få i gang skytterne på høyresiden. Etter at Linn Jørum Sulland scoret 11 mot Sør-Korea sist har skuddstatistikken vært sensasjonell dårlig fra både Sulland og Tonje Nøstvold.

Sulland har scoret på ett mål på sine 13 siste skudd.

Nøstvold har scoret ett mål på sine 17 siste skudd.

Helt forferdelige tall selvsagt og mot Sør-Korea må Norge han en plan B hvis bomskytingen fortsetter i samme stil. Den heter Karoline Dyhre Breivang på høyre bakspillerplass eller Amanda Kurtovic inn i skytterrollen.

Norge har fortsatt mye å forbedre i kveld. Jeg vil si at jentene er 60/40-favoritt. Det samme gjelder i forhold til OL-gullet.

For hva skjedde etter Norges forvandling tirsdag?

Frankrike, Russland og Kroatia ble slått ut.

Sør-Korea, Montenegro og Spania er ikke umulige motstandere om det norske laget endelig klarer å holde seg i flytsonen mer enn 27 minutter. Etter kvartfinalen mot Brasil må vi vel si at flyten fortsatte dagen ut!

 

 

Den halvnakne sannheten

Beklageligvis, eller eventuelt ikke beklageligvis, fører det  å se sommeridrett også med seg en del halvnakne kropper.

Ute ved Horse Guards Parade i sentrum av London ligger sandvolleyballarenaen. Hver eneste dag gjennom lekene har tribunene her vært fylt til randen av mennesker, mens de fire utøverne som til en hver tid er i sving, strever seg rundt nede på banen.

Herrespillerne med shorts og singlet – damespillerne i små bikinier og truser.

Man kan jo spørre seg hva motivet til en del av tilskuerne ved OL-arenaen er. Neppe alle er der fordi de er genuint interesserte i sandvolleyball, eller fordi dette er stor idrett som de bare MÅ få med seg.

En del har nok møtt opp for å se hud, for å se jenter som slenger seg rundt i sanden kun iført klær vi småkalde nordmenn knapt får brukt i løpet av sommeren.

Det er bare noen måneder siden kravet om å iføre seg minimalt med klær forsvant fra kvinnenes sandvolleyball. Inntil da kunne ikke utøverne velge å ta på seg ekstra klær under bikinien dersom det var kaldt i været, eller om de på grunn av religion og kultur ikke følte seg komfortable med å stille halvnaken til kamp.

Heldigvis opphørte dette kravet – men de fleste velger likevel fremdeles å iføre seg bikini og truse når de spiller.

Sandvolleyballjentene har blitt en omdiskutert gjeng utøvere, på grunn av sine klær – eller mangelen på dem. Igjen og igjen må de svare på debatten om kroppsfokus og om de føler seg trakassert.

Vel, la oss ta en kikk vekk fra Horse Guards Parade.

Over til bassenget i Aquatics Centre, for eksempel. Hvor OL-svømmerne har sin arena. I denne idretten er jentene iført badedrakter, mens herrene stuper i bassenget i små badebukser.

Hvorfor er dette annerledes enn det jentene går i når de spiller sandvolleyball?

Om mannlige tilskuere skal beskyldes for å glo på jentene i sanden, bør ikke da også kvinnelige tilskuere beskyldes for å glo på gutta i klorvannet? Er kroppsfokuset på jenter så mye annerledes at dette ikke kan sammenlignes?

Jeg vet ikke.

Men for å holde oss innenfor jentenes verden i OL. Legger man videre turen innom Olympiastadion, hvor friidretten holder til, er dosen hud også ganske stor. Men her er det enklere å forstå at utøverne har mindre klær på seg – som en av de amerikanske sandvolleyballspillerne sa til meg på tirsdag, så tar man ikke på seg en diger joggedress hvis man skal forsøke å åle seg over ei stang i enten stavsprang eller høyde.

Hvorfor er ikke dette like ille som sandvolleyball? Jentene som driver med denne idretten, sier at bikini og truse er praktisk, fordi det er enkelt å bevege seg i, og de slipper å få hauger av sand under klærne.

Kanskje holder ikke dette argumentet vann for noen. Kanskje bør man tone ned mengden hud for å få vekk kroppsfokuset.

Det jeg mener er mest urettferdig i dette, er at de mannlige volleyballspillerne ikke har de samme alternativene som jentene. De skal stille i shorts og singlet. Selv om flere av dem har sagt at de ønsker å spille i bar overkropp, er ikke det et alternativ.

Så hvorfor skal det kun være slik for jentene? Akkurat den skjønner jeg ikke. Men en ting jeg skjønner, er at hvis man skal se på sommer-OL, så får man en del halvnakne kropper med på kjøpet – om man liker det eller ikke.

Mer klær i sandvolleyball eller ikke – hva mener du?

Tåler ikke en smell til

Andreas Thorkildsen (30) kan vinne sitt tredje OL-gull på rad, men han kan også gå på sin tredje mesterskapssmell på rad.


 
I VM i Daegu i fjor var det så vidt han kvalifiserte seg til finalen.

I den gjentok nestenulykken seg.

Han gikk videre til de tre siste omgangene i finalen med et nødskrik. Den endte med sølvmedalje, lengdemessig (86,27-84,78) et godt stykke bak verdensmester Matthias de Zordo fra Tyskland.

I EM for seks uker siden pådro han seg en skade i kvalifiseringen og måtte bryte finalen halvveis. 4. plassen innebar at han for første gang siden OL-gullet i 2004 havnet utenfor pallen i et internasjonalt mesterskap.

Foran onsdagskveldens kvalifisering til spydfinalen lørdag, sier han at det gjenstår å se hvordan teknikken stemmer i en konkurranse. Det halvannen måned siden den siste, og før den slet han med teknikken. Det er med andre ord i det blå hvordan det vil gå.

Foto: NTB Scanpix

For det første er historisk sett ikke kvalifiseringen hans sterkeste konkurranse, for å si det slik. Spesielt når den avvikles på morgenen. Andreas Thorkildsen er et utpreget B-menneske med alle de ulemper det kan medføre for en som lever av koordinasjon og styrkeeksplosjon.

Nå går den på kvelden. Hvilket, tro det eller ei, er en fordel for ham.

Ulempen er at han helst vil oppnå kvalikkravet/lengden (82 meter) i første kast, slik at han blir ferdig med saken og kan slappe av på en benk på indre bane – uten å måtte tenke på neste kast.

Om en halv time, fordi 22 kastere er påmeldt i hans kvalikgruppe A.

Jeg tipper imidlertid at han må forberede seg på det. Gruppen inneholder en del navn som kan kaste langt. Blant andre VM-medaljevinnerne 2009, Guillermo Martinez fra Cuba og Yukifumi Murakami fra Japan. Og Stuart Farquhar fra New Zealand (sesongbeste 86,31) og Vadims Vasilevskis fra Latvia (86,50). Ario Mannio vant EM- bronsemedalje på hjemmebane i slutten av juni.

Men Andreas Thorkildsen går selvsagt til finalen lørdag. Noe annet ville være en katastrofe. Den har han ikke råd til nå. Først og fremst prestisjemessig. Og når prestisje står på spill, går han ikke på en smell. Til det er konkurranseinstinktet hans alt for solid, ikke minst sammenliknet med konkurrentenes – og det er dem han tross alt skal måles mot.

I den målingen kommer han klart best ut, forutsatt at det er sant at han ikke lenger har en skade på lårets framside.

Ingen av dem, med unntak for tsjekkeren Vitezslav Vesely, har vist at de kan true Thorkildsen hvis han er i normal gjenge. Det vil si kaster 88 meter og litt til i en finale, for eksempel i fjerde eller femte omgang – etter å ha kastet seg inn i de to-tre første.

Foto: Ap

Matthias de Zordo, som var den eneste som slo ham i 2010 og fulgte ham til døra i EM-finalen 2010, var skadet før Bislett-stevnet for to måneder siden. Nå er han friskmeldt. Men det er grunn til å anta at ”det er OL bare hvert fjerde år” har vært mer avgjørende medisinsk enn ordinær rehabilitering.

Tero Pitkämäki ble trukket fram som kandidat til medaljekampen av Andreas Thorkildsen under pressetreffet hans i deltakerlandsbyen mandag for to dager siden. At VM-gullvinneren fra 2007 nå plutselig skulle få full effekt av det snart ett år lange treningssamarbeidet med verdensrekordholder Jan Zelezny – og ny teknikk – har jeg liten tro på.

Pitkämäki vant EM-bronse i 2010 etter å ha fått 2009-VM ødelagt på grunn av sykdom. Stort sett har han ikke kastet godt på tre år. Spydnasjonen Finlands mann er Ari Mannio. Vel å merke med bronsekastet 82,63 i Helsinki, hvilket ikke er særlig mye å ha i bagasjen før en OL-finale foran 80 000 tilskuere lørdag kveld.

Der og da vil Andreas Thorkildsen være desidert best rustet. Han kan ikke få nok av anledninger som dette og er innehaver av OL-rekorden (90,57) fra Beijing-OL foran 90 000 tilskuere.

Han sikter også mot å ta igjen og gå forbi legenden og forbildet Jan Zeleznys rekord på elleve mesterskapsmedaljer (Thorkildsen kan ta sin niende nå).  Samt selvsagt vinne sitt tredje OL-gull på rad, slik Zelezny gjorde det fra 1992 til 2000 (han vant sølv i 1988).

Dessuten får han en god slump (gull)bonuspenger fra utstyrssponsoren og noen andre såkalt samarbeidspartnere. Det er også en gulrot, om enn ikke så god som anledningen til å fortelle utfordrerne at spydtronen tilhører ham.

Til den hører nemlig en del goder som Andreas Thorkildsen helst ikke vil være foruten; oppvartingen, kongen av pressekonferansene, noe så banalt som å være ubestridt konge (?) på toppidrettssenteret i Oslo, divarollen han kan spille når han måtte ønske det.

Sjefen over alle sjefer, for å ta kortversjonen.

Det er frykten for å måtte ta til takke med birollene som kommer til å drive ham og spydet fram mot gullmedaljen på London-OLs nest siste dag.

Så enkelt er det, og så gjenstår det å se om han klarer å gjennomføre kastet så enkelt som mulig fra A til Å. Det er de som er de beste og går lengst.

På den annen side er det lettere sagt enn gjort.

Andreas Thorkildsen har prøvd i ett år nå uten å få det til.    

Norsk idretts neste stjerne

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Henrik Ingebrigtsen har akkurat løpt inn til 5. plass på 1500 meter i OL på Olympiastadion i London. For en nasjon som Norge er det ofte kun medaljer som legges merke til, men det er fordi vi alltid har vært dominerende på vinterstid.

Faktum er at det er langt vanskeligere å lykkes i sommeridrettene, årets OL er nok et bevis, og jeg mener kveldens prestasjon av Ingbrigtsen minst er på linje med flere av mer tiljublede norske bravader i skisporet oppgjennom.

Når jeg sitter her i presserommet umiddelbart etterpå, bare 30 meter fra mållinjen han krysset tre tideler fra medalje, er to momenter om hvorfor Ingebrigtsen er en spesielt spennende utøver sentrale:

1) Han er rå fysisk, og et løpstalent vi sjelden ser i Norge. I tillegg løper han taktisk meget smart, og setter seg i respekt i feltet på en unorsk måte.

2) Han er en ærlig, verbal og offensiv – rett og slett det man kan kalle en spennende type. I pressesonen i OL har han levert flere engasjerende refleksjoner enn jeg kan huske å ha hørt av særlig mange norske utøver på flere år.

Foto: Bjørn S. Delebekk

For selv om Vebjørn Rodal har et poeng når han melder at nivået på 1500 meter er lavere enn på en stund akkurat nå, er det fortsatt en øvelse som ikke bare favner løpere fra hele verden: Mellomdistanse er svært krevende å utføre. Men Ingebrigtsen har alt som skal til: Han hadde svakest tid i feltet før finalen, han var yngst, han var eneste europeer. Likevel slo han sju stykker og luktet på edelt metall i sitt første OL.

Oppsummert er han en nådegave til norsk idrett på sommerstid. Og jeg tror han er vår neste store idrettsstjerne, i generasjonen etter folk som Aksel Lund Svindal, Emil Hegle Svendsen, Andreas Thorkildsen, Suzann Pettersen og en viss skiløper fra Mosvika.

I dag er Petter Northug er Norges klart mest populære idrettsstjerne. Det vet jeg fordi jeg bruker Norges mest leste medium, VG Nett, sine lesertall som parameter. Der er interessen for Northug i en egen klasse. Ferdig diskutert. Fordi han presterer, har det i kjeften og det alltid skjer noe rundt ham.

Ingebrigtsen har mange av de samme egenskapene som svenskenes skrekk i skisporet. Eksempelvis taklet han buksesprekken her i London optimalt med å spøke det hele bort med en morsom kommentar: – Det var nok på grunn av McDonalds i matsalen, sa den topptrente 21-åringen og smilte.

Se opp for denne mannen i fremtiden. Med riktig trening videre, og unngåelse av indoktrinering av ett løp av gangen-kommentarer, blir han vår nye Northug. Og jommen meg har han ikke en liknende spurt på slutten av løpene sine også.

Hvem mener du blir norsk idretts neste store profil?

@vgnettbrenne99

27 minutter for historiebøkene

Av: VGs håndballekspert Jostein Overvik

LONDON (VG Nett) Etter snart 30 år i yrket får jeg ikke gåsehud hver dag i OL. Men i dag kom frysningene. De 27 siste minuttene går rett inn i historiebøkene.

Etter fem timer og 33 minutters spill med til sammen 28 føtter på bremsen flyttet de plutselig alle håndballskoene sine over på gasspedalen.

Det skapte et jordskjelv i Copper Box.

Norge har ikke snudd en kamp på denne måten siden åttendelsfinalen i VM i 1997 da Norge vendte 6-12 ved pause til seier 24-18 over Østerrike i åttendelsfinalen. Den gang stengte Jeanette Nilsen som stengte buret. I dag var det Kari Aalvik Grimsbø som var helt fantastisk.

Det står nemlig alltid en keeper bak en slik snuoperasjon i håndball. Det er ikke mulig uten.

­- Vi gikk fra å være skoleflinke til å krige, forklarte Karoline Dyhre Breivang etterpå da hele gjengen hadde flashet magene sine på presserommet med påskriften: NORGES LAGÅND!

Hallo. Hva skjedde?

Morsomme påfunn har ikke vært dette lagets varemerke til nå.

Men 27 minutter med vill kriging og vill fart forandret et helt OL for Norge.

Grimsbø kom inn med keeperspill i verdensklasse allerede før pause. I den episke 2. omgangen fikk hun med seg en hel forsvarsrekke, fantastiske kontringer, og en Gøril Snorroeggen som så ut til å spille for livet både i defensivt og offensivt.

På et blunk var dette laget tilbake til konseptet som har gitt seks gull på de ni siste mesterskapene.

Brasil hadde angrepet aggressivt i en hel omgang og startet den andre med to scoringer. De hadde verdensmesteren på gaffelen. De har aldri vært i en semifinale i et OL eller VM. Det syntes. Brasil har fantastiske spillere og har bygd opp et flott konsept. Men i dag gikk det bare ikke å kontrollere seg videre mot et desperat norsk lag.

De vant de gylne minuttene 12-4, berget semifinalen og reddet seg også unna den fiaskoen undertegnede mener at de styrte mot i fem og en halv kamp.

Hvorfor snudde det?

Jeg tror samtlige skjønte at det ikke var mer å tape. De var på vei ut av OL. Til slutt klarte de å gi blanke i alle dårlige opplevelser. Alt skulle slippes løs. Bære eller briste. I et siste forsøk.

Den ulykkelige OL-starten er en sammensatt historie. Som superfavoritter i eget land har ikke jentene klart å håndtere forventningene. Dessuten har Katrine Lunde Haraldsens problematiske OL-form nok spredd seg litt i laget.

Mange har vært tenkende, avventende og forsiktige. Akkurat det motsatt av den sprutende energien Lunde Haraldsen har spredd rundt seg i alle mesterskap siden 2004.

Etter mitt skjønn har det preget mange at den kanskje viktigste spilleren i åtte mesterskap på rad ikke helt har vært seg selv. Det var litt typisk at hun satt på benken sammen med Kristine Lunde-Borgersen da hele laget eksploderte.

Det betyr ikke at tvillingsøstrene er ute av OL.

Denne seieren vil ganske sikkert få en enorm innvirkning på alle sammen. Bremsen er fjernet fra den norske bilens pedalsett. Det kjenner samtlige 14 spillere både i både kropp og sjel akkurat nå. Semifinalen kan bare komme etter vendepunktet.

All frustrasjon gjennom 10 OL-dager ble i løpet av 27 minutter snudd til ren energi. Det kan Russland (eller Sør-Korea) komme til å få føle i semifinalen.

Store gutter gråter likevel

Av Lillian Holden, journalist i VG Nett-sporten

Medaljekandidatene svikter en etter en, og tårene triller i OL. Forventningspresset virker å ha knekt de norske utøverne.

Det er mange sterke øyeblikk gjennom OL, og jeg føler jeg har hatt mange av dem. Å se Andy Murray slå Roger Federer på Centre Court, Michael Phelps bli tidenes mestvinnende olympier, gulljubel, åpningsseremoni og en «ukjent» nordmann ta OL-sølv i fekting.

Men ingen av disse øyeblikkene har gjort så sterkt inntrykk på meg som Olaf Tufte. En av Norges desidert tøffeste menn, dobbelt olympisk vinner, brannmannen med Tufte Farmer Challenge .

Han røk ut i semifinalen i OL. Og tok til tårene.

Jernmannen Tufte sto foran oss journalistene med skjelvende hake, bristende stemme og tårer som kom rennende fra under solbrillene. Til slutt måtte han ta noen minutter for seg selv, med armen til coach Tore Øvrebø om seg.

En av de tøffeste mennene jeg vet om, gråt i skuffelse over egen prestasjon.

To dager senere gråt Bård Nesteng, 33-åringen, familiefaren, sine modige tårer etter å ha røket ut i åttendedelsfinalen. Han måtte ha en drøy halvtime på seg til å komme seg såpass til hektene at stemmen bar ham. .

I går røk bryteren Stig André Berge ut av OL i sin første kamp. Den matchen så jeg ikke – men de som gjorde det, beretter om en skuffet mann som kjempet mot tårene etter exiten.

Håndballjentene, med Heidi Løke i spissen, gråt etter poengtap mot Sør-Korea. Ezinne Okparaebo møtte pressen med blanke øyne etter exit på 100-meteren. En skadet Ingvill Måkestad Bovim gråt over å likevel ikke få løpe på Olympiastadion. Hadde dette vært et OL i tårer, ville Norge ligget i toppen av medaljestatistikken.

En etter en har medaljehåpene skuffet. Det virker som om forventninger som skrus opp, det økte trykket fra medier og folkets interesse rett og slett blir for mye for de norske utøverene når OL kommer i gang – som at de rett og slett ikke takler presset.

Tore Brovold var et av våre store medaljehåp – han skjøt seg bort i kvalifiseringen. Mannen som er vant med å trene alene i skogen, var brått omringet av journalister før OL-konkurransen.

Kanskje fikset han det ikke helt.

Med håndballjentene er vi rett og slett så bortskjemte at vi forventer at de kommer hjem med gull. Det virker som om disse forventningene har sneket seg innunder huden på dem – både på de godt rutinerte som ikke helt klarer å stå fram og ta tak, og hos de yngre – naturlig nok. Riktignok tok de seg videre til semifinalen i dag – men også det med et nødskrik, og det måtte en solid snuoperasjon til.

La oss endelig håpe det har løsnet skikkelig for jentene nå, så vi får noe å glede oss over.

En etter en reiser de norske hjem. Det virker som om OL-sirkuset blir for overveldende, som om ønsket om å prestere og innfri forventningene blir for stort. Og mens vi i mediene får god bruk for tittelord som «tårevåt», «knust» og «drømmen brast», blir Norges medaljesjanser mindre og mindre.

 Heldigvis venter vi fremdeles på Andreas Thorkildsen og Gunn-Rita Dahle Flesjå – og i mellomtiden setter jeg alt jeg har på Eirik Verås Larsen, som virket råsterk på Dorney Lake i semifinalen.

Vært så snill å innfri, Eirik. Jeg tror ikke jeg orker flere menn som gråter nå.

Er det greit – til og med for store gutter – å gråte?

 

Den beste idrettsutøveren i verden

Av Øyvind Brenne, sportssjef VG Nett.

Friidrettens wonderboy Usain Bolt (25) vant 100-meteren som han ville – og nå mener jeg han er verdens mest imponerende idrettsutøver.

Hans fjerde OL-gull var en ny nytelse å se fra tribunen. 9,63 og tittelen verdens raskeste mann igjen var et nytt stort idrettsøyeblikk skapt av fenomenet fra Jamaica.

Det ligger naturlig i menneskets konkurranseinstinkt å kåre hvem som sprinter fortest. Mange barn i alle land – og jeg vil tro til alle tider – har konkurrert om førstemann hit og dit.
Usain Bolt har flyttet verdensrekorden i en idrett hvor små marginer skiller, hvor flere av rekordene er fra den verste dopingæraen, med flere tideler. Han har tatt idretten til et nytt nivå.
Diskusjonen er selvsagt mer en subjektiv tankelek enn en diskusjon med fasit, og den siste drøye uken har gitt oss drøssevis med vidunderlige kandidater. Er noen mer imponerende enn mannen som temmelig enkelt løper fra verdenseliten hver eneste gang det gjelder?

Hva så med utfordrere?

Lionel Messis trollkunster uke inn og uke ut for Barcelona gjør ham selvskreven i diskusjonen. Som nummer én i fotball, klart foran også fantastiske Cristiano Ronaldo, er han etter mitt skjønn den klare hovedkonkurrenten. Verdensidretten fotball er langt mer sammensatt en sprint, og at Messi har flyttet fotballen like mye som Bolt i sprint vil jeg nesten ikke utelukke.  Og langt flere prøver å bli fotballproff enn friidrettssprinter. Jeg mener kontroversielt nok at Messi nesten er undervurdert; det snakkes faktisk ikke nok om hvor ellevilt god han er hver eneste uke.

Om han er større enn Pelé og Diego Maradona i fotballhistorien er en vanskelig øvelse, for hver tid sin helt, og i en alder av 25 år setter jeg bare Messi på 2. plass totalt. Han er selvsagt den beste noensinne, slikt er naturlig med menneskehetens fremskritt, men i historisk perspektiv er brassen foran. Pelé scoret over 1000 mål, vant VM tre ganger og var kongen av fotball nesten i hele sin lange karriere . Men Messis vanvittige CV med fem ligagull, tre CL-titler og 0,77 mål per kamp utkonkonkurrerer selv den sigarrøykende landsmannen i min bok.

Likvel mener jeg Messi må gjøre som Maradona og ta landet sitt til internasjonal suksess, selv om VM kvalitativt er en svakere turnering enn Champions League, for å kunne overgå Pelé i fotball – og samtidig utfordre Bolt , som selv jakter mer edelt metall i 2016, i nåtid av dagens aktive.

For selv om Bolt er klart bak Carl Lewis antall medaljer, har han så til de grader tatt sine øvelser til et nytt nivå så langt foran alle andre, at det veier tungt i min vurdering.

Nærmest Messi kommer Michael Phelps, med sin vidunderlige OL-rekord er han selvskreven høyt på listen, mens Roger Federer – tross gullglippen i går – er en levende tennislegende. Allerede før OL kåret VG Nett mesterskapets 25 største stjerner, med Bolt foran de to andre, og siden styrkeforholdet ikke endret i løpet av OL i mine øyne havner de bak.

Andre superstjerner, som golfens supermann Tiger Woods, er sportslig ikke det han var på toppen. Siden jeg ikke ser noen vinterolympiere, bilsportutøvere eller andre lagspillere som ikke er med OL i nærheten her, føler jeg alle aktuelle er nevnt. Eller er noen glemt?

Usain Bolt mener selv han først blir en legende etter 200-meter-gull på tirsdag. Det tar han. Lett. Jeg ser ikke hvordan han kan stoppes.

Å forsvare gull er det vanskeligste i idrett, mener de som kan det. I går gjorde Bolt det også. I OL-finalen. Suverent.

Er han den beste, altså den som leverer på høyest nivå, av idrettsutøverne som er aktive i dag?

@vgnettbrenne99