Kult ikke å være kul – typisk norsk

Av VGs sportsjournalist Øystein Jarlsbo i London.

Alle ville være med på åpningsseremonien, unntatt Norge – som ikke ville orke.

En liten omskrivning av de gamle, grusomme barnevitsene: Alle kikket inn mikrobølgeovnen, med unntak av Knut – han tittet ut.

Det er det OL dreier seg om. Det har vært omkvedet de siste dagene; i TV-studioene og blant de internasjonale stjerneutøverne under de proppfulle pressekonferansene.

Kobe Bryant sa ”selvsagt, selvsagt – jeg tar bare på meg en ekstra tykk jakke” skulle han delta i åpningsseremonien. Dream Teams første kamp var først halvannet døgn senere. Møtet med andre utøvere fra andre nasjoner, det uhøytidelige ved å skjene inn på stadion til britisk pop og skjelmsk humor – ikke pokker om han skulle gå glipp av det.

Kult, kulere enn kult.

Samme sak med alle de andre som måtte svare på spørsmålet: skal de være med på åpningsseremonien? Ja, det er jo det OL dreier seg om, et minne for livet, muligheten for et brudd i alt alvoret før konkurransene og det blodige alvoret begynner.

Bradley Wiggins stakk innom en tur og satte i gang bjelleorkesteret som spredde seg over hele Storbritannia, James Daniel Craig Bond og Dronningen, Mr Bean og Steven Redgrave og David Beckham i speedbåt (ikke så gøy, men i alle fall); herre min hatt, så moro og adspredende.

Men ikke for norske utøvere.

Fra VGs livedekning fredag kveld:

Ole Magnus Bakken, skyting; Mira Verås Larsen, padling; Petter Mørland Pedersen, seiling; Bård Nesteng, bueskyting. Sebastian Wang-Hansen, seiling,
Sara Kværnø, badminton. Ellers så vi Marit Breivik og vi vet at toppidrettssjef Jarle Aambø gikk.

Kanskje heller ikke for de svenske, som stilte med 50 år gamle Rolf-Göran Bengtsson som flaggbærer. En rytter. Mossigt (mosete som i mose), kalte min svenske kollega Mats Wennerholm det.

Norge entret OL-stadion med Mira Verås Larsen som flaggbærer. Det ble klart i siste liten og utviklet seg til å bli pinlig, fordi ingen ”kunne” – eller ville. Helst det siste.

For hvorfor kunne ikke Eirik Verås Larsen – typen til Mira – bli flydd inn til å bære flagget når Mira kunne flys inn? OK, Mira er kvinne og jeg liker at kvinnene får gå først. For all del. Men han har vunnet gull og er en typisk representant for norsk idrett: veldig god på vannet, utholdende og sta.

Viking-type.

Eller hvorfor ikke Andreas Thorkildsen. Da snakker vi Viking. Og tradisjoner og historie og glamour og håp og stolthet og stil. Kan vinne sitt tredje OL-gull på rad, som legenden og verdensrekordholder Jan Zelezny – og Jelena Isinbajeva kan som første kvinnelige friidrettsutøver hvis hun lykkes her i London.

Snakk om referanser og noe å snakke om da Norge kom…

Men, neida.

Usain Bolt sa ja, det er en ære for meg å bære flagget for Jamaica.

Utrolig kult, kulere enn kulest.

Verdens raskeste mann – nå med vond rygg og skjør lårmuskel – skal forsvare sitt OL-gull på 100 meterfinalen (OLs største happening) allerede 5. august. Andreas Thorkildsen skal kaste et par ganger i kvaliken 8. august og forhåpentligvis vinne finalen 11. august.

Han hadde orket en svipptur til London fra fredag til lørdag på 1. klasse med VIP-forpleining til OL-stadion og tilbake til Heathrow lørdag.

(Toppidrettssjefen har lagt precampen til Sognsvann fordi det er så kort reise derfra til London. Den er ikke lenger for å kunne delta i åpningsseremonien.)

Eller hva med en av håndballjentene. Ja, en av håndballjentene selvsagt. Gro Harlem Brundtland og håndballjentene. Camilla Herrem eller Karo Dyhre Breivang for eksempel. De er jo ikke et øyeblikk i ro uansett. Hvorfor kunne ikke de ta seg en svipptur fra deltakerlandsbyen til OL-stadion et døgn før åpningskampen mot Frankrike?

Kunne ikke bare toppidrettssjef Jarle Aambø sagt: Andreas, du er vår beste representant. Kom deg hit til London (fra precampen ved Sognsvann). Eller: Karo/Katrine Lune Haraldsen (200. landskamp mot Frankrike: utholdenhet, kvinnelighet, standhaftighet, verdighet, gullhet)/Herrem/Løke….gå, nå!

Nei, nei, nei, det blir for mye for meg.

Jeg tror imidlertid ikke det har så mye med frykt for å få melkesyre og liktorn å gjøre.

Det er ikke så kult å være med på åpningsseremonien; stå der og vente, gå der og vinke, i de dumme antrekkene, kjedelig, kjedelig, vi tar det på TV-en. Det har med (skandinavisk, men ikke dansk?) kultur å gjøre, og flat struktur.

Norske toppidrettsutøvere bestemmer selv hva de skal gjøre og hvordan. No dictatorship her, takk. Lederne lytter til utøverne, og så bestemmer de til syvende og sist. Og nå er det slik at noen utøvere synes det ikke er så kult å gå der og – ja, et eller annet som ikke er så kult.

Og da blir det slik.

Med unntak av ishockeylandslagets kaptein Tommy Jakobsen i 2010. Han syntes det var dritkult. Som vektløfteren Ruth Kasirye i Beijing-OL 2008. Begge fra toppidrettens paria;arbeiderklassen,the blue collar gang.

Er de norske toppidrettsutøverne anno 2012-OL blitt for blaserte, for snobbete, for selvhøytidelige, for lite lekne, for alvorstyngede – og ikke minst for egenrådige?

Ja, jeg tror det.

For ”this is what The Games is all about”: åpningsseremonien, samholdet over nasjons og prestasjonsnivågrensene – og så kan lekene begynne (med kampen om medaljene).