Koreas lange tradisjon for sittende protest

Av Jostein Overvik

LONDON (VG Nett) Mandag skjedde det igjen: Den sørkoreanske Shin A Lam i gråtende og sittende i 75 minutter på fektematten. Se ikke bort fra at Sør-Korea sitter igjen etter håndballkampen i morgen tidlig.

I 2008 gjorde de jo nettopp dette. Gråtende nektet jentene å forlate hallen etter lekenes mest dramatiske norske øyeblikk. Gro Hammerseng sendte Norge til OL-finalen i siste hundredel av semifinalen. Eller var ballen i det hele tatt inne?

Fire år etter tror jeg fortsatt ikke det.

Turte ikke å juble

Sør-Korea hadde grunn til å føle seg snytt for ekstraomganger og her er det bare å gi ordet til spilleren som serverte Hammerseng den forløsende målgivende pasningen rett fra avkast: Karoline Dyhre Breivang.

­

BRAST UT I GRÅT: Shin A Lam.
Foto: AFP PHOTO / ALBERTO PIZZOLI

– Jeg turte ikke å juble før klokken 16.30 dagen etter. Da kom Halvor (Lea, presseattache) med den skriftlige bekreftelsen på at protesten var avvist.

Mandag var det Shin A Lam sin tur til å protestere. Semifinaletapet for tyske Britta Heidemann i siste sekund av sudden death minner veldig om håndballdramaet i Beijing.

– Det er bare umulig å akseptere. Avgjørelsen var ikke fair. Jeg ble fortalt at tiden var ute. Jeg har jobbet for å få en olympisk medalje i fire år og nå tapte jeg den på bare et sekund.

Men håndballaget og Shin A Lam er ikke alene. Under OL hjemme i Seoul i 1988 satt bokseren Jung Il Buyn igjen i ringen i over en time etter et kontroversielt tap på en dommeravgjørelse. Han beveget seg faktisk ikke før lyset ble slått av i boksehallen.

Protest

Så sent som søndag ble judoutøveren Cho Jun Ho – også han fra Sør-Korea – sendt tilbake på matten av en rasende treneren sin i protest etter et nederlag. Han fikk til slutt bronsemedaljen.

3. plass ble det også på de sørkoreanske håndballjentene i 2008. Etter at OL-spesialisten tok OL-gull i 1992 og 1996 er det blitt to sølv og tre bronse i de fire siste OL-turneringene. Nå har de tatt et nytt krafttak for å oppfylle den olympiske drømmen som står uvanlig sterkt i landet som skal arrangere vinter-OL i 2018.

Håndballaget topper de Norges gruppe før OL-oppgjøret klokken 10.30 onsdag. De norske jentene skal stå opp «tidlig opp om morran» for å hamle opp med koreanerne. Vekkerklokka står allerede på 05.00.

Noen timer senere blir det ganske sikkert drama. Norge har aldri slått Sør-Korea med mer enn det ene målet i OL. Også i siste møte ­­- under VM i 2009 – var det svært spennende. Sør-Korea vant med ett mål.

Uten at de norske håndballjentene ble sittende igjen i hallen av den grunn.

PROTEST: Dette skuddet fra Gro Hammerseng i 2008 fikk Sør-Korea til å rase.
Foto: Helge Mikalsen

 

 

Hvor ble det av Ida Alstad?

Av Jostein Overvik

LONDON (VG Nett) Det er ikke til å forstå at Ida Alstad satt passiv på benken de første 30 minuttene mot Frankrike. Enkeltspillere ble prioritert foran laget i OL-premieren. Det må være feil.

Thorir Hergeirsson ville at Kristine Lunde Borgersen og Marit Malm Frafjord skulle komme i gang i turneringen etter skadene. Men de så jo ikke helt klare ut. Særlig haltet midtforsvaret. 17 baklengs bare i 1. omgang?

Drøy kost, må jeg si.

Formsterke Ida Alstad opererte som en defensiv veps i kampene rett før OL. Hun var sammen med Heidi Løke også Norges beste angrepsspiller i Scandinavian Open. Da hun endelig entret banen mot Frankrike kom Norge tilbake i en kamp de til slutt tapte som fortjent.

Det hele minnet om VM i 2003. Da tapte også Norge åpningen med ett mål. Ukraina-tapet ødela etter hvert hele mesterskapet og dermed også OL-deltagelsen i 2004. Den gangen prioriterte Marit Breivik å få i gang VM-debutantene Katrine Lunde Haraldsen og Linn-Kristin Riegelhuth.

Jeg satt igjen med den følelsen etter Frankrike-tapet også: At enkeltspillere ble prioritert foran laget. Men etter mitt skjønn gjelder bare en ting i nervøse premierer. Det er å vinne. Uansett hvordan.

Ida Alstad i aksjon for Norge.

Nå vil det overraske om håndballjentene drar med seg Frankrike-tapet på samme måten som Ukraina-blemmen for ni år siden. Spillesystemet i OL er annerledes og dette laget er tryggere på sine egne kvaliteter.

Derfor tror jeg det snur allerede mot svenskene i kveld.

Norge har hatt stor suksess med å fordele spilletiden på alle jentene i innledningen av mesterskap og deretter har de også hatt igjen mest krefter på slutten. Hergeirsson er en mester i å disponere laget gjennom en hel turnering.

Men lørdag mener jeg han gjorde en klar feil med Ida Alstad. Det er vanskeligere å påstå at formsterke Kari Aalvik Grimsbø burde ha stått i mål fra start. Etter kampen fremsto hun som den klart beste norske keeperen, men hun fikk i 2. omgang også mye bedre hjelp av forsvaret enn den mer meriterte Katrine Lunde Haraldsen fikk i starten.

Derimot skjønner jeg ikke noe av at Linn Jørum Sulland ikke tok straffekast. I VM satte hun alle sine syv forsøk i VM-finalen, semi- og kvartfinale. Det er kvalitet.

Hun bommet riktignok på en straffe mot Sverige i Drammen før VM, men har etterpå ikke fått sjansen fra 7-meteren. Norge har bommet på fem av syv straffer på to kamper mot Frankrike. Treffprosenten på 28 er ikke dette laget verdig.

Straffebom er likevel en del av håndballen, men det er jo litt kjedelig at håndballjentene misset på to av tre straffer i åpningskampen. Det kunne teoretisk sett vært forskjellen på tap og seier mot Frankrike.

Mitt tips: Sulland tar straffer i kveld.

Kast ut fotballen

Av Øystein Jarlsbo

LONDON (VG Nett) Fotballens forsøk på å gjøre seg lekker i OL mislykkes igjen. Få den ut. Lekene er for alle de andre som bare får anledning til å vise seg fram hvert fjerde år.

Jeg understreker her og senere at jeg sikter til herrefotballen. OL-turneringen for kvinner har alltid vært og vil alltid være en suksess. Årsakene er identiske med årsakene til at herreturneringen ikke er det, og aldri vil bli det.

Det er selvsagt også slik at den internasjonale olympiske komite IOC prøver å gjøre seg lekker ved hjelp av fotballen.

 

Enda rikere

Marketingssjef Gerhard Heiberg & co – men tre milliarder i banken og et dusin hovedsponsorkontrakter verd over 600 millioner hver – vil ha større del av fotballkaka.

Øystein Jarlsbo mener fotballen bør kastes ut av OL. Brasils Neymar er blant stjernene som er med i London.
Foto: AFP PHOTO / ANDREW YATES

Fotballen med president Sepp Blatter, tidligere journalist og overlevelsesevne som diktatorer hvis navn ikke bør nevnes, stritter imot. Naturlig nok. VM og EM er fotballens big happening og pengemaskin, hvorfor i all verden forære det til en enda rikere fetter?

Resultatet av dragkampen ser du nå (igjen) i det såkalte London-OL (fotballkampene er spredt tynt utover hele Storbritannia som i fotballsammenheng absolutt ikke er et land…). Fotballen har forskrevet seg, IOC har forskrevet seg. Kompromisset er nasjonskamper med spillere som må være under en viss alder, pluss noen på hell på ”bestefarkvoten”.

Med unntak av en og annen tryllekunster i verdensklasse (Neymar), er fotballturneringen – for herrer vel å merke – sett med velvillige vestlige øyne en C-turnering.

Ikke for fotballinteresserte

Her i England – og anglofile Norge – gleder alle seg til Premier League-starten. Alle som virkelig er interessert i fotball, fordi det er noe å glede seg til. De som ikke er interessert i fotball, men i å ta bølgen og stå i kø for å kjøpe vanvittig dyr chips drar til Wembley – for å oppleve at billettkortet de har kjøpt for hardt oppsparte midler ikke virker i inngangssperrene.

Og for å se Storbritannia, Team GB, med spillere som ikke vil synge med når nasjonalhymnen avspilles fordi de vil markere sin egen nasjonalitet (Storbritannia mot De Arabiske Emirater som har fått lov til å droppe fasten nå under Ramadan: seks engelskmenn/fem walisere).

Og for å se om golfkøllesvinger Craig Bellamy & co kan klare uavgjort mot Uruguay og gå videre fra gruppe A.

Spania har forresten tapt mot Japan og Honduras, og er ute av turneringen. Utslått, altså. Litt av en turnering.

Fotballkommentator Henry Winter i The Telegraph foreslår at IOC – etter at Jacques Rogge har gått av som president – og FIFA, fortsatt med klippekort-Blatter, blir enig om å gå tilbake til OL som U21-mesterskap og at England, Nord-Irland, Skottland og Wales får lov til (eventuelt) å kvalifisere seg som selvstendig nasjoner, hvilket de er – og ikke som nå må delta som hybriden Team GB.

Overflatiskhet i aller høyeste potens

Det første har vel vært prøvd før, uten suksess det også. Derfor, like godt først som sist: Kast ut fotballen. Den hører ikke hjemme i OL. Henry Winter forteller hvorfor i kommentar for tre dager siden hvorfor, mer eller mindre bevisst: Å se Old Traffords tribuner tildekket med London-OL 2012 bannere er ikke fotball. Det er OL-business og overflatiskhet i aller høyeste potens – og ikke særlig fotball-potent.

Winter skriver bitterironisk at Sir Alex Ferguson helt sikkert setter pris på den ekstra OL-sikkerhetskontrollen for journalister, men at å klistre over den aller minst synlige sponsorlogo på historiske bilder i Old Traffords korridorer er å gå langt over (fotball)streken.

Fotballen er i det perspektivet, enda større perspektiv og alle tenkelige perspektiv fratatt sin egenart i OL. Fotballturneringene – også den for kvinnene – starter før OL-åpningen, C-lag (jeg vil si F-lag) sparker ball et par uker før – og noen uker etter – langt mer attraktive turneringer, de spiller ikke i mesterskapets smørøye (OL-parken i London) og – ja, du skjønner.

Ikke artig i OL

Fotballens egenart har ikke fått plass i OL. Den er ikke artig i OL. Det har med tradisjoner og kultur å gjøre. OL-kulturen består av de små som for et øyeblikk – hvert fjerde år – får lov til å ta plass i rampelyset og bli store og tiljublet av massene i 16 dager. Deres åpenbare takknemlighet for dette er en viktig årsak til at folk flest setter av et par uker hvert fjerde år til å hylle dem, til å gråte og le av og med dem.

Ryan Giggs er med for Storbritannias OL-lag i fotball.
Foto: REUTERS/Eddie Keogh

Fotballen i OL er slik ishockey var i vinter-OL i 1988 i ishockeyens hjemland Canada: såkalte amatører pluss et par såkalte proffer, som i virkeligheten var på hell og temmelig uinteressante alle mann. Da OL-turneringen var slutt i Calgary, var det full jubel på avisforsidene i Canada: Endelig kunne NHL-laget Calgary Flames spille på hjemmebanen The Saddledome (der de dårlige OL-lagene hadde holdt på i ti dager); det var på tide med litt skikkelig hockey igjen!

Fotballens kultur, slik den er blitt, er noe helt annet. Den er like malplassert i OL som David Beckham var det under åpningsseremonien (og ville vært det som utvalgt til å tenne OL-ilden som noen i sitt enfold snakket varmt for). Den er, med Premier League som forbilde, glamour, intriger, luksusbiler og damer, sladder og Se og Hør; underholdning av 1. klasse og ikke til å motstå.

Pausefisken

Derfor blir fotballen i OL som pausefisken på NRK TV i gamledager. Den er der mens man gjør helt andre ting; ser på de fantastiske kineserne i turn og stuping, og en fekter fra Italia som kan vinne OL-gull for fjerde gang på rad.

Samt en bryter fra Armenia, en bokser fra Langtvekkistan.

Eller man gleder seg til 11. august: Gunn Rita Dahle Flesjås gullkamp i terrengsykling, håndballjentene i enda en gullfinale – og kan Andreas Thorkildsen ta sitt tredje OL-gull på rad i spyd?

Så trekker man pusten et par ganger, og så begynner Premier League og serieinnspurten i norsk fotball, spanske La Liga og Serie A – og alle andre fotballherligheter som ikke har noe i OL å gjøre.

Ikke en gang en liten flik av den!

Hva mener du? Bør herrefotballen kastes ut av OL? Si din mening!

OL-ild for de få

Av Ole Kristian Strøm.

London (VG Nett) For meg er den olympiske ilden selve symbolet på at det er OL.

Derfor ergret kollega Jostein Overvik og jeg oss her om dagen da vi gikk forbi OL-stadion nær midnatt og ikke så noe til OL-ilden. Det har vi gjort på alle tidligere sommerleker vi har vært på. Men da vi gikk forbi var ilden skjult bak de enorme tribunene på arenaen i OL-parken.

Og i går kveld ble den olympiske ilden slukket helt. For konstruksjonen skulle flyttes opp på tribunen, der den skal stå under resten av lekene. Visstnok skal de ha holdt ilden levende med en fakkel under flyttingen.

OL-ildens skjebne har vært et stort diskusjonstema her i London, etter som den altså har stått ”innesperret” på arena som ingen skal  nærme seg før friidretten etter hvert tar til i lekene.

Og selv om ilden nå er flyttet, vil den fortsatt bare være mulig å se for dem som er så heldige å ha billetter til friidrett. Og det er det som kjent ikke så lett å få. Sponsorbilletter blir delt ut – men folk dukker aldri opp og seter blir stående tomme.

BAK HØYE VEGGER: Nå står OL-ilden på tribunen på friidrettsarenaen i London.

Det er synd at ikke alle som oppsøker OL-arrangementet får se ilden. Det er et av de mest kjente symbolene for de olympiske leker. Ilden brant også i det gamle Hellas, mens fakkelstafetten først ble innført ved lekene i Berlin i 1936.

Ilden ble innført til de moderne olympiske leker i 1928.

I følge gresk mytologi fikk menneskene først ild da Promethevs stjal ilden fra gudene for å gi den til menneskene. Zevs ble rasende da han oppdaget det og straffet Promethevs hardt. Han sendt Pandora som straff til menneskene.

Her i London har det gått rykter om at ilden skulle spres rundt på de ulike stadionene. Men nå vise det seg at den bare skal brenne på stadion – og altså uten innsyn fra folk som går forbi stadion.

Det synes jeg er synd, nærmest en skam for lekene. Jeg håper at London-arrangørene fortsatt kan snu og gjøre ilden tilgjengelig for flere.

Kult ikke å være kul – typisk norsk

Av VGs sportsjournalist Øystein Jarlsbo i London.

Alle ville være med på åpningsseremonien, unntatt Norge – som ikke ville orke.

En liten omskrivning av de gamle, grusomme barnevitsene: Alle kikket inn mikrobølgeovnen, med unntak av Knut – han tittet ut.

Det er det OL dreier seg om. Det har vært omkvedet de siste dagene; i TV-studioene og blant de internasjonale stjerneutøverne under de proppfulle pressekonferansene.

Kobe Bryant sa ”selvsagt, selvsagt – jeg tar bare på meg en ekstra tykk jakke” skulle han delta i åpningsseremonien. Dream Teams første kamp var først halvannet døgn senere. Møtet med andre utøvere fra andre nasjoner, det uhøytidelige ved å skjene inn på stadion til britisk pop og skjelmsk humor – ikke pokker om han skulle gå glipp av det.

Kult, kulere enn kult.

Samme sak med alle de andre som måtte svare på spørsmålet: skal de være med på åpningsseremonien? Ja, det er jo det OL dreier seg om, et minne for livet, muligheten for et brudd i alt alvoret før konkurransene og det blodige alvoret begynner.

Bradley Wiggins stakk innom en tur og satte i gang bjelleorkesteret som spredde seg over hele Storbritannia, James Daniel Craig Bond og Dronningen, Mr Bean og Steven Redgrave og David Beckham i speedbåt (ikke så gøy, men i alle fall); herre min hatt, så moro og adspredende.

Men ikke for norske utøvere.

Fra VGs livedekning fredag kveld:

Ole Magnus Bakken, skyting; Mira Verås Larsen, padling; Petter Mørland Pedersen, seiling; Bård Nesteng, bueskyting. Sebastian Wang-Hansen, seiling,
Sara Kværnø, badminton. Ellers så vi Marit Breivik og vi vet at toppidrettssjef Jarle Aambø gikk.

Kanskje heller ikke for de svenske, som stilte med 50 år gamle Rolf-Göran Bengtsson som flaggbærer. En rytter. Mossigt (mosete som i mose), kalte min svenske kollega Mats Wennerholm det.

Norge entret OL-stadion med Mira Verås Larsen som flaggbærer. Det ble klart i siste liten og utviklet seg til å bli pinlig, fordi ingen ”kunne” – eller ville. Helst det siste.

For hvorfor kunne ikke Eirik Verås Larsen – typen til Mira – bli flydd inn til å bære flagget når Mira kunne flys inn? OK, Mira er kvinne og jeg liker at kvinnene får gå først. For all del. Men han har vunnet gull og er en typisk representant for norsk idrett: veldig god på vannet, utholdende og sta.

Viking-type.

Eller hvorfor ikke Andreas Thorkildsen. Da snakker vi Viking. Og tradisjoner og historie og glamour og håp og stolthet og stil. Kan vinne sitt tredje OL-gull på rad, som legenden og verdensrekordholder Jan Zelezny – og Jelena Isinbajeva kan som første kvinnelige friidrettsutøver hvis hun lykkes her i London.

Snakk om referanser og noe å snakke om da Norge kom…

Men, neida.

Usain Bolt sa ja, det er en ære for meg å bære flagget for Jamaica.

Utrolig kult, kulere enn kulest.

Verdens raskeste mann – nå med vond rygg og skjør lårmuskel – skal forsvare sitt OL-gull på 100 meterfinalen (OLs største happening) allerede 5. august. Andreas Thorkildsen skal kaste et par ganger i kvaliken 8. august og forhåpentligvis vinne finalen 11. august.

Han hadde orket en svipptur til London fra fredag til lørdag på 1. klasse med VIP-forpleining til OL-stadion og tilbake til Heathrow lørdag.

(Toppidrettssjefen har lagt precampen til Sognsvann fordi det er så kort reise derfra til London. Den er ikke lenger for å kunne delta i åpningsseremonien.)

Eller hva med en av håndballjentene. Ja, en av håndballjentene selvsagt. Gro Harlem Brundtland og håndballjentene. Camilla Herrem eller Karo Dyhre Breivang for eksempel. De er jo ikke et øyeblikk i ro uansett. Hvorfor kunne ikke de ta seg en svipptur fra deltakerlandsbyen til OL-stadion et døgn før åpningskampen mot Frankrike?

Kunne ikke bare toppidrettssjef Jarle Aambø sagt: Andreas, du er vår beste representant. Kom deg hit til London (fra precampen ved Sognsvann). Eller: Karo/Katrine Lune Haraldsen (200. landskamp mot Frankrike: utholdenhet, kvinnelighet, standhaftighet, verdighet, gullhet)/Herrem/Løke….gå, nå!

Nei, nei, nei, det blir for mye for meg.

Jeg tror imidlertid ikke det har så mye med frykt for å få melkesyre og liktorn å gjøre.

Det er ikke så kult å være med på åpningsseremonien; stå der og vente, gå der og vinke, i de dumme antrekkene, kjedelig, kjedelig, vi tar det på TV-en. Det har med (skandinavisk, men ikke dansk?) kultur å gjøre, og flat struktur.

Norske toppidrettsutøvere bestemmer selv hva de skal gjøre og hvordan. No dictatorship her, takk. Lederne lytter til utøverne, og så bestemmer de til syvende og sist. Og nå er det slik at noen utøvere synes det ikke er så kult å gå der og – ja, et eller annet som ikke er så kult.

Og da blir det slik.

Med unntak av ishockeylandslagets kaptein Tommy Jakobsen i 2010. Han syntes det var dritkult. Som vektløfteren Ruth Kasirye i Beijing-OL 2008. Begge fra toppidrettens paria;arbeiderklassen,the blue collar gang.

Er de norske toppidrettsutøverne anno 2012-OL blitt for blaserte, for snobbete, for selvhøytidelige, for lite lekne, for alvorstyngede – og ikke minst for egenrådige?

Ja, jeg tror det.

For ”this is what The Games is all about”: åpningsseremonien, samholdet over nasjons og prestasjonsnivågrensene – og så kan lekene begynne (med kampen om medaljene).

Når heltene bedrar

Bilde

Av: Geir Arne Kippernes

LONDON (VG Nett) Få timer før åpningsseremonien kom jeg til å tenkte på mitt sterkeste OL-minne fra da jeg vokste opp på Averøy på Nordmøre:

– Pappa, pappa. Ben Johnson vant 100-meteren. Det er ny verdensrekord!

DOPER: Ben Johnson var raskest under finalen på 100 meter i OL i 1988, men gullet gikk til Carl Lewis. Johnson ble tatt for doping.

Jeg hadde akkurat sprintet fra stuen, gjennom gangen og slått opp døren til mine foreldres soverom.

Året var 1988, jeg var åtte år og hadde akkurat fått med meg et av de største idrettsøyeblikkene i historien.

– Han har huskler som holder på å sprekke, ropte jeg til min far, som ikke greide helt å la seg rive med på samme måte. Det henger nok sammen med måten han ble servert nyheten på. Og tidspunktet: 5.30 lørdag morgen, norsk tid.

Storøyd hadde jeg sett den kraftige jamaicaneren, som løp for Canada, eksplodere ut av startblokkene under OL i Seoul.

Johnson hadde kroppsform som en He-Man-figur.

Aldri hadde jeg sett en slik overlegen maktdemonstrasjon, aldri har jeg sett en slik kraft. 9.79 er en tid som har brent seg fast.

Ben Johnson var min helt den september-lørdagen. Noe han ikke fortjente, for historien om fattiggutten som ble verdens raskeste, viste seg å være en ren løgn.

Johnson kom forsinket til den internasjonale pressekonferansen etter løpet. Det hadde tatt lengre tid enn normalt å avlevere dopingprøven.

Få dager senere kom sjokknyheten. Dråpene det tok så lang tid å presse frem, hadde avslørt Johnson som juksemaker.

For en liten sportsinteressert gutt føltes det som et uendelig bedrag. Et forvarsel på at man flere ganger i livet kan komme til å oppleve å bli sviktet av sine helter

Også under Sommer-OL i London er det ikke usannsynlig at bedragere vil hylles som vinnere.  Det fryktes at dopingjegerne ligger et hestehode bak og at utøvere tar i bruk fjerdegenerasjons EPO eller genmanipulering.  Dermed kan verden nok en gang bli lurt, og flere barn bli bedratt.

La oss bare håpe at juksemakerne blir tatt.

Hvordan mener du idretten bør gå frem for å få bukt med dopingproblemet?