Aston Villa – en klubb i identitetskrise

NOK EN NY SJEF: Tim Sherwood, manager i Aston Villa. Foto: Reuters.

NOK EN NY SJEF: Tim Sherwood, manager i Aston Villa.
Foto: Reuters.

De var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. Og de er av de mestvinnende klubbene i den engelske fotballhistorien. Men neste år er det 20 år siden det siste trofeet kom. Og Aston Villa F.C. er inne i sin største fotballkrise siden 1980-tallet.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Scott Sinclair. Jores Okore. Christian Benteke. Det er de tre eneste som har scoret mål for Aston Villa F.C.de siste 1080 minuttene med ligaspill.

Fakta er som følger:

* Aston Villa scorer ikke mål. Nylig satte de klubbrekord – ikke særlig til rekord – med seks kamper uten scoring. De står med tre ligamål på de siste 12 kampene, og siste seier kom for tre måneder siden (7. desember 2014).

* Villa står med 13 ligascoringer på 27 kamper. Det samme hadde Derby County i 2007/08 etter 27 kamper. De rykket ned. Dette er de to eneste lagene med så få scoringer etter 27 serierunder i Premier League-historien. Sergio Aguero, Diego Costa, Charlie Austin og Harry Kane har alle scoret flere mål alene enn hele Aston Villa så langt i sesongen.

* Aston Villa står med sju strake tap i ligaen fra sesongstart, den verste rekken siden 1962/63, da det ikke stoppet før på 11 strake tap for Aston Villa.

* 12 ligakamper uten seier nå, er tangering av rekken fra 1986/87, i flest kamper uten seier innenfor én sesong.

Aston Villa er en tradisjonsrik klubb, med en rik historie, og Villa Park, klubbens arena, ble innviet av Aston Villa i 1897. I 1911 kjøpte klubben Villa Park fra kommunen. Det oser historie og tradisjon når du nærmer deg Villa Park, og inne i lokalene tyter det nesten over. Villa har sju ligagull, sju FA-cuptitler, har vunnet ligacupen fem ganger, og klubben har en seier i forløperen til Champions League, Serievinnercupen.

Ron Saunders

Men det begynner å bli lenge siden det skjedd noe særlig på Villa Park. Det klubben er stoltest av i dag, er at de er en av bare sju klubber som har spilt alle sesongene i Premier League.

Det kan det bli en brå slutt på nå.

SUKSESS: Tony Barton (til venstre) og Ron Saunders i Aston Villa. Foto: Getty Images.

SUKSESS: Tony Barton (til venstre) og Ron Saunders i Aston Villa.
Foto: Getty Images.

De fleste klubber har hatt én genial manager. I Aston Villas tilfelle, i moderne tid, heter han Ron Saunders. Han tok klubben opp fra 2. divisjon i 1975, og fram til han ga seg i 1982, hadde han sørget for ligagull, opprykk, to ligacuptriumfer – og lagt grunnlaget for det som skulle bli en historisk seier i Serievinnercupen mot Bayern München i 1982. Tony Barton het mannen som ledet Villa i den finalen, men æren tilfalt Saunders.

Siden har det – med små unntak – vært trist for Aston Villas supportere. Klubben rykket ned bare fem år etter triumfen i Europa. Så kom det små oppsving, ved en 2. plass under Graham Taylor i 1990, samme plassering under Ron Atkinson i 1993, samt triumf i ligacupen året etter. Brian Little vant den samme cupen i 1996, mens John Gregory tok klubben til Wembley og finale i FA-cupen i 2000.

De 15 siste årene er det kun en mann som har vært i nærheten av noe på Villa Park: Martin O`Neill. Under nord-irens ledelse, oppnådde Aston Villa tre strake sjetteplasser i ligaen fra 2008-10, samt kom til en ligacupfinale og en semifinale i FA-cupen.

Ny sjef – igjen

Tim Sherwood er nå den sjette manageren som forsøker seg i Aston Villa siden Martin O’Neill gikk av i august 2010.

Ansettelsene, og resultatene av dem, har vært svake, så svakere – og til slutt nesten deprimerende. Kevin MacDonald overtok midlertidig i august 2010, før meritterte Gerard Houllier fikk jobben. Han varte en snau sesong (9. plass i ligaen), før skotske Alex McLeish overtok. Han kom fra naboen Birmingham, og hadde i tillegg tatt klubben NED før Aston Villa ansatte han.

En merkeligere ansettelse skal du egentlig lete lenge etter. Det endte i fiasko. 16. plass, og ryggen mot veggen hele sesongen for McLeish og Villa.

Nestemann ut var Paul Lambert. På snaut tre sesonger har skotten tatt Villa til 15. plass to ganger, før klubben lå under streken da han fikk sparken nylig. McLeish hadde ni seirer på 42 kamper, Lambert 34 seirer på 115 kamper. Kontrasten er O’Neills 80 seirer på 190 kamper.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Aston Villa virker som en klubb i identitetskrise. De finner ikke helt ut av hvem de vil være i Premier League. Houllier skapte turbulens etter O’Neill-perioden. McLeish fikk aldri satt sammen laget riktig. Lambert skulle først satse ungt og lokalt, før han ikke fikk til det, og gjorde stikk motsatt – før han fikk sparken.

Aston Villa er en av klubbene jeg mener hører hjemme i toppen av engelsk fotball. Kanskje er det draktene, tradisjonene og minnene fra et lag i oppveksten min som gjør det. Men det er noe med Aston Villa jeg alltid har likt.

Nå er det bare skyggen igjen av en stor og tradisjonsrik klubb.

Det gjenstår å se om Blackburns vinnerkaptein fra ligagullet i 1995, Tim Sherwood, er mannen som kan gjøre noe med det.

Jeg har mine tvil.

 

 

 

Den beste som aldri vant DET trofeet

SISTE JUBEL: Steven Gerrard gir seg snart som Liverpool-spiller. Foto: Reuters.

SISTE JUBEL: Steven Gerrard gir seg snart som Liverpool-spiller.
Foto: Reuters.

Han er IKKE den største og beste gjennom Liverpools stolte historie. Men han er en av de få fotballspillerne i verden som kunne spilt i alle posisjoner på banen, og gjort det like bra. Og det gjør ham unik. Steven Gerrard (34) vil likevel – for alltid – stå igjen som den beste fotballspilleren som aldri vant ligagullet.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Jeg traff ham første gang på Melwood, Liverpools treningsbane, på slutten av 1990-tallet da jeg besøkte Vegard Heggem. Steven Gerrard hadde striere hår enn meg, og var en beskjeden kar som snakket med innestemme ute. Han hadde akkurat debutert for Liverpools A-lag som 18-åring.

Jeg husker håndtrykket var litt slapt. Og han så ned.

– Se opp for han. Steven Gerrard, han blir god, husker jeg den fem år eldre Heggem sa til meg den gangen. Heggem var litt lyrisk i beskrivelsen av Liverpools unge spiller, som han hadde vært det med den et år eldre Michael Owen. Og Heggem må ha teft. Begge fikk strålende karrierer, både for Liverpool og England.

– Jeg ser dem på treningsfeltet hver dag. Fantastiske spillere, sa Heggem.

Ironisk nok krysset Heggem og Gerrards veier på flere måter. Da karrieren til Heggem tok av, ble han skadet. Scouseren Gerrard kom inn for Rennebus Heggem i det 89. minutt, på Anfield mot Blackburn, 29. november 1998. Som høyreback. Da var allerede Bjørn Tore Kvarme byttet inn, og Stig Inge Bjørnebye spilte hele kampen for Liverpool. Spisspar var Owen og Fowler.

I sin neste kamp debuterte han fra start. Da spilte han mot Steffen Iversen i Tottenham, på White Hart Lane. Den første tiden var han i det hele tatt ofte omringet av nordmenn. Det sier litt om den tiden – og hva som er sjedd siden.

Senere har han spilt i – og løst – de fleste posisjoner på banen, både for klubb- og landslag. Og han har alltid løst oppgavene på en fornuftig måte. Pasningsfoten har alltid vært blant de beste, enten de går kort eller langt. Skuddfoten har alltid vært god. Blikket, teknikken. Steven Gerrard hadde det meste. Han var hurtig også, selvsagt er ikke farten den samme nå lenger. Og denne sesongen har vist at Gerrard kanskje er litt på vei ned, hvis jeg skal være forsiktig.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

De få gangene jeg har truffet ham siden, spesielt i forbindelse med mesterskap, har Steven Gerrard alltid virket som en fornuftig og hyggelig mann, som bare elsket fotballen sin. I blant lurer jeg på om han angrer på at han ikke tvang fram en overgang til Chelsea for snart 10 år siden. For selv om han har scoret i VM og EM, i finaler i Champions League, UEFA-cupen, FA-cupen og ligacupen, er det ligagullet som mangler. Alt annet har han. Sjansen var størst forrige sesong. Og sitatet «don’t let this slip» vil for alltid henge ved Steven Gerrard.

Av spillere i engelsk fotball som aldri ble ligamester, er Steven Gerrard den som har flest trofeer av samtlige. Det er neppe noen trøst.

Men i en æra der hårbøyler og gele har virket like viktig som evnene med ballen, har Steven Gerrard, med håret rett fremover, vært en befrielse å se på banen. Jålete fotballspillere har aldri vært min tekopp.

Jeg ser at mange mener Steven Gerrard er tidenes Liverpoolspiller. Der må jeg si meg kraftig uenig. Kanskje har det noe med at jeg har levd litt lenger enn mange av de som setter Gerrard øverst?

Her er min Topp 10-liste over de beste og mest innflytelsesrike Liverpoolspillerne de siste 45 år (det jeg kan stå inne for). Jeg vurderer kun spillere som har minst fire sesonger i klubben.

Newcastle United's manager Souness waits for the start of their English Premier League soccer match against Middlesbrough in Newcastle1. Graeme Souness (1978-84) Glem stuntet hans som manager. Som midtbanespiller i sju sesonger, fra 1978-84, var han i egen klasse, vant 12 trofeer og var lagets viktigste spiller i klubbens aller beste periode.

FBL-ENG-LIVERPOOL-DISASTER-HILLSBOROUGH2. Kenny Dalglish (1977-90) Kom til et lag som allerede var best, men videreutviklet spillet med sin fantastiske intelligens. Dalglish scoret mål som få, men først og fremst gjorde han lagkameratene bedre. Vant 14 trofeer som spiller.

Kevin Keegan3. Kevin Keegan (1971-77) Den viktigste spilleren da Liverpool festet grepet, både på England og Europa. Kom til et lag som ikke hadde vunnet noe på fem sesonger. Vant sju trofeer på de seks sesongene Keegan spilte der.

FBL-MYA-ENG-LIVERPOOL-HILLSBOROUGH4. John Barnes (1987-97) Kanskje den største entertaineren Liverpool har hatt, og spesielt i starten var han også klubbens og en av Europas beste spillere. Var ustoppelig på sitt beste, i spann med Beardsley og Aldridge.

sy6767065. Steven Gerrard (1998-2015) Sin generasjons beste Liverpool-spiller, uten tvil. Spillere har kommet og reist igjen – Gerrard har bare gått og gått. Intelligent spiller, som behersker alle spillets faser. Mangler bare ligagull.

6. Ray Kennedy (1974-82) Omskolert spiss, som var fantastisk som midtbanespiller under Bob Paisley.

7. Emlyn Hughes (1967-79) Kaptein i Liverpools storhetstid fra 1973-79. Ellevill type som hadde stor innflytelse.

8. Alan Hansen (1977-91) Kaptein i Liverpools storhetstid på siste halvdel av 1980-tallet. Elegant stopper. Klok.

9. Ian Rush (1980-87 og 1988-96) Målmaskin. Nesten telepatisk sammen med Dalglish. Bare scoret mål.

10. Steve Heighway (1970-81) Ving, lynrask. Hadde stort sett alt av målgivende til Keegan og Toshack på 1970-tallet.

Enig? Uenig?

 

 

 

 

Det skulle bli bedre, det ble verre

SLITER: Roberto Martinez og Everton. Foto: AFP.

SLITER: Roberto Martinez og Everton.
Foto: AFP.

(Hull-Everton 2-0) Ikke vet jeg når alarmen går på Goodison Park, men det bør nærme seg nå. For Everton har ikke hatt en svakere første halvdel av sesongen på 10 år. Og det når flere midler enn noen gang er brukt for å nærme seg toppen ytterligere.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Før sesongen var det for en gangs skyld forventninger til Everton, en klubb som sist var en tittelutfordrer på 1980-tallet, da klubben vant to ligagull (1985 og 1987) pluss en 2. plass i 1986 bak byrival Liverpool. I tillegg kom klubben til fire FA-cupfinaler, vant Cupvinnercupen og spilte ligacupfinale.

Siden har det mest handlet om å berge plassen, bruke minst mulig med penger, bygge et lag av billige og/eller egenproduserte spillere – rett og slett gjøre ting på sin egen måte. David Moyes gjorde en glimrende jobb med klubben i drøyt 11 år, før Roberto Martinez kom inn før forrige sesong, og tok klubben til en ganske oppsiktsvekkende 5. plass i ligaen. Kun en gang siden 1980-tallet har Everton vært bedre enn nummer fem i ligaen, så Martinez fikk høre mange rosende ord for jobben han gjorde, med en blanding av rutine, lovende ungdommer – og innleide spillere.

To av de innleide ble hentet inn permanent foran årets sesong, og Everton sprengte for en gangs skyld banken for å sikre seg Romelu Lukaku fra Chelsea, en spiller som scoret 15 ligamål på 29 starter for Everton forrige sesong.

28 millioner pund betalte Everton for Lukaku, omtrent det dobbelte av sin tidligere overgangsrekord (Marouane Fellaini), og dermed skjøt forventingene også i været. Muhamed Besic kom for 4,8 millioner pund, Gareth Barry ble hentet gratis fra Manchester City og til slutt kom Samuel Eto’o fra Chelsea, også han på free transfer.

Everton hadde en god spillerstall på plass, og alle tippet laget blant de seks-sju beste denne sesongen også. Det kan selvsagt fortsatt skje, men det er mye som skurrer i Everton denne sesongen:

* Tapet mot Hull var det tredje strake i ligaen, og det femte på de sju siste kampene.

* Romelu Lukaku står nå uten scoring på de seks siste ligakampene, og han har kun seks scoringer på 20 kamper denne sesongen.

* Forsvarstalentet John Stones er mye skadet, det samme har Ross Barkley vært, og nå er førstekeeper Tim Howard skadet.

* Midtstopperne sliter – Sylvain Distin er blitt 37 år, mens kapteinen Phil Jagielka er 32 – og Gareth Barry snart 34.

* Mot Hull i går ble Antolin Alcaraz, ikke akkurat en som har imponert hos Everton, utvist.

* Etter 20 kamper denne sesongen har Everton 21 poeng og ligger på en 13. plass. Vi må 10 sesonger tilbake, til 2005/06, da Everton var blakkere enn noen gang, for å finne en svakere sesong etter 20 kamper. Da hadde klubben 20 poeng og lå på 16. plass. Everton endte på en 11. plass den sesongen.

Hva som har gått galt? Mange mener Everton nå spiller «Wigan-fotball» under Martinez (han var manager der før han kom til Everton), og med Wigan-fotball menes «mange pasninger og pent å se på, men impotente der kampene avgjøres, innenfor begge 16-meterne.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

I tillegg kommer skader, et par mann som trolig har spilt sine beste kamper for noen år siden, og noen merkelige disponeringer fra Martinez. Mot Newcastle startet han med både Mirallas, Barkley og Lukaku på benken, og satte dem også for sent innpå til å redde poeng.

Så sesongen da Everton skulle bli gode, ser – foreløpig – ut til å være sesongen da Everton virkelig skuffet. Og manager Martinez, hvor trygt sitter han – egentlig hvis de svake resultatene fortsetter? For nå er klubbene igang med sparkingene igjen. Både Crystal Palace og West Bromwich har byttet manager nylig.

Det vil ikke komme som noe sjokk om også Roberto Martinez står uten jobb med det aller første.

 

 

Tre klassespillere som ville fått plass på mange landslag

KOM MED: Stefan Johansen (i midten) og Omar Elabdellaoue (til venstre), men ikke Tarik Elyounoussi. Foto: Bjørn S. Delebekk.

KOM MED: Stefan Johansen (i midten) og Omar Elabdellaoue (til venstre), men ikke Tarik Elyounoussi.
Foto: Bjørn S. Delebekk.

Da høsten 2014 startet, ville ingen nordmenn vært verd en plass på Nordens Lag, som VG kårer hvert år. Men takket være en god høstsesong, og sterke enkeltprestasjoner av spesielt to mann, ble Norge representert denne gangen også.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Dette er selvsagt en svært subjektiv kåring. Det er ingen fasit, og da vi startet arbeidet var det kun tre spillere som definitivt var selvskrevne på laget, en svenske, en danske og en islending.

Zlatan Ibrahimovic (bildet) sz7653cder den opplagte kapteinen på Nordens Lag. Han er i særklasse den største stjernen, og den beste spilleren, i den øverste delen av Vest-Europa. Christian Eriksen, danske i Tottenham, og Gylfi Sigurdsson, islending i Swansea, er de to andre. Det er tre klassespillere, som ville fått plass på mange andre landslag i Europa.

Det samme kan ikke sies om resten. Men det er tendenser til bedring, hos flere av de nordiske nasjonene, flere unge spillere som har tatt steg og som ser ut til å gå mot gode karrierer.

Flere av de er norske, og VG har funnet plass til to av dem på laget, samt en på benken. Og et par spillere til var nær ved å komme med i troppen. Kanskje er de der neste år?

Vi valgte én defensiv midtbanespiller på laget, for å få en balanse i 4-4-1-1-systemet vårt. Og mannen ble Stefan Johansen (23). Han er en kapteinstype, han er en leder. Og han har kanskje vært Celtics beste spiller denne høsten. I tillegg har han tatt mer og mer ansvar på landslaget. Vi føler at Stefan Johansen fortjener denne plassen, og konkurransen er heller ikke all verden på den defensive midttbaneplassen.

Omar Elabdellaoue (23) har virkelig utviklet seg, har spilt seg til fast plass på høyrebacken hos Champions League-spillende Olympiakos, og er en viktig bidragsyter på Høgmos norske landslag. Han er fortsatt uferdig og noe «vill» i spillestilen, men det er ikke noen andre nordiske høyrebacker som har utmerket seg spesielt, kanskje bortsett fra danske Peter Ankersen.

szc5f5b4På benken tar vi med Ørjan Håskjold Nyland (24, bildet), som keeperreserve for Kasper Schmeichel. Nå har ikke dansken vært fantastisk i Leicester, men han spiller fast i Premier League, og inntil videre føler vi at Nyland må vente litt til. Men Molde-keeperen har en fin utvkling, og fortsetter han den, både på klubb- og landslag så er sjansen god for at han er inne på VGs Norden-lag for 2015.

Mats Møller Dæhli (19) var nær en benkplass, men vi føler at det – foreløpig – er bedre spillere enn han som hører hjemme i en 18-mannstropp akkurat nå.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

At Norge kan ha mye på gang, fikk laget vist denne høsten. Sent, men godt, kom seirene. Og det gir selvtillit, for det som i øyeblikket er Europas yngste A-landslagstropp. En play-off-plass til et EM-sluttspill virker ganske sikker når fire av 10 kamper er spilt, og Norge har et spennende 2015 å se fram til.

Kanskje kommer det noen flere profiler også. Martin Ødegaard bør etablere seg på A-landslaget i 2015, da som 16-åring. Og vi vet at det kommer flere.

Laget (4-4-1-1): Kasper Schmeichel (Leicester/Danmark) – Omar Elabdellaoue (Olympiakos/Norge), Simon Kjær (Lille/Danmark), Filip Helander (Malmö/Sverige), Nikolai Boilesen (Ajax/Danmark) – Albin Ekdal (Cagliari/Sverige), Stefan Johansen (Celtic/Norge), Lasse Schøne (Ajax/Danmark), Gylfi Sigurdsson (Swansea/Island) – Christian Eriksen (Tottenham/Danmark) – Zlatan Ibrahimovic (Paris SG/Sverige). Manager: Lars Lagerbäck (Island/Sverige), Assistent: Åge Hareide (Malmö/Norge).

Les mer om laget her!

 

 

 

 

 

 

Tåler han virkelig dette kjøret?

ETTERTRAKTET UNDERSKRIFT: Martin Ødegaard skriver autografer etter landskampen mot Estland for en drøy måned siden. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

ETTERTRAKTET UNDERSKRIFT: Martin Ødegaard skriver autografer etter landskampen mot Estland for en drøy måned siden. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Martin Ødegaard hilser på Ronaldo i Madrid, trener med Gerrard i Liverpool og Robben i München – og skal ha vært en tur innom Arsène Wenger i London.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Det sies også at han skal besøke Messi i Barcelona, og kanskje blir det også en utflukt til Ajax i Amsterdam. Eller har han kanskje bestemt seg for hvor han vil?

Det løftes et mobilkamera over en mur, og ikke lenge etter er Martin Ødegaard sendt kloden rundt på Twitter, på trening med Liverpool.

Det er ikke mulig å gjemme seg for det unike talentet fra Drammen.

DEBUTERTE TIDLIG: Diego Maradona, her i Argentinos Juniors-drakt, seniordebuterte ti dager før sin 16-årsdag. Foto: GETTY IMAGES

DEBUTERTE TIDLIG: Diego Maradona, her i Argentinos Juniors-drakt, seniordebuterte ti dager før sin 16-årsdag. Foto: GETTY IMAGES

Kanskje har han vært den mest kjente 15-åringen fotballverden har sett.

Pelé debuterte for Santos som 15-åring i 1956, men nyhetene ble omtrent sendt med båt rundt i verden på den tiden og de færreste i Europa oppdaget ham før VM-gullet i 1958. Diego Maradona var ti dager unna 16-årsdagen da han fikk sjansen for Argentinos Juniors i 1976, men det gikk ikke lynkjapt fra Sør-Amerika til Europa på ‘70-tallet heller.

Lionel Messi var et vidunderbarn, en det ble snakket varmt og godt om da han var 15 år, men Messi debuterte ikke for Barcelonas A-lag før han var 17 år og tre måneder, og de sosiale mediene hadde ikke overtatt som ledende nyhetsmedier i 2002-2003. Cristiano Ronaldo ble ikke hele verdens eiendom før han etter hvert ble en svært ettertraktet 17-åring, og havnet i Manchester United da han var 18 og et halvt år.

Martin Ødegaard flyr fra verdenshjørne til verdenshjørne på noen få sekunder, og i disse dager er det fullstendig galskap i den digitale verden. Og der går det fort. Når Bayern Münchens administrerende direktør Karl-Heinz Rummenigge omtaler Ødegaard som et eksepsjonelt talent, så blir det til «århundrets talent» et par klikk videre.

Og nå lurer alle på hvor 16-åringen skal ende opp. Så langt i karrieren har Hans Erik Ødegaard styrt sønnens fotballoppvekst med imponerende kløkt, dessuten viser Martin Ødegaard en generell modenhet som ikke skal undervurderes som en del av talentet.

Men nå er det vel kanskje på tide å ta et valg? Kanskje har familien bare ventet på 16-årsdagen, selv om det har vært sagt at ingenting vil skje før på nyåret. Det er sikkert smigrende å møte det som er av verdens superstjerner før man tar en så viktig avgjørelse, men nå bør «signingsferden» nærme seg slutten. De nesten umenneskelige forventningene blir ikke akkurat mindre av alle klubb-besøkene den siste måneden. Og selv Martin Ødegaards tilsynelatende avslappede hode må merke hva som skjer. Uansett hvor han snur og vender seg utendørs kjenner han på det, hver gang han logger seg på nettet ser han seg selv, setter han sport på TV eller åpner en avis, er han der også.

Martin Ødegaard er overalt.

Bør han velge en av de utenlandske toppklubbene allerede nå? Det er nærliggende å svare «ja» på det spørsmålet. Det er Martin Ødegaard kan legge de fleste premissene for sin fotballfremtid. Den klubben som sikrer seg hans underskrift vet at det potensielt er en verdi til mange hundre millioner kroner som kjøpes inn. Derfor kan han trolig (med kyndig hjelp) diktere det meste selv, som kontraktens lengde, sportslige muligheter og sikkert også langt på vei lønnsbetingelsene. Forutsetningene kan være helt annerledes om et halvt år. Det er akkurat nå Ødegaard er det heteste talentet i fotballverden.

Men han er fortsatt et talent.

NY LAGKAMERAT? Arjen Robben kan bli Martin Ødegaards nye lekekompis. Her er Robben som 20-åring i PSV Eindhoven, i kamp mot sin første klubb, Groningen. Foto: GETTY IMAGES

NY LAGKAMERAT? Arjen Robben kan bli Martin Ødegaards nye lekekompis. Her er Robben som 20-åring i PSV Eindhoven, i kamp mot sin første klubb, Groningen. Foto: GETTY IMAGES

Fra i dag er det mest spesielle borte, 15-tallet som har stått i parentes bak navnet hans. Nå er han et av veldig mange talenter på 16 år. Kanskje det største av dem alle, men Martin Ødegaard er helt avhengig av videre utvikling for at han skal vokse frem som den store stjernen alle ser i ham. Muskulaturen er ikke ferdig utviklet, han kommer til å bli raskere, han kommer til å bli sterkere, han vil vel sikkert også vokse noen centimeter til, og mentalt må han snart forholde seg til en helt ny verden.

Derfor er det naturlig at Arjen Robben uttrykker bekymring på Ødegaards vegne. Robben, som debuterte for Groningen da han var 16 år og ti måneder, frykter at oppstyret kan bli en byrde. «Når man er så ung, handler det om å trene, spille fotball og ha det morsomt», uttalte den 30 år gamle nederlenderen etter Ødegaards opphold i Bayern.

Men fortsetter progresjonen, er det vanskelig å se noen ende på hvor dette eventyret skal ende. Da er fotballhimmelen taket for Martin Ødegaard. Kanskje er han så god, eller for å si det mer riktig; kanskje blir han så god. Vi skal slett ikke se bort fra det.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Men det er et stykke dit, inkludert mange nedturer. Martin Ødegaard skal bli 17, han skal bli 18, han skal bli 19, han skal bli skadet han også. Mange toppklubber regner med at spillerne er ferdig «utdannet» først som 20-21-åringer. De fleste når ikke toppen før de har rundet 20 med god margin. Alderssammensetningen fra sommerens VM-sluttspill gir en grei indikasjon. Det var 736 spillere i Brasil. Ni av dem var tenåringer. De to yngste 18.

Fotball er en sport for voksne folk.

Først i dag starter Martin Ødegaards voksne fotball-liv.

Hvordan kunne det gå så galt, Liverpool?

dv1924725-jpgliverpo-939LIVERPOOL (VG) (Liverpool – Basel 1-1) Kanskje var det slik Steven Gerrard skulle ta farvel med Champions League, sittende fortvilet på huk foran sitt kjære The Kop.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball

Fansen hyllet sine egne denne gangen også. Man går fortsatt ikke alene i Liverpool, selv etter en av de mer tafatte europacupkampene Anfield har sett. Steven Gerrard applauderte tilbake, takket for hjelpen, før han forsvant i garderoben.

Han har dratt Liverpool til to Champions League-finaler, i 2005 og 2007. Hans Liverpool var i 8-delsfinalen i 2006, i semifinalen i 2008 og i kvartfinalen i 2009, da et Real Madrid med spillere som Pepe, Sergio Ramos, Fabio Cannavaro og Arjen Robben ble slått 4-0 på Anfield i 8-delsfinalen. Gerrard scoret to av målene.

Deretter har Liverpool vært borte fra det beste selskapet, før denne sesongens etterlengtede comeback. I våres var klubben nærmere ligagullet enn noen gang siden den forrige tittelen i 1990. Brendan Rodgers bygde et nytt storlag, forventningene var enorme foran Champions League-comebacket. I gruppe med Real Madrid, Basel og debutanten Ludogorets fra Bulgaria skulle Liverpool selvsagt avansere fra gruppespillet.

Les mer: Fairclough skapte Anfield-magien (krever innlogging)

Men etter sin svakeste europacup-innsats i Champions League-tidsalderen er Liverpool ydmyket og ute, etter én fattig seier på seks forsøk. Den kom etter en overtidsstraffe av Steven Gerrard i den første kampen mot Ludogorets. Liverpool endte med fem poeng på seks kamper, og har fremstått veldig mye lenger unna europatoppen enn mot slutten av 2000-tallet – den gangen Liverpool sjelden hevdet seg helt i toppen av Premier League.

dv1924728-jpgliverpo-293

Liverpool-manager Brendan Rodgers (t.h.) og Basel-manager Paulo Sousa under tirsdagens Champions League-kamp. Foto: AFP PHOTO / PAUL ELLIS

Hva forteller dette?

Kanskje at Premier League er blitt dårligere? At det var derfor Liverpool var så nær ved å vinne gullet i fjor, mer enn at det var noe stort på gang.

Men enda mer handler det vel om at det er Liverpool som er blitt dårligere, veldig mye dårligere, på veldig kort tid. Hvordan kunne det så galt så fort?

Det verste er ikke å bli slått ut av Sveits’ klart beste lag. Husk at Basel sendte Alex Ferguson og Manchester United ut etter gruppespillet i desember for bare tre år siden. Basel ble også for sterke for Liverpool i gruppespillet i 2002.

Nei, det er måten Liverpool har fremstått på som er verst. Brendan Rodgers’ lag har ikke levert en eneste god kamp i Champions League, og at manageren valgte å sende ut et tilnærmet b-lag borte mot Real Madrid står ikke igjen som et av de stolteste øyeblikkene i Liverpool-historien.

– Vi er i en læringsprosess. Det er fem år siden vi var med i denne turneringen, og det vi gjorde i disse seks kampene var ikke bra nok, erkjente manager Rodgers under sin 18 minutter lange pressekonferanse etter 1-1-nederlaget mot Basel, det som sendte Liverpool ned til Europa League. Han så rolig ut. Skuffet. Fattet. Men mest av alt litt tom. Det hvilte en tomhetsfølelse over hele Anfield, som om folk innså at dette laget ikke er bra nok.

Rodgers snakket om læringsprosessen i et rom der det bugner over av bilder av gamle triumfer. Historisk sett er Liverpool en av gigantene i Europa. Læringsprosess er greit nok, men det må presteres her og nå i internasjonal fotball. Liverpool hadde ikke det samme laget i forrige sesong, og Liverpool kommer ikke til å ha det samme laget neste sesong. Da høres det litt merkelig ut at laget liksom er med i Champions League for å «gå på skolen» (i så fall endte det med stryk).

Det er heller grunn til å spørre seg om alt Rodgers har bygd opp som Liverpool-manager er i ferd med å rase sammen i løpet av noen måneder. For det er ikke bare i Europa det går tungt. I serien er det 15 poeng opp til ledende Chelsea, etter bare 15 kamper. Foran Basel-kampen skrev Liverpool-legenden John Aldridge i Liverpool Echo at Brendan Rodgers sto foran sin største åtte dager som manager. Først Basel, så Manchester United på søndag, deretter kvartfinale i ligacupen mot Bournemouth.

Det er få lyspunkter akkurat nå. Hvor ble det av det sprudlende angrepsspillet? Handler alt om Luis Suarez og Daniel Sturridge mangler? I så fall var ikke fundamentet veldig stødig. Rodgers har hatt penger å bruke, men gjort noen merkelige kjøp. Mario Balotelli kunne aldri passe inn i laget, vel å merke dersom han ønsket å bygge videre på spillestilen fra forrige sesong. Rickie Lambert er en gammeldags spiss, en hardtarbeidende mann som er der for å vinne duellene, heller ikke han en mann som passer særlig godt inn i det Liverpool-suksessen var tuftet på for et halvt år siden. Adam Lallana har ikke funnet seg til rette, og hva har skjedd med uforutsigbare Philippe Coutinho? For å peke på noen av problemene.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

Liverpool måtte slå Basel. Da skulle man forvente et lag som tok initiativet og eide kampen fra start, i sin egen fryktede hule. Men Liverpool var ikke gode nok. Basel fikk en meget enkel jobb med å plukke fra hverandre et stillestående hjemmelag, og uten sine hardtarbeidende og løpssterke offensive spillere fra i fjor blir også Liverpools defensive mangler mer synlige. Basel kunne fort ledet med mer enn ett mål ved pause.

Sveitserne hadde bedre nærteknikk, større fart og var mer robuste. Liverpools angrepsspill handlet for det meste om hvilke krumspring Raheem Sterling fant på.

Da Lazar Marković kom inn for Rickie Lambert i 2. omgang ble det mer fart i sakene. Markovic var uvanlig pigg, men etter et kvarter ødela han alt da han klønete og uforklarlig greide å slenge høyrearmen mot ansiktet til Behrang Safari. Safari gikk i bakken, Markovic i garderoben.

Liverpool skal ha for at laget aldri ga seg. Med ti mann på banen ble det mer villmannsfotball, og sluttspurten var intens og tapper. Etter Steven Gerrards fantastiske frisparkutligning ti minutter før slutt, Liverpools første skikkelige skudd på mål, tok det endelig fyr på The Kop. I lange perioder virket det som om Liverpool-tilhengerne ikke trodde på dette, men i de dramatiske sluttminuttene var det fullstendig kaostilstander. Da var ikke Liverpool veldig langt unna et nesten uvirkelig seiersmål. Det har skjedd under før på denne banen, som mot Olympiakos for ti år siden, da Liverpool scoret to ganger de ti siste minuttene.

Men Basel var best og fortjener en plass i 8-delsfinalen i Champions League.

Liverpool skal tilbake på skolebenken. I Europa League.

Klubblegende tror at Liverpool kan vinne Champions League

SKJEBNEKAMP: Liverpool-manager Brendan Rodgers må styre sine gutter til seier i kveld skal de gå videre i Champions League. Foto: REUTERS

SKJEBNEKAMP: Liverpool-manager Brendan Rodgers må styre sine gutter til seier i kveld skal de gå videre i Champions League. Foto: REUTERS

LIVERPOOL (VG) – We’ll see, svarer Liverpool-manager Brendan Rodgers og setter opp sitt meget hvite glis i 2. etasje på Anfield, under pressekonferansen foran kveldens skjebnekamp mot Basel.

Av Trond Johannessen, journalist, internasjonal fotball, i VG.

Han er konfrontert med at Real Madrid-manager Carlo Ancelotti skal ha uttalt at Basel er klart bedre enn Liverpool akkurat nå. Liverpool må slå sveitserne for å gå videre i Champions League.

– We’ll see, gjentar Rodgers med sin dype røst og ser veldig selvsikker ut.

Det spørs om han er det.

Liverpools høst har vært katastrofalt svakt, sammenlignet med fjorårssesongen. Klubben var endelig på vei mot gamle høyder. Rodgers var frelseren, mannen som sørget for at den lidenskapelige fansen ved Merseyside endelig kunne tro på seriegull igjen, for første gang siden 1990. Liverpool og Steven Gerrard skled, bokstavelig talt, på oppløpssiden, Manchester City rappet gullet, Luis Suarez bet seg til Barcelona, Daniel Sturridge ble skadet og Brendan Rodgers’ lag klappet fullstendig sammen.

** Liverpool har vunnet seks av 15 seriekamper og er på niendeplass, 15 poeng bak ledende Chelsea. Ligagullet er det bare å glemme.

** Liverpool har vunnet én av fem Champions League-kamper, etter en overtidsscoring av Steven Gerrard hjemme mot bulgarske Ludogorets, debutant i denne sammenhengen. De fleste vil konkludere med at det bare er å glemme en ny Champions League-triumf også.

LIVERPOOL-LEGENDE: Brian Fairclough. Foto: FREDRIK SOLSTAD / VG

LIVERPOOL-LEGENDE: Brian Fairclough. Foto: FREDRIK SOLSTAD / VG

Men ikke alle. Særlig ikke de som har opplevd store Anfield-kvelder, og i hvert fall ikke han som spilte hovedrollen i en av de aller største. David Fairclough scoret det uforglemmelige 3-1-målet mot St. Etienne i kvartfinalen i Serievinnercupen i 1977, og da jeg snakket med ham på The Racquet Club i Liverpool i går fortalte han hvor utrolig mye det målet har betydd for livet hans, om hvorfor Anfield er et så spesielt sted når det er store europacupkvelder, om at han følte seg urettferdig behandlet av Liverpool, om hvordan Ole Gunnar Solskjærs suksess i Manchester United plasserte ham på fotballkartet igjen – og om konas plutselige dødsfall for snart fire år siden og veldedighetsarbeidet han og barna gjør.

Les mer: Fairclough skapte Anfield-magien (krever innlogging)

Fairclough vet bedre enn noen hvilken kraft det kan være i Anfield når det er avgjørende europacupkamper, og på spørsmål om han har det minste lille håp om at Liverpool kan vinne Champions League denne sesongen, svarer han kjapt:

«Ja. Hvis vi kommer til cupkampene over nyttår. Liverpool kan gjøre merkelige ting. Situasjonen kan se helt annerledes ut i februar. Vi var i finalen i 2005 og 2007. Det høres kanskje ut som fantasi akkurat nå, men jeg vil aldri utelukke noe som helst når det handler om Anfield.»

Fairclough har rett i at det høres ut som fantasi. Og det høres vel kanskje heller ikke helt troverdig ut når manager Rodgers sier følgende: – Hvis vi hadde blitt tilbudt denne muligheten da det startet, at vi ville være videre med seier over Basel i den siste hjemmekampen; da hadde vi nok takket ja.

Trond Johannessen

Trond Johannessen

En klubb av Liverpools størrelse, med Liverpools økonomi, burde vel ta mål av seg om å riste vekk Basel og Ludogorets før den siste runden. Men Liverpool har bare tatt fire av 15 mulige poeng, alle mot Ludogorets. Da skal det selvsagt påpekes at det ikke er noen skam å tape to ganger mot Real Madrid, selv om Liverpool nesten hadde gitt opp på forhånd og stilte svært reservepreget på Santiago Bernabeu.

Nå mimres det om Olympiakos-seieren i den siste gruppekampen på Anfield i 2004, for ti år og en dag siden. Steven Gerrard presset inn den avgjørende 3-1-scoringen fra 20 meter like før slutt, og Liverpool endte opp med å vinne Champions League et halvt år senere. Forutsetningene er ganske like denne gangen. I 2004 var også Liverpool langt bak i ligaen i desember, og endte på femteplass, hele 37 poeng bak gullvinner Chelsea (som ble beseiret i Champions League-semifinalen). Lokalavisen Liverpool Echo brukte to sider på å gjenfortelle Olympiakos-festen i går.

Men nå må drømmene legges bort. Uten seier i kveld er mye av Liverpools sesong ødelagt.

– Det er «do or die», sier David Fairclough.

– We’ll see, sier Brendan Rodgers.

Solberg holder mål, men Norge er svekket

HELT KLAR: Silje Solberg melder seg helt klar for å ta et større ansvar. Nå får 24-åringen fra Bærum hovedansvaret for å stenge det norske EM-buret.

HELT KLAR: Silje Solberg melder seg helt klar for å ta et større ansvar. Nå får 24-åringen fra Bærum hovedansvaret for å stenge det norske EM-buret.

DEBRECEN (VG) Det er ingen grunn til å tvile på Silje Solberg. Men Norge er svekket med Kari Aalvik Grimsbø ute av EM.

Av Jostein Overvik, håndballreporter i VG

Igjen blir håndballjentene tappet for mesterskapsrutine og vinnermenatlitet. Tapet av Grimsbø (114 landskamper) følger jo etter at Katrine Lunde (241 landskamper) forsvant ut med graviditet. De har hatt ekstrem betydning for Norge de siste 10 årene. Både på – og ikke minst utenfor – banen.

Jostein Overvik

Jostein Overvik

Det betyr ikke at Silje Solberg (59 landskamper) ikke kan gjøre jobben. Da jeg intervjuet henne i går satt hun de blå øynene i meg og forsikret hun er helt klar for å ta hovedansvar nå.

Jeg tror henne. Silje Solberg har gått keeperskolen til Mats Olsson i noen år nå og er helt tydelig i ferd med å finne den krevende balansen mellom det keepertekniske, mental ro og vill aggressivitet. Trolig vil hele Norge få se det i kveldens EM-oppgjør mot Ukraina. Kanskje kommer det det noen strake krempasninger også.

Hun kan bli den råeste målvakten Norge noen gang har hatt til å kaste kontringsballer.

Silje Solberg blir en klarere førstekeeper enn Kari Aalvik Grimsbø var. Emily Stang Sando (9 landskamper) erstatter sin kollega i Esbjerg. Ekspertisen i Danmark skjønner ikke helt at Grimsbø er blitt valgt foran Sando. For i klubben har hun vært best.

Jeg forstår det norske keepervalget svært godt, men er spent på hva Emily Stang Sando kan bidra med. Hun har helt tydelig vokst etter at hun forlot Larvik, nå har hun alle muligheter, men det er tøft å bli kastet rett inn i mesterskap.

Det kan påvirke sluttresultatet i EM om hun kan bidra med noe mer enn å holde vannflaska til Silje Solberg. Det vil noen strafferedninger og noen gode innhopp. Ikke umulig. Sando har også vært under Mats Olssons trygge vinger gjennom en periode.

Selv om håndballforbundet åpner for det i sin pressemelding: Dessverre er det lite som tyder på at Kari Aalvik Grimsbø rekker å komme tilbake i mesterskapet. Hun har vondt når hun ikke spiller håndball. Det vil være overraskende om en sprukken menisk ordner seg i løpet av en uke. Etter hun fødte barn i 2013 har Grimsbø slitt med en del skader. Det kan virke som disse kneproblemene bare er en forlengelse av en periode som har vært ruskete.

Hennes EM-farvel påvirker nok ikke kveldens kamp. Det er lett å få følelsen av Ukraina ville vært Silje Solbergs kamp uansett. Det er grunn til å tro at Norge vinner om de gjør en helt vanlig, god landskamp. Ukraina har en del kvaliteter, men skal ikke klare å henge med på det norske tempoet i to ganger tretti minutter.

Inkludert noen drepende langpasninger fra Solberg.

Det blir langt tøffere mot Danmark torsdag kveld. Keeperskiftet er ingen katastrofe for håndballjentene, men det kan få betydning.

Derfor kan Liverpool være riktig for Ødegaard

DEN UNGE GUTTEN OG BALLEN: Martin Ødegaard, straks 16 år, kan velge og vrake mellom toppklubbene i Europa. Her på landslagssamling. Foto: Bjørn S. Delebekk.

DEN UNGE GUTTEN OG BALLEN: Martin Ødegaard, straks 16 år, kan velge og vrake mellom toppklubbene i Europa. Her på landslagssamling.
Foto: Bjørn S. Delebekk.

Brendan Rodgers lederstil og fotballfilosofi. Det er grunnen til at Martin Ødegaard i disse dager trener med favorittklubben Liverpool, rett før han fyller 16 år. Og det kan faktisk være rett klubb for han også.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Det er ingen hemmelighet at Liverpool er favorittklubben til både Martin og ikke minst faren, Hans-Erik Ødegaard. Og alle gutters drøm er – innerst inne – å spille for favorittklubben.

Derfor ble det for fristende med et besøk og noen treninger der. Liverpool måtte rett og slett gjøres – uansett.

Vil det være det rette valget? Det er alltid det viktigste spørsmålet en spiller og folket rundt han må være trygge på. Det er samtidig det vanskeligste. For en hver storklubb som ser et stortalent, ønsker seg spilleren. Men samtidig er ikke alltid de største klubbene de som er flinkest til å følge opp de unge spillerne når de først har sikret seg talentet.

Det har vi mange eksempler på.

Bare i engelsk fotball har en hel busslast med norske tenåringer prøvd seg de siste 10 årene. Ingen av dem har fått gjennombruddet i den klubben de dro til, enten vi snakker om Manchester United, Liverpool, Tottenham, Arsenal, Manchester City eller andre toppklubber.

Men mange av dem har fått gode karrieren andre steder, og har brukt de gode klubbnavnene som inngangsbillett til mindre klubber der de har fått spille A-lagsfotball.

Men at det er så mye mer feil å satse på en engelsk klubb enn – for eksempel spanske eller tyske – er heller ikke rett. Det er stigmatisering. Det handler mer om ledelse og mennesker – enn nasjon. Og det er forståelig at mange unge spillere først tenker på England, på grunn av tradisjonen, båndene til Norge – og ikke minst språket.

Hvordan velge rett klubb?

Jeg er helt sikker på at Martin Ødegaard ikke hadde vært i Liverpool nå hvis Roy Hodgson, for eksempel, hadde vært manager der. Det handler om måten manageren vil spille fotball på, hans lederstil og væremåte. Sånn sett har Ødegaard-familen den fordelen at de følger Liverpool tett og kjenner både den gamle og den nye historien til klubben.

Det som alltid har overrasket meg når fotballspillere velger klubb, er hvor mye de tenker klubb og ikke på hvem som leder klubben. For det hjelper lite at du kommer til en god fotballklubb hvis den som bestemmer det sportslige ikke tenker fotball som du selv gjør.

Men du kan aldri bli sikker – uansett. Vegard Forren, for eksempel, opplevde at manageren som hentet han til Southampton, ble sparket like etter overgangen. Og den nye ville ikke satse på han. Det er en fotballspillers lodd: Tilliten fra manageren, den gamle eller den nye.

Ser du bort fra det uforutsigbarheten i manager-yrket, så er Brendan Rodgers uansett en type manager som Ødegaard-familien har sansen for. Det vet jeg. Og jeg tror det er den viktigste grunnen til at de bruker denne muligheten til å bli kjent med Liverpool på innsiden.

Jeg har tidligere skrevet at det vil være vanskelig å si nei hvis Real Madrid kommer med et konkret tilbud. I tillegg har jeg sagt og skrevet at Ajax på mange måter er det ideelle mellomstoppet før Ødegaard tar det siste steget, som jeg vet han er kapabel til. Og sånn kan vi fortsette, hvis Martin Ødegaard besøker flere klubber enn Liverpool denne høsten og vinteren. Det er lett å gi råd om ditt og datt. Hva som er riktig og feil, er egentlig helt umulig å si.

Fordi ingen vet hva som skjer om et halvt år, et år.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Det er også enkelt å si at Ødegaard bør være i Norge, at han bør få utvikle seg videre her. Det kan godt være, og for mange spillere så ville jeg nok falt ned på det forslaget. For mange spillere vil Ajax være et naturlig stoppested. Kanskje for de fleste. Poenget er at Martin Ødegaard ikke er en av «mange spillere». Han er unik, og jeg vil bli overrasket hvis han ikke klarer seg mer enn godt – uansett hvor han til slutt havner.

Men A-lagsfotball bør han spille. Når han allerede har gjort det i et år, så blir det feil å gå tilbake igjen til barne- og juniorfotball. Uansett om det er i Liverpool, Real Madrid eller en annen toppklubb.

I Liverpool mener jeg at han fint kan komme inn i en 18-20-mannstropp allerede nå, så høyt er toppnivået hans. Ja, han er knapt 16 år, og Premier League er steintøff. Men de beste fotballhodene med de beste føttene klarer seg – uansett. De kommer unna. De finner åpningene. Jeg tror ikke Martin Ødegaard vil gjøre seg bort i noen små innhopp for en klubb som Liverpool allerede nå.

Så god er han – nemlig.

 

 

 

 

 

 

Mourinho kopierer gammel suksess-oppskrift

HOLDER FAST: José Mourinho (i midten) med sin betrodde kaptein John Terry (til høyre) og en som har havnet på sidelinjen, John Obi Mikel. Foto: AP.

HOLDER FAST: José Mourinho (i midten) med sin betrodde kaptein John Terry (til høyre) og en som har havnet på sidelinjen, John Obi Mikel.
Foto: AP.

Supporterne snakker allerede om å matche Arsenals «Invincibles», et generasjon fotballspillere gjort udødelige gjennom 38 ubeseirende kamper i 2003/04-sesongen. Men Chelsea-manager José Mourinho kopierer uansett ikke Wengers metode. Han gjør det på den gode, gamle måten fra 1970- og 80-tallet.

Av Knut Espen Svegaarden, fotballjournalist VG

Suksess-oppskriften på den tiden var å finne 11 fotballspillere som passet sammen – og la dem spille hver kamp hvis mulig. Leeds-lagene fra 1965-75 så ganske så til forveksling like ut, det samme gjorde Liverpools mesterlag på den tiden, det var få lag med sukess som byttet mye på laget. Aston Villa brukte bare 14 spillere da klubben vant sitt hittil siste ligagull i 1980/81.

Så kom det noen som mente at formelen for suksess var å rulere. Større spillerstaller, for at de skulle tåle kampbelastningen, ble innført og utskiftningene fra kamp til kamp ble mer og mer merkbar.

Derfor er det interessant for en fotballnostalgiker som meg å se på hva Jose Mourinho har sendt på banen – med suksess – denne høsten. Han har konsekvent kjørt de samme 11 i nesten alle kampene. Sju mann har startet alle 13 kampene (Courtois, Ivanovic, Cahill, Terry, Matic, Fabregas og Hazard.) Tre mann har startet 11 kamper (Azpilicueta, Oscar og Diego Costa), mens ellevtemann, Willian, har startet åtte kamper og kommet inn i fire.

Maken til kopiering av lagoppstilling har ikke engelsk toppfotball sett på mange, mange år.

Nå skal det selvsagt sies at Chelsea har vært heldige med skadesituasjonen. Diego Costa har stått over to kamper på grunn av skade (og er suspendert mot Tottenham i kveld). Men kanskje er det ikke tilfeldig heller? Kanskje henger det sammen med at det byttes lite på laget. Chelsea har en Schürrle, en Ramires, en Felipe Luis, en John Obi Mikel, en Remy og en Drogba, pluss kanskje også en Cech, som aksepterer sin plass på benken. Mourinho vet at alle disse kan komme inn og gjøre jobben. Men han har funnet laget sitt, og så lenge Chelsea fortsetter å spille fotballkamper uten å tape, blir jeg ikke overrasket hvis Mourinho fortsetter med det laget han trodde på, og som har overbevist underveis, før sesongen startet.

Arsenals prestasjon fra 2003/04 er nesten umulig å beskrive rekkevidden av. 38 kamper. Ingen tap. Et uimotståelig lag som gjorde noe ingen andre lag har klart. Men det er interessant å se at Arsene Wenger også fikk dreis på det da han lot de samme spillerne spille mye. Sju mann startet 30 kamper eller flere, mens fire mann til nådde 30 kamper hvis vi tar med innbytterne. Det forteller kanskje at fotballspillere som vinner, bare vil spille mer, og ikke så lett blir skadet heller?

Chelsea har nå 13 kamper uten tap. Det er fortsatt et stykke igjen til laget eventuelt kan være fornøyde. Se bare hva de har å kjempe opp mot (antall kamper fra seriestart) siden 1960:

* Arsenal 2003/04: 38 kamper uten tap.

* Leeds 1973/74: 29 kamper uten tap.

* Liverpool 1987/88: 29 kamper uten tap.

* Manchester United 2010/11: 24 kamper uten tap.

* Arsenal 1990/91: 23 kamper uten tap.

* Tottenham 1960/61: 17 kamper uten tap.

* Arsenal 2007/08: 15 kamper uten tap.

* Manchester United 1985/86: 15 kamper uten tap.

* Manchester City 2011/12: 14 kamper uten tap.

* Ipswich 1980/81: 14 kamper uten tap.

* Liverpool 1990/91: 13 kamper uten tap.

* Chelsea 2014/15: 13 kamper uten tap.

Men en lang rekke uten tap er ingen garanti for ligagull. Tre av de 10 lagene på denne listen ble aldri mestre: Ipswich sprakk totalt i 1981, det samme gjorde Manchester United i 1986, og heller ikke Arsenal i 2008 klarte å holde unna for utfordrerne.

VGs Knut Espen Svegaarden.

VGs Knut Espen Svegaarden.

Det er spilt en tredjedel av sesongen nå, og Chelsea leder ganske komfortabelt. Men heller ikke en ledelse etter 1/3 av en sesong er noen garanti for seriegull. Snarere tvert i mot. Seks av 10 ligaledere etter 13 kamper, siden Premier League ble innført i 1992, har ikke holdt helt inn.

I sitt vinner kun 41 prosent av ligalederne etter 13 kamper gull til slutt.

Chelsea har likevel tallene på sin side: De ledet på dette tidspunktet alle tre gangene de til slutt ble ligamestre, i 2005, 2006 og 2010.